Verdidebatt

«Schwamvittighet»

Problemet med reservasjonsdebatten var ikke stormen i badevannet, men barnet som ble kastet ut: Samvittighetsfriheten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det går mot sommer, vinterens reservasjonsdebatt ligger bak oss. Nå gjenstår bare bølgeskvulpet med «spiralnekterne». I ettertid er det forunderlig at dette kunne utløse et slikt politisk uvær. Særlig ettersom løsningen lå der hele tiden: I Norge er selvbestemt abort i 1. trimester – ja, nettopp: Selvbestemt. Da er det unødvendig og misvisende at fastlegen signerer en henvisning. Det er kvinnen som begjærer, og tar det etiske ansvaret for, svangerskapsavbruddet.

Når mange kvinner alt i dag tar direkte kontakt med gynekologisk avdeling, med hjemmel i abortloven, må man tenke at «noen» har gjort et dårlig forarbeid her: Dette burde vært Regjeringens primære forslag. Ingen storm uten vind – motkreftene på venstresiden har sannelig bidratt til sakens størrelse. Med god hjelp av journalistene: De omtalte konsekvent reservasjonsmulighet som en rettighet, altså noe fastleger skulle kunne påberope seg, samme hvilke kattepine de satte de abortsøkende kvinnene i. Den manglende viljen til saklige argumenter var forskrekkelig – og tegner dårlig for debatten vi snart skal ta om bioteknologi.

Det mest problematiske med reservasjonsdebatten var imidlertid at begrepet «samvittighet» nærmest ble gjort til noe skittent – reaksjonære kristne leger som ville bruke kontoret til å påprakke kvinner sitt foreldede abortsyn. For meg var det verste å lese Human-Etisk Forbunds høringsuttalelse, der det står: «Fastlegens egne holdninger, religion eller samvittighet er strengt tatt irrelevant, i og med at det er den enkelte pasient som har myndighet til å foreta valg når det gjelder reproduktiv helse.»

Dette er ikke humanetikk. Samvittigheten er aldri irrelevant. En humanistisk bærebjelke er at mennesket er et mål i seg selv, ikke et redskap for andre. Individet har et selvstendig ansvar for egne handlinger, uansett hva andre mennesker eller myndigheter forsøker å presse en til å gjøre. Man kan – og bør vel som regel – velge å følge loven. Men det er fortsatt individet selv som står ansvarlig, ikke minst der loven er åpen for tolkning eller er direkte feil.

Vi leger kan ikke skjule oss bak at «vi bare jobber her». Legens hverdag består av en rekke spørsmål det ikke finnes fasitsvar på, der vår indre stemme – samvittigheten – må veilede oss. Det gjelder ikke bare liv-og-død spørsmål som aktiv dødshjelp og abort. Skal pasienten få sykmeldingen han ber om? Skal jeg henvise til et risikabelt kirurgisk inngrep? Skal jeg legge den demente pasienten inn på sykehus? Skal jeg gå oppom post for å sjekke at den dårlige pasienten er stabil? Skal jeg ta gentesten som vil påføre ikke bare pasienten, men hele familien, kunnskap om alvorlig sykdom i slekta? Uten en etisk bevissthet, vilje til å ta ansvar for egne valg, kan man ikke fungere som lege.

Men dette gjelder ikke bare oss leger. De som vokser opp i framtidens Norge vil oppleve at teknologien ikke lenger setter noen grenser, samfunnets gjerdesteiner faller – man må selv avgjøre, ut fra sin egen samvittighet, hvor grensen skal gå. KrFs Dagrun Eriksen var så fornøyd, i en TV-debatt om livssynsundervisning: Hun visste, takket være søndagsskolen, hvor uttrykket «Uriaspost» stammet fra. Ja, det er jo litt artig da. Men det er viktigere å bevisstgjøre barn og unge på det ansvaret de selv har, øve dem i å se utfordringer ved og konsekvenser av sine valg. Trene samvittigheten. Det er dette vi burde bruke 55 prosent – minst! – av etikk- og livssynsundervisningen på.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5. JULI 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt