Anne-Helene Ose-Johansen

10

Pappa er mors assistent

Fedrekvoten er fedres del av foreldrepermisjonen. Kvoten ble innført i 1993 og var den gangen på fire uker. Siden er den blitt utvidet flere ganger, med siste utvidelse til 14 uker i juli 2013.

Publisert: 4. jul 2014

Meningen med fedrekvoten er å sikre at fedre får permisjon med babyen sin, for uten dette tiltaket er andelen som tar ut foreldrepermisjon lav. Permisjonskvota styrker båndet mellom far og barn og bidrar større anerkjennelse av fedre som likeverdige foreldre. I mange miljøer regnes det som selvfølgelig at far tar ut sine uker med babyomsorg, uten mors innblanding. 

Dessverre er det mange mødre som ikke respekterer fars tid med barnet, men tar ut ferie eller ulønnet permisjon samtidig. Dermed forsegles fars posisjon som mors assistent, som en halvgod forelder. Menn protesterer ikke. Det kan kanskje skyldes at menns identitet som forsørger sitter godt plantet i deres oppfattelse av mannsrollen, slik hans rolle har vært i mange generasjoner.

Menns identitet. Menns identitet som forsørger og familiens overhode, utfordres når ukene med baby tvinges fram. Menn av den tradisjonelle sorten ser på omsorg som feminint. Det er kvinners jobb. 

Heldigvis er den tradisjonelle mannsrollen er i endring. Det begynner å bli tøft å være pappa, omsorgsrollen truer ikke hans maskuline identitet så mye som før. I dag er det mer akseptert at far lengter og har gode følelser for barnet sitt. Fedrekvoten er litt av årsaken, men den nye regjeringen spiser den opp.

Fra juli i år reduseres pappapermen med fire uker og mors mulighet til å ta over fars andel av permisjonen styrkes. De blåblå synes ikke pappas tid med baby er viktig nok. Bare ett år har nyblitte fedre kunnet bruke fjorten uker sammen med babyen sin. Jeg mener det er svært uheldig at kvoten kuttes. Og jeg stiller meg undrende til mange familiers skepsis til at barnet skal sikres lik tilgang på begge foreldre. 

Lang vei. Det sier meg at fedrekvoten er viktig og at vi ennå har lang vei å gå. Og at vi ikke så lett må godta at den kuttes med så mye som en hel måned. Likevel skjer det. Likevel er det ingen sinte leserinnlegg i avisene, ingen svære opprop eller protester mot at ukene blir fjernet. Det forbigås i stillhet.

Menn som ikke debatterer mannsrollen, som ikke engasjerer seg i foreldrepermisjonsrettigheter, opprettholder passivt det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Og samtidig stenger de døren til barnet som lengter etter far. 

Det er visst helt greit. For å si det på sørlandsk.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4. JULI 2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Heidi Terese Vangen

59 innlegg  1462 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Dessverre er det mange mødre som ikke respekterer fars tid med barnet, men tar ut ferie eller ulønnet permisjon samtidig. Dermed forsegles fars posisjon som mors assistent, som en halvgod forelder. Menn protesterer ikke. Det kan kanskje skyldes at menns identitet som forsørger sitter godt plantet i deres oppfattelse av mannsrollen, slik hans rolle har vært i mange generasjoner.

Jeg reagerer litt på denne kamp-/konfliktretorikken som brukes i det siterte og ellers ofte i forsvar for fedrekvoten. En ting er at det ikke bør være statens oppgave å legge seg opp i og "ta parti" i helt ordinære uenigheter i borgernes samliv, men hva slags belegg har man for å påstå at det i det hele tatt eksisterer en slik konflikt i stor grad? (Her: at mor ikke respekterer far og tar mer enn hun burde - med eller uten protester.) Eller at slike konflikter skiller seg på avgjørende måter fra andre konflikter hvor staten da også kanskje bør ta grep etter den samme logikken?

Og ellers er det jo ikke det at de "blåblå synes ikke pappas tid med baby er viktig nok", men at fordi familier er forskjellige, og barn er forskjellige, så vet de også best hvordan de skal ordne detaljene i hverdagslivet sitt.

Kommentar #2

Ellen Hageman

78 innlegg  1075 kommentarer

Fedrekvote som udokumentert symbolpolitikk

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Lang vei. Det sier meg at fedrekvoten er viktig og at vi ennå har lang vei å gå. Og at vi ikke så lett må godta at den kuttes med så mye som en hel måned. Likevel skjer det. Likevel er det ingen sinte leserinnlegg i avisene, ingen svære opprop eller protester mot at ukene blir fjernet. Det forbigås i stillhet.

For det første: Jeg har sett mange sinte leserinnlegg mot fjerning av 4 uker pappakvote forbeholdt far. Så akkurat denne forstår jeg ikke helt. Når Solveig Horne blir buet ut på Nordisk Forum er jo pappakvoten en av grunnene.

For øvrig er jeg mer overrasket over at kvinner gir fra seg et velferdsgode som kvinnebevegelsen selv har kjempet fram. Skulle vi ha pappakvote, burde den slik Norsk kvinnesaksforening har vedtatt forslag om, kommet i TILLEGG til mors permisjon. Å ta velferdsgoder fra kvinner og gi til menn, det er jo den enkleste måte i verden å bedrive likestillingspolitikk på! Og tenke seg til, menn får til og med bedre betalt for å være sammen men ungen sin enn kvinner så lenge inntekten sikres etter foreldrenes individuelle inntekt. Lik lønn for likt arbeid er en illusjon også her.

Jeg vil kalle kampen om pappakvoten for symbolpolitikk. Fordi den tar fokus fra de viktige sakene som nettopp likelønn og maktfordeling. Men innenfor en kapitalistisk forbruksøkonomi er ikke likelønn mulig. Derfor tyr de fleste middelklassefeminister til %-regning når de skal komme med tiltak som visstnok skal fremme likestilling. Men pappa-perm er dårlig dokumentert som likestillingsfremmende tiltak, og som du selv skriver: I mange familier fungerer det ikke. Sannsynlig fungerer pappaperm best i de familiene som allerede er mest likestilt. I andre familier kan det fungere mot sin hensikt nettopp fordi mor er nødt til å ta ansvaret selv om det er far som får betalt.

Sånn sett synes jeg du snur problematikken på hodet: Far er ikke mors assistent. Mor må ta ansvaret i pappapermperioden i familier der likestillingen ikke er reell.

Dessuten: De nye reglene sikrer at de 10% av norske familier som hittil har mistet 14 ukers lønnet permisjon nå har mulighet for å være sammen med barnet sitt likevel. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle heie på en likstillingsminister fra FrP, men her synes jeg Horne gjør en glimrende jobb!

Margunn Bjørnholt, mannsforsker og leder for Norsk kvinnesaksforerning, har forsket på og skrevet om pappapermisjon. Her er lenke til en viktig artikkel.

Kommentar #3

Dan Lyngmyr

192 innlegg  1189 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Meningen med fedrekvoten er å sikre at fedre får permisjon med babyen sin, for uten dette tiltaket er andelen som tar ut foreldrepermisjon lav. Permisjonskvota styrker båndet mellom far og barn og bidrar større anerkjennelse av fedre som likeverdige foreldre. I mange miljøer regnes det som selvfølgelig at far tar ut sine uker med babyomsorg, uten mors innblanding.

Hvordan vet du at permisjonskvota styrker båndet mellom far og barn dersom far egentlig ikke ønsker å ha farspermisjon ? Dette kan f,eks skyldes at far er selvstendig næringsdrivende, uten mulighet til å ta fri (Far driver enkelmannsforetak uten ansatte) eller ønsker at denne tiden skal reseveres mor.

Kommentar #4

Dan Lyngmyr

192 innlegg  1189 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Det kan kanskje skyldes at menns identitet som forsørger sitter godt plantet i deres oppfattelse av mannsrollen, slik hans rolle har vært i mange generasjoner.

HVorfor må du absolutt plassere alle menn i en bås. Er det ikke mulig å tenke tanken om at det finnes menn som med glede kan tenke seg farspermnisjon, mens det finnes andre som ikke kan tenke seg dette ?

Kommentar #5

Dan Lyngmyr

192 innlegg  1189 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Menns identitet. Menns identitet som forsørger og familiens overhode, utfordres når ukene med baby tvinges fram. Menn av den tradisjonelle sorten ser på omsorg som feminint. Det er kvinners jobb.

Jeg kjenner en rekke menn som ikke føler sin identitet truet av farspermisjon - selv om de nok kan plasseres i din kategori "tradisjonelle". Derimot tror jeg nok de ville følt seg utfordret av ditt behov for å karrakterisere deres væremåte og tankemåte dersom de ikke passer inn i dine kategoriske "båser".

Kommentar #6

Dan Lyngmyr

192 innlegg  1189 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Menn som ikke debatterer mannsrollen, som ikke engasjerer seg i foreldrepermisjonsrettigheter, opprettholder passivt det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Og samtidig stenger de døren til barnet som lengter etter far.

Hvorfor skal menn debattere mannsrollen på kvinners premisser, og hvor har du det fra at fedre som ikke gjør dette "stenger døren til barnet som lengter etter far".(???)

Ettersom fars del av fødselspermisjon - slik jeg forstår deg - og farsrollen i seg selv er verdifull , både for barnet og bidrar til en utvikling for farsrollen i seg selv, samtidig som du anklager den blå blå regjeringen for å svekke dette perspektivet, så var altså de rødgrønnes tilnærnimg bedre. Men, hva da med retten til kunstig inseminasjon for samlevende kvinner som bevisst ønsker å føde farløse barn (frata barnet en far), slik lovene som ble vedtatt i 2008 tydeliggjorde. Dette reduserte plutselig fars betyding, også formelt ettersom barnet ikke kan ha  både medmor og far slik loven er formultert. Eller mener du at i slike tilfeller er farsrollen plutselig uten betydning.

 

Kommentar #7

Dan Lyngmyr

192 innlegg  1189 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Likevel er det ingen sinte leserinnlegg i avisene, ingen svære opprop eller protester mot at ukene blir fjernet. Det forbigås i stillhet.

Ytterst betryggende etter mitt skjønn. Trolig skyldes dette aversjonen mot å til stadighet skulle bli tvunget inn i et familiemønster av dem som til enhver tid mener at de vet best om hvordan familier skal organisere sine liv. (For ordens skyld; selv om retorikken høres litt Blå- blå ut, stemmer jeg hverken Frp eller Høyre)

Mulig hun har rett som sa ; det er uten tvil slik at mange menn må lære å snakke mer om sine følelser, men det er også mange kvinner som må lære seg å bli ferdige.

Kommentar #8

Ellen Hageman

78 innlegg  1075 kommentarer

Litt uklart...

Publisert over 5 år siden
Ellen Hageman. Gå til den siterte teksten.
Skulle vi ha pappakvote, burde den slik Norsk kvinnesaksforening har vedtatt forslag om, kommet i TILLEGG til mors permisjon.

Altså: Jeg er for pappakvote: I tillegg til den eksisterende foreldrepermisjonen. 6mnd til hver og 6 på deling burde være en god løsning. Og engangsstønad til alle: Lik lønn for likt arbeid!

Kommentar #9

Dan Lyngmyr

192 innlegg  1189 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Fedrekvoten er fedres del av foreldrepermisjonen. Kvoten ble innført i 1993 og var den gangen på fire uker. Siden er den blitt utvidet flere ganger, med siste utvidelse til 14 uker i juli 2013. Meningen med fedrekvoten er å sikre at fedre får permisjon med babyen sin, for uten dette tiltaket er andelen som tar ut foreldrepermisjon lav. Permisjonskvota styrker båndet mellom far og barn og bidrar større anerkjennelse av fedre som likeverdige foreldre. I mange miljøer regnes det som selvfølgelig at far tar ut sine uker med babyomsorg, uten mors innblanding. Dessverre er det mange mødre som ikke respekterer fars tid med barnet, men tar ut ferie eller ulønnet permisjon samtidig. Dermed forsegles fars posisjon som mors assistent, som en halvgod forelder. Menn protesterer ikke. Det kan kanskje skyldes at menns identitet som forsørger sitter godt plantet i deres oppfattelse av mannsrollen, slik hans rolle har vært i mange generasjoner. Menns identitet. Menns identitet som forsørger og familiens overhode, utfordres når ukene med baby tvinges fram. Menn av den tradisjonelle sorten ser på omsorg som feminint. Det er kvinners jobb. Heldigvis er den tradisjonelle mannsrollen er i endring. Det begynner å bli tøft å være pappa, omsorgsrollen truer ikke hans maskuline identitet så mye som før. I dag er det mer akseptert at far lengter og har gode følelser for barnet sitt. Fedrekvoten er litt av årsaken, men den nye regjeringen spiser den opp. Fra juli i år reduseres pappapermen med fire uker og mors mulighet til å ta over fars andel av permisjonen styrkes. De blåblå synes ikke pappas tid med baby er viktig nok. Bare ett år har nyblitte fedre kunnet bruke fjorten uker sammen med babyen sin. Jeg mener det er svært uheldig at kvoten kuttes. Og jeg stiller meg undrende til mange familiers skepsis til at barnet skal sikres lik tilgang på begge foreldre. Lang vei. Det sier meg at fedrekvoten er viktig og at vi ennå har lang vei å gå. Og at vi ikke så lett må godta at den kuttes med så mye som en hel måned. Likevel skjer det. Likevel er det ingen sinte leserinnlegg i avisene, ingen svære opprop eller protester mot at ukene blir fjernet. Det forbigås i stillhet. Menn som ikke debatterer mannsrollen, som ikke engasjerer seg i foreldrepermisjonsrettigheter, opprettholder passivt det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Og samtidig stenger de døren til barnet som lengter etter far. Det er visst helt greit. For å si det på sørlandsk.

Beklager at det gikk litt fort med korrekturen i mine andre svar:)

På mange måter er debatten om farsrollen (Jeg har selv tre barn) og fødselspermisjoner spennende og mulig utviklende. Men,kun mulig utviklende dersom deltagerne i debatten evner å lytte til både tradisjonelle og feministiske perspektiv, samtidig.

Som mann føler jeg meg provosert av menn som henviser kvinner til "kjøkkentjeneste" og ikke noe annet, og like sterkt provosert av kvinner som karakteriserer andre kvinner,  som velger å være hjemmeværende (Med eller uten barn), som håpløst foreldede.

Mulig jeg tar feil , og at det ligger langt bredere perspektiver i denne debatten hos deg enn det som tilsynelatende fremkommer i dine betraktninger her og nå, men for meg representerer innlegget "tvangsperspektivet" som menn i liten grad vil lytte til, til tross for alle gode intensjoner og argumenter.

 

Kommentar #10

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Dessverre er det mange mødre som ikke respekterer fars tid med barnet, men tar ut ferie eller ulønnet permisjon samtidig.

Desverre er det mange som gjør andre valg enn du mener er optimalt?

Men er ikke det noe vi burde akseptere? Er ikke det et gode i seg selv?

Kommentar #11

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Dan Lyngmyr

Publisert over 5 år siden

Hei og takk for engasjement!

Jeg har fulgt og vært opptatt av foreldrerollen og foreldrepermisjonsordningen i tolv år. Jeg har fulgt utallige debatter på forskjellige mammaforum, nettaviser og i sosiale medier. Jeg har også prøvd å følge med på endringene i lovverket og på forskning. Jeg har selv to barn. Jeg har skrevet mye om temaet gjennom tre år. Dette innlegget tar derfor bare opp noen sider av teamet.

Ofte når det er snakk om tradisjonelle kjønnsrollemønstre, er det far på jobb og mor på hjemmebane som trekkes frem. Jeg prøver å se litt nærmere på akkurat hva dette innebærer. Menn har en forsørgeridentitet, slik har det vært i evig tid (for å bruke store ord) og jeg lurer på om fedre som fastholder dette som en vesentlig del av hvem han er, har vanskelig for å inkludere den aktive omsorgsrollen i sin mannsrolle/farsrolle. Kan det ligge en frykt for det feminine i skepsisen til fedrekvoter? Kan det være at far har nok med forsørgerjobben?

Jeg observerer at debatter stadig begrenses til at "familier må få velge selv", noe jeg opplever som lukkende for den videre debatt. Jeg vil gjerne ta debatten videre, og valgte derfor å trekke inn farsrollen, mannsrollen og identitet.

Jeg opplever høy temperatur i diskusjoner når jeg hevder at forsørgeridentiteten er begrensende for den praktiske utførelsen av farsrollen (konkret å være sammen med ungene, skifte bleier mm - ikke bare i helgene), når jeg sier at det er mer naturlig for mor enn for far å være hjemme med unger.

Jeg opplever også at folk lar seg provosere når jeg argumenterer for mors tilknytning til arbeidslivet, og ser på hva hennes mange år hjemme (i de tilfellene der hun får to relativt tette barn og tar ut ulønnet permisjon og mottar kontantstøtte mellom barnefødslene) kan gjøre med arbeidslivets holdninger til ansettelse av kvinner i en viss alder. Også hva det kan gjøre med hennes forhold til yrkesliv. Dersom kvinner ikke får jobb i full stilling, gjøres hun avhengig av en mann, eller å ha flere jobber. Hennes stilling på arbeidsmarkedet svekkes. Det bør kvinner som velger en lengre periode som hjemmeværende/-arbeidende ta innover seg og være kritisk til. 

Jeg er opptatt av at barn skal ha rett på lik tilgang på begge foreldre, noe fedrekvoten er et tiltak for. Den store motstanden fra mødre som mener de er det beste for barnet og at far egner seg best som forsørger, det stiller jeg meg undrende til. Disse mødrene undergraver fars betydning, eller muligens sin egen da de ofte argumenterer for at far ikke trenger å være sammen med barna på dagtid og at fedrekvoteukene neppe gjør noen forskjell. Jeg finner det merkelig at fedres tid med barnet undervurderes mens mødres tid overvurderes. Hvorfor er det sånn? Finner disse kvinnene menn som ikke duger som fedre? Har de i bunn og grunn et problematisk forhold til arbeidslivet?

I debatter om fedrekvoter, likestilling og samfunn er det veldig mange forhold å se på. Jeg har forsøkt å dra ut noen momenter jeg synes løfter debatten litt og som fører den inn på et mer interessant spor enn det som ofte gjentar seg i slike debatter, nemlig at staten ikke skal styre privatlivet og at alle familier vet hva som er best for dem selv.

Surrogati, kunstig befruktning mm er en helt annen diskusjon som blir altfor bred å ta opp i dette innlegget.

Jeg mener forøvrig at mannsrollen kan diskuteres både i et kvinnelig og et mannlig perspektiv. Jeg synes ikke vi skal begrense det til kun et perspektiv.

Hva tenker du om dette? Og hva er en interessant diskusjon for deg?

Kommentar #12

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Heidi Terese Vangen. Gå til den siterte teksten.
Og ellers er det jo ikke det at de "blåblå synes ikke pappas tid med baby er viktig nok", men at fordi familier er forskjellige, og barn er forskjellige, så vet de også best hvordan de skal ordne detaljene i hverdagslivet sitt.

Jeg mener at likestilling der staten bidrar økonomisk ikke er en privatsak. Å gjøre likestillingen, som starter med den første f.permisjonsfordelingen, til et privat ansvar mener jeg er helt feil. Vi må se større på det, for hvis vi ikke ser helheten, kan vi heller ikke gjøre noe for å endre på inngrodde mønstre.

Foreldrepermisjonens lengde er i høyeste grad politikk. Og selv om enkeltmenneskers valg også er politikk, er det de store linjene jeg er mest opptatt av. 

Kommentar #13

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Jeg observerer at debatter stadig begrenses til at "familier må få velge selv", noe jeg opplever som lukkende for den videre debatt. Jeg vil gjerne ta debatten videre, og valgte derfor å trekke inn farsrollen, mannsrollen og identitet.

Det du sier er at du rett og slett ikke ønsker dette perspektivet.

La det ikke være i tvil, jeg synes det er bra for barn å være hjemme med pappa. Hos oss tar jeg mer enn gjerne større enn min egen tilmålte andel.

Men jeg anser det som fundamentalt galt å skulle presse alle familier til å velge det jeg mener er best. Jeg anser det fortsatt som fundamentalt galt selv om du skulle kunne bevises at det var det optimale for samfunnet.

Individers og familiers integritet og frihet, det du opplever som "lukkende for den videre debatt", kan du desverre ikke få lov til å bare avfeie. Dette er veldig veldig viktig for mange av oss.

Samfunnet er til for individene. Individene er ikke til for å oppnå politiske målsetninger.

Kommentar #14

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Jeg mener at likestilling der staten bidrar økonomisk ikke er en privatsak.

Jeg merker meg at du ikke skrev et ord om likestilling i åpningsinnlegget ditt.

Merk at om hva staten bidrar med ikke velges av den private heller. Dermed er det staten som selv, gjennom sine ordninger, som har bestemt at likestilling i hjemmet ikke skal få være en privatsak lenger.

Dermed blir argumentasjonen at det ikke er en privatsak fordi staten har valgt å blande seg inn på en måte som gjør at det ikke lenger er en privatsak.

Kommentar #15

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Hageman

Publisert over 5 år siden

Er de sinte innleggene du har lest skrevet av menn eller kvinner? Jeg etterlyser menns engasjement i det offentlige rom.

Fedrekvoten kommer i tillegg til mors permisjon, som i mange år har vært på seks uker etter fødsel og tre uker før. I dag er mors kvote lagt opp til etter fødsel og er på ti uker. Altså er mors juridiske rett til å være hjemme med nyfødt styrket, ikke svekket.

Kommentar #16

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Atle Pedersen. Gå til den siterte teksten.
Men jeg anser det som fundamentalt galt å skulle presse alle familier til å velge det jeg mener er best. Jeg anser det fortsatt som fundamentalt galt selv om du skulle kunne bevises at det var det optimale for samfunnet.

Foreldrepermisjon er en rettighet, ingen plikt. 

Om den enkelte familie ikke ønsker å benytte seg av den fleksible perm.ordningen vi har, så trenger de heller ikke det.

Kommentar #17

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Om den enkelte familie ikke ønsker å benytte seg av den fleksible perm.ordningen vi har, så trenger de heller ikke det.

Men de er fortsatt nødt til å betale skatt for at ordningen skal eksistere.

Dermed er vi i den situasjon at den enkelte straffes på lommeboken om de ikke gjør som staten mener er best, og belønnes i lommeboken om de gjør det som staten mener er best.

Men slik er det i samfunnet. Vi betaler ikke skatt til våre egne lommer, men skatt til samfunnsordninger som skal forbedre samfunnet. Og det er greit.

Men her kommer altså verdispørsmålet inn igjen; Er samfunnet til for individene, eller skal individene styres for å oppnå visse samfunnsmål?

Ja, en pappapermisjon er et gode. Men det er også valgfrihet og mulighet for familier å ta ulike valg, inkludert valg du og staten ikke synes er optimale for samfunnet.

Du opplever at dette perspektivet er "lukkende for den videre debatt". Det forstår jeg, for det tar ikke debatten i retning den konklusjonen du ønsker.

Mn individers og familiers frihet og integritet er altså også et gode. Og ikke minst er frihet en rettighet. ermed er det en etisk utfordring å skulle redusere individers muligheter på den måten du ønsker. Jeg ønsker her å forsvare individers rettigheter og muligheter. Jeg ønsker at individuelle familier som ikke passer inn i den optimale likedelingen også skal få samfunnets støtte. Mens du ønsker å bruke økonomiske virkemidler for å få familier til å oppføre seg slik du mener ville være optimalt. For å oppnå ... et høyere mål om likestilling og likelønn?

Kommentar #18

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Atle Pedersen. Gå til den siterte teksten.
Du opplever at dette perspektivet er "lukkende for den videre debatt". Det forstår jeg, for det tar ikke debatten i retning den konklusjonen du ønsker.

I alle de debattene jeg har deltatt i og har observert ser jeg at en del argumenter/synspunkter gjentar seg. Det opplever jeg som lukkende og snevert. I mitt bidrag (hovedinnlegget) forsøker jeg å trekke det videre, for å se flere sider av saken. Jeg synes det er nødvendig.

Mener du at fleksibiliteten og friheten til å bestemme er svekket? Når ble den svekket og hva var det bedre alternativet? Mener du at fordelingen av f.permisjon skal strammes inn? I tilfelle på hvilken måte? Jeg spør for å få mer tak i dine standpunkt og refleksjoner.

"Er samfunnet til for individene, eller skal individene styres for å oppnå visse samfunnsmål?", sitat Atle Pedersen. Det er en kombinasjon, selvsagt. Et samfunn må styres for å gi den beste utviklingen og ta utgangspunkt i erfaring/statistikk/forskning og det levde individuelle liv, men noen ganger må en overstyre de individuelle valgene. Uten en slik overstyring, er det ingen styring. Som kjent er vi mennesker forskjellige og har ulike holdninger og erfaringer, dermed vil det som passer den ene ikke passe den andre. Der den ene opplever frihet vil den andre oppleve tvang og begrensninger. Dette svare er veldig generelt og jeg er ikke sikker på om det gir det svaret du er ute etter?

Foreldrepermisjonsordningen har aldri vært så fleksibel som i dag og den samlede permisjonstiden har aldri vært så lang. Hva mer er ønskelig? Går det ingen grense i tid for hvor lenge "vi" skal betale for foreldres tid med barnet?

Kommentar #19

Heidi Terese Vangen

59 innlegg  1462 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Jeg mener at likestilling der staten bidrar økonomisk ikke er en privatsak. Å gjøre likestillingen, som starter med den første f.permisjonsfordelingen, til et privat ansvar mener jeg er helt feil. Vi må se større på det, for hvis vi ikke ser helheten, kan vi heller ikke gjøre noe for å endre på inngrodde mønstre.

Foreldrepermisjonens lengde er i høyeste grad politikk. Og selv om enkeltmenneskers valg også er politikk, er det de store linjene jeg er mest opptatt av.

Jeg vil heller se det på en annen måte, legge vekten et annet sted, for det er kanskje ikke først og fremst likestilling som gjøres til en privatsak, men organiseringen av familielivet, deriblant de hensyn som tas til de involvertes beste. Altfor mye av norsk familiepolitikk er redusert til likestillingspolitikk (og nyfeministisk sådan) hvor barna sjelden settes først. Og vel heller ikke alltid de voksne, men mer det abstrakte idealet likestilling som nær sagt fremmes uavhengig av om det gjør folk lykkeligere eller ikke, for når det er slik at det tradisjonelle faktisk fungerer for svært mange familier, hvorfor skal det offentlige stimulere til endring? Ut over det å sikre handlingsrom til å ta gode valg, som f.eks. begge foreldres rett til permisjon. Noen tradisjoner er blitt nettopp det fordi de har noe for seg. Ellers, uten kvoter vil foreldrene stå fritt til å sette barna først ut fra det enkelte barns behov - og eventuelt foreldrenes evner og disposisjoner. Dette er detaljer staten ikke kjenner.

Kommentar #20

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
I alle de debattene jeg har deltatt i og har observert ser jeg at en del argumenter/synspunkter gjentar seg. Det opplever jeg som lukkende og snevert. I mitt bidrag (hovedinnlegget) forsøker jeg å trekke det videre, for å se flere sider av saken. Jeg synes det er nødvendig.

Du opplever som lukket og snevert at ulike mennesker har liknende argumenter og synspunkter???

Flere sider av saken er en god ting, men det ser man da vitterlig ikke om man lettvindt stempler enkelte vinkler som lukkede og snevre?

For meg er forøvrig dette lukkede og snevre det viktigste punktet, og derfor verdt å gjenta. Og at dette er argumenter som går igjen anser jeg som bare positivt. Det betyr at det er flere som verdsetter individet og familien.

>Et samfunn må styres for å gi den beste utviklingen og ta utgangspunkt i erfaring/statistikk/forskning og det levde individuelle liv, men noen ganger må en overstyre de individuelle valgene. 

Men med hvilket formål, det er spørsmålet. Er det for å oppnå et politisk ideal, slik som en pen lønsstatistikk mellom kjønnene, eller er det for at det skal gagne mennesker, altså individer?

For meg kan ikke politikk dreie seg om annet enn mennesker, individer, og hva vi gjør for disse. Noen ganger må man redusere på friheten gjennom lover og regler, men det må for meg alltid begrunnes i menneskers beste.

Når det gjelder permisjon kan jeg med dette utgangspunktet ikke se noen grunn til å ikke gjøre det enklere for familiene og selv fordele dagene seg imellom. Ja, det vil gå utover statistikken over kjønnenes gjennomsnittlig lønn. Men det er for meg mindre interessant ideologi så lenge alle individer har lik lønn for likt arbeid uavhengig av kjønn.

Kommentar #21

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Mange mødre som ikke respekterer fars tid med barnet ?

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Dessverre er det mange mødre som ikke respekterer fars tid med barnet, men tar ut ferie eller ulønnet permisjon samtidig. Dermed forsegles fars posisjon som mors assistent, som en halvgod forelder. Menn protesterer ikke. Det kan kanskje skyldes at menns identitet som forsørger sitter godt plantet i deres oppfattelse av mannsrollen, slik hans rolle har vært i mange generasjoner.

«14 uker er forbeholdt far, mens tre uker før fødsel og seks uker etter fødsel er forbeholdt mor. I tillegg skal Mor ha minimum fem uker til. De resterende 31 eller 21 ukene kan man fordele seg imellom. Tidligere kunne ikke Far ta ut fedrekvote uten at Mor var i arbeid. Dette gjelder ikke og Mor kan nå ha ubetalt permisjon samtidig som Far tar ut sin permisjon. Man kan også ta den samtidig, forutsatt at minimum én er i minimum 50% inntektsgivende arbeid.»

Er dette utgangspunkt for mødre- og fedrekvoten korrekt?

Så har jeg noen spørsmål til Anne-Helene:

Respekterer mødre ikke fars og barnets tid? Fedre blir assistenter for mor?Jeg tror at jeg trenger en nøye beskrivelse av/ forklaring på hvordan rent praktisk far er assistent for mor. Hva innebære det at far i så fall bli halvgod forelder?

 

Om en mor vil fullamme selvregulert, dvs hver gang barnet gir signaler som søking, smatting, suging på egen hånd og uro*. Selvregulert ammingen har mange foregangskvinner sloss hardt for. Hvor i bilde av «fedrekvoten er å sikre at fedre får permisjon med babyen sin» kommer ammingen inn?

-

* Vanligvis vil et ukegammelt barn ha mat ca. 12 ganger i døgnet. Senere går mange over til sjeldnere måltider, mens noen vil spise hyppig i månedsvis.

Kommentar #22

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Solveig A. Wahl. Gå til den siterte teksten.
«14 uker er forbeholdt far, mens tre uker før fødsel og seks uker etter fødsel er forbeholdt mor. I tillegg skal Mor ha minimum fem uker til. De resterende 31 eller 21 ukene kan man fordele seg imellom. Tidligere kunne ikke Far ta ut fedrekvote uten at Mor var i arbeid. Dette gjelder ikke og Mor kan nå ha ubetalt permisjon samtidig som Far tar ut sin permisjon. Man kan også ta den samtidig, forutsatt at minimum én er i minimum 50% inntektsgivende arbeid.»

Er dette utgangspunkt for mødre- og fedrekvoten korrekt?

Reglene ble endret i juli i år og er nå slik at begge foreldre har en kvote på 10 uker hver. Resten av tiden kan foreldrene dele som de ønsker. 

Mors kvote er strengest regulert, da den tar medisinske hensyn. De første seks ukene etter fødsel er forbeholdt mor, resten av ukene (fire) kan hun ta i tilknytning til disse eller hun kan velge en annen løsning. Regelverket er svært fleksibelt.

Det stilles ikke krav til mors aktivitet i fedrekvoten, men i fellesperioden.

Mor kan ta ut ammepermisjon dersom hun velger å gå tilbake til jobb mens hun ennå ammer.

Det er mange som ikke anerkjenner fedre som fullgode foreldre ved at han blir gitt forsørgeransvar og ikke deltar i den daglige praktiske omsorgen for barnet. Han "er flink til å hjelpe", men står på sidelinjen. Det er mor som er den egentlige forelderen som vet hvordan alt skal gjøres, som kjenner barnets behov og som forstår dens språk. Det gjør at han blir en sekundærforelder. Jeg mener at det er uheldig og at det reduserer hans tid med barnet, noe som er uheldig for deres relasjon. For virkelig å bli kjent og forstå hverandre kreves det mye tid. I fedrekvoten gis denne tiden, men det forutsetter at far får være far på egne premisser.  

Kommentar #23

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Atle Pedersen. Gå til den siterte teksten.
Du opplever som lukket og snevert at ulike mennesker har liknende argumenter og synspunkter???

Ja, det gjør jeg. Debattene står ofte i stampe og kommer ikke videre. Nye innfallsvinkler til bredere forståelse mener jeg derfor er nødvendig. 

I ditt svar får jeg nesten inntrykk av at en sterkere statlig regulering av fordelingen av f.perm (som den forrige regjeringen sto for) er et onde som nærmest undertrykker enkeltindividers frihet. Det får meg til å lure på om du er klar over hvor fleksibelt systemet er? Fedrekvoten kan f.eks tas ut i løpet av tre år.  

Kommentar #24

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Selfølgelig er det forskjellige meninger

Publisert over 5 år siden
Dan Lyngmyr. Gå til den siterte teksten.
HVorfor må du absolutt plassere alle menn i en bås. Er det ikke mulig å tenke tanken om at det finnes menn som med glede kan tenke seg farspermnisjon, mens det finnes andre som ikke kan tenke seg dette ?

Nå har det vel vært slik at menn som ikke ønsker å ta fedrekvoten helt fint kan droppe denne, de får ikke noen straff eller reaksjoner fra noen som helst om de velger dette. 

Dog er det en del som mener at når man sier nei til et gode så er det urettferdig at ikke godet like vel blir tilgodesett enn ved at det overføres til noen andre. 

Kommentar #25

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Mor kan ta ut ammepermisjon dersom hun velger å gå tilbake til jobb mens hun ennå ammer.

For å unngå at vi snakker forbi hverandre spør jeg før jeg svarer: Hvilket alder på barnet tenker du på her?

Kommentar #26

Dan Lyngmyr

192 innlegg  1189 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Surrogati, kunstig befruktning mm er en helt annen diskusjon som blir altfor bred å ta opp i dette innlegget.

DL: Det forstår jeg, og det var heller ikke meningen å "spore av", jeg registrerer allikevel med forbauselse at svært mange benytter samme grep som deg, nemlig at dette er en "helt annen debatt". Jeg opplever med andre ord sterkt uvilje blant mange til å diskutere dette (Jeg mener ikke at du er uvillig)

Selv om spørsmålet er ganske enkelt ; hvorfor skal noe menneske i det hele tatt ha retten til å frata barnet en far eller mor, når man allerede i utgangspunktet kan velge?(Kunstig inseminasjon eller surrogati)

M.a.o far og farsrollen er tilsynelatende viktig, men ikke når spørsmålet berører samkjønnedes ønsker om barn (Et ønske det selvsagt er lett å forstå), da er det plutselig bare snakk om omsorgsevner og ikke kjønn. Plutselig så fremstår alle de viktige argumentene om far og farsrollen som ikke så viktige allikevel. Dette er en logisk brist etter mitt skjønn.

AHOJ:Ofte når det er snakk om tradisjonelle kjønnsrollemønstre, er det far på jobb og mor på hjemmebane som trekkes frem. Jeg prøver å se litt nærmere på akkurat hva dette innebærer. Menn har en forsørgeridentitet, slik har det vært i evig tid (for å bruke store ord) og jeg lurer på om fedre som fastholder dette som en vesentlig del av hvem han er, har vanskelig for å inkludere den aktive omsorgsrollen i sin mannsrolle/farsrolle. Kan det ligge en frykt for det feminine i skepsisen til fedrekvoter? Kan det være at far har nok med forsørgerjobben?

Jeg observerer at debatter stadig begrenses til at "familier må få velge selv", noe jeg opplever som lukkende for den videre debatt. Jeg vil gjerne ta debatten videre, og valgte derfor å trekke inn farsrollen, mannsrollen og identitet.

DL: Jeg er glad for menns forsørgeridentitet, men polariseringen rundt spørmålet gjør jo ofte at menn bare rister gode argumenter av seg,når noen, fortinnsvis kvinner, ønsker en debatt rundt farsrollen. Jeg tror også du har rett når det gjelder "familiene må velge selv", at dette kan få noen og enhver til å lukke døra for videre debatt,selv om jeg tilhører dem som gjerne ser dette som et grunnleggende premiss i diskusjonen. Trolig er det også mange kvinner som frykter en åpen debatt rundt kvinners egne utfordringer, feil og mangler, når både fars og morsroller skal debatteres. (For ordens skyld, jeg har mer en nok med mine egne feil og mangler)

Om fedre som fastholder sin forsørgeridentitet (Hva skulle forresten være galt med det?) ikke er i stand til, eller opplever dette som et hinder eller som en begrensning for en aktiv omsorgsrolle, er selvsagt et godt spørsmål. Men,hva er da en aktiv omsorgsrolle ? Bleieskift,nattevåk og snørrete unger som må vugges i søvn?. Utvilsomt dette også (snakker av egen erfaring) Men hvorfor i all verden er en far en dårligere far om han ikke deltar i dette i særlig grad, og spesielt om mor synes  dette er greit ? Og, nei for mange yrkesaktive kvinner er dette selvsagt ikke greit.

Jeg så nylig et program hvor man hadde forsket på kvinners og menn reaksjoner (intuitive reaksjoner i hjernen) når de skulle skulle skifte bleier på et barn, uten at noen på forhånd visste hvilken oppgave de skulle utføre. Resultatet var slående ; hjerneaktiviteten var betydelig (signifikant) høyere hos de kvinnelige deltagerne, enn hos de mannlige. Og, hva betyr det?, Forsåvidt ingenting annet enn at forskjellene var betydelige.

For noen år siden så jeg et TV program hvor en forsker (mann med grått hår, briller og skjegg),hadde forsket på menn og kvinners intelligens. Hans entydige konklusjon var at kvinner i snitt (normalbefolkningen) hadde noe høyere "intelligens" enn menn. På enkeltområder, som f.eks språklig forståelse , var kvinners evner betydelig bedre enn hos menn. Men, når han dristet seg til å påvise en noe høyere "romforståelse", det som i praksis var noe bedre evner i matematikk ,eller evnen til f,eks å lese kart, så fikk han så ørene flagret av den kvinnelige programlederen og sine to kvinnelige mottdebatanter. Makan til frekkhet ! Hva er det da som er spørsmålet ?

Makt selvfølgelig. Kampen om makta ! Hvordan skal vi da skille den politiserte delen av debatten,"født sånn eller blitt sånn"og de økonomiske perspektivene fra selve rollene, både som far og mor ? Vanskelig spør du meg.

Jeg skulle ønske det var mulig å erkjenne forskjellene på kvinner og menn, på godt og vondt, uten at menn som velger å gi større grad av omsorg hjemme skal stigmatiseres av den grunn ( Ingen finansmeglere tar ut farspermisjon iflg oppslag i næringslivsavisene), eller at kvinner som velger hjemmearbeid skal stigmatiseres selv om hun da er "forsørget",for ikke å snakke om at hun da er uten pensjonsopptjening.

Og, til slutt ; det finnes mange, både kvinner og menn, som bør ha dårlig samvittighet for det som i realiteten er en bortprioritering av familien, både kvinner som ikke føler seg realisert uten en næringslivskarriere (barn i barnehage fra 07 - 17 00 + au-pair, fordi huslånet på 5 mill og lånet på den nye Audien skal betjenes ,eller menn som bare skal jobbe litt til,"så kommer jeg hjem".

Men, når sant skal sies så er jeg ikke helt sikker på i hvilken ende man skal begynne, og jeg sliter sikkert med mine egne fordommer !

Kommentar #27

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Far som omsorgsperson er viktig

Publisert over 5 år siden

Det er ikke sikkert at jeg får svar på mitt spørsmål tilAnne-Helene. Jeg vet at mor kan ta utammepermisjon dersom hun velger å gå tilbake til jobb mens hun ennå ammer. Det er sikkert greit for arbeidsgiver når barnet er over 6 måneder, etter hvert som barnet har blitt tilvendt til fast føde. Det er ikke vanskelig for far å forsyne sitt barn da. Før denne tid skal som sagt et selvregulert barn få pupp når det viser tegn på sult/ tørst - døgnet rundt. Da MÅ mor være i nærheten! Denne kjensgjerning er mer eller mindre tabu hos en del likestillings-foregangskvinner. De tar ikke barnet med i beregningen.

Så tenker jeg at om mor og far er samtidig i permisjon behøver far slettes ikke være assistent for mor, selv om hans oppmuntring til henne mht amming betyr mye. Det kan nok være at flere mødre har satt seg på forhånd inn i barnets behov og dets språk – å tolke dets signaler rett, enn menn har. Det skal ikke lastes kvinnen for. Informasjon er tilgjengelig på nettet. Det dreier seg da visselig om barnets behov og ikke mor kontra far!

Jeg er enig i at ‘for virkelig å bli kjent og forstå hverandre kreves det mye tid.’ Jeg reagerer derimot på at ‘far får være far på egne premisser’ Nei, det er ikke på fars premisser men barnets premisser han skal være far.

Og hva kan en far gjøre uten å reduseres til assistent? Det er kun mor som kan amme, men far har rikelig anledning til å knytte seg til sitt barn. Han kan lære seg å tolke signaler.Når han bruker tid sammen med barnet vil det lære ham å kjenne (sin mor har barnet jo allerede lært å kjenne gjennom fostertiden), og jo mer det er sammen med far og han er vár for dets signaler, jo tryggere vil det bli på ham – og mor vil bli trygg på sin partner.Det er da ikke noe veien for at han kan ta barnet etter ammingen og bære det litt på skulderen for raping. Etter et eventuelt bleieskift kan han bruke et bæreredskap (f.eks sjal) å roe barnet i. Mange bærer barnet i dette også mens det sover. En slik nærhet er det nærmeste han kan komme.

 

Hallo far, bærer du ditt barn?

Kommentar #28

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Solveig A. Wahl. Gå til den siterte teksten.
Det er ikke sikkert at jeg får svar på mitt spørsmål tilAnne-Helene. Jeg vet at mor kan ta utammepermisjon dersom hun velger å gå tilbake til jobb mens hun ennå ammer. Det er sikkert greit for arbeidsgiver når barnet er over 6 måneder

Svar får du, det tar bare litt tid noen ganger. 

Mor kan ta ut ammefri hvis hun velger å gå tilbake til jobb mens hun ennå ammer. Etter barnets 9.måned må hun ha bekreftelse på at hun ammer fra lege eller helsesøster. Barnets behov teller mer enn arbeidsgivers behov.

Det er opp til det enkelte foreldrepar når far tar ut sin fedrekvote (så lenge det er seks uker etter fødsel), det er ikke noe som trenger å komme i konflikt med amming. 

 

Kommentar #29

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Dan Lyngmyr. Gå til den siterte teksten.
Men hvorfor i all verden er en far en dårligere far om han ikke deltar i dette i særlig grad, og spesielt om mor synes dette er greit ?

Jeg liker ikke å bruke Den Gode Far/Mor inn i debatter, for det er så mange måter å "utøve" et godt forelderskap på. Det er i mine øyne ikke utelukkende koblet til uttak av foreldrepermisjon.  

Det er likevel ingen tvil om at grunnlaget for tilknytning blir bedre dersom man bruker tid sammen. Jeg ser ingen grunn til at far ikke skal bruke tid med barnet i fedrekvota (gjerne mer enn den) fordi "mor synes det er greit". Hvorfor er det greit for mor at barnet ikke får enetid med faren sin? Og er det gitt at barnets behov er å være mer sammen med mor og minst mulig med far?

".. polariseringen rundt spørmålet gjør jo ofte at menn bare rister gode argumenter av seg,når noen, fortinnsvis kvinner, ønsker en debatt rundt farsrollen. Jeg tror også du har rett når det gjelder "familiene må velge selv", at dette kan få noen og enhver til å lukke døra for videre debatt" - sitat deg

Om dette tenker jeg at menn må komme mer på banen dersom de opplever at kvinners perspektiv gjør at de rister av seg hele debatten.

Og dette med å velge selv, det valget ligger der allerede (også lenge før FrP kom i regjering), men at det skal være helt akseptert at menn skal kunne velge fedrekvoten vekk, det er jeg uenig i. Jeg tror denne aksepten for bortvelgelsen henger sammen med at den aktive omsorgsrollen undervurderes.

Jeg tror også at fars forventninger til innhold påvirker hans holdninger til fullt uttak. Jeg forundres over at grunner som at det er kjedelig å ha perm, at det er strevsomt og vanskelig eller at det ikke lønner seg, er grunner nok til å ikke gjøre permisjonsjobben. Det sier meg at fedre har et temmelig urealistisk syn på hva det vil si å gå hjemme med barn - og dette er grunn nok til at han bør ta ut sine uker. Det er tross alt snakk om barnet hans, permisjonen er ikke til for at far skal ha det kjempegøy.  

 

Kommentar #30

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Det er opp til det enkelte foreldrepar når far tar ut sin fedrekvote (så lenge det er seks uker etter fødsel), det er ikke noe som trenger å komme i konflikt med amming.

Fint. Da bør en fullammende kvinne være i nærheten av barnet i minst 6 måneder.

Kommentar #31

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Hvorfor er det greit for mor at barnet ikke får enetid med faren sin? Og er det gitt at barnets behov er å være mer sammen med mor og minst mulig med far?

Hvorfor tror du at far ikke kan få enetid med sitt barn, selv om mor og far er hjemme samtidig?

Om det er 'gitt at barnets behov er å være mer sammen med mor og minst mulig med far?' ? Under normale forhold (at mor er frisk): Sarah Blaffer Hrdy ((2000; Mother Nature – Nurturing.) sier at sett fra barnets vinkel har nærheten til mor alltid vært barnets prioritet. Dette  innebærer selvsagt ikke at Far ikke skal kunne ha alenetid med barnet. Og denne alenetid er da slettes ikke å forstå som mors assistent-tid, selv om mor er tilgjengleig for barnet når det gir signal? Nå snakker jeg om spedbarn i de første 6-8 måneder. Også i disse måneder kan Far bygget opp tilknytning (tillitt) til sitt barn. Har han hatt gleden av det blir det lettere for ham å overta mer og mer av omsorgen.

Klarer man ikke tenke helhetlig?

Kommentar #32

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Og dette med å velge selv, det valget ligger der allerede (også lenge før FrP kom i regjering), men at det skal være helt akseptert at menn skal kunne velge fedrekvoten vekk, det er jeg uenig i. Jeg tror denne aksepten for bortvelgelsen henger sammen med at den aktive omsorgsrollen undervurderes.

Jeg tror også at fars forventninger til innhold påvirker hans holdninger til fullt uttak. Jeg forundres over at grunner som at det er kjedelig å ha perm, at det er strevsomt og vanskelig eller at det ikke lønner seg, er grunner nok til å ikke gjøre permisjonsjobben. Det sier meg at fedre har et temmelig urealistisk syn på hva det vil si å gå hjemme med barn - og dette er grunn nok til at han bør ta ut sine uker. Det er tross alt snakk om barnet hans, permisjonen er ikke til for at far skal ha det kjempegøy.

Sitter med en følelse av at du har alt for høye ambisjoner om hva du tror det er mulig å oppnå med et politisk virkemiddel (økonomisk kompensasjon for å være hjemme med barn).

Fødselspermisjonen er gradvis utvidet til et nivå som gjør det mulig å kombinere at barnet får en tilfredstillende oppfølging av en eller begge foreldrene samtidig som begge foreldrene kan opprettholde sin yrkeskarriere. Det er i bunn og grunn det det er mulig å oppnå gjennom fødselspermisjonen som virkemiddel. 

En utvidelse av fødselspermisjonens økonomiske fordeler til å gjelde alle foreldre (selvstendig næringsdrivende, studenter, etc.) anses å være fordelaktig for å sikre lik tilgang til rettigheter.

Utover dette finnes det uendelig med varianter av hvordan de(n) enkelte foreldre velger å sørge for en tilfredstillende oppfølging av barnet - mer eller mindre gøyalt. Dette er imidlertid en helt annen debatt og bør ikke ha noe med selve utformingen av fødselspermisjonen å gjøre. Det ligger vel heller ikke noen føringer på dette i selve lovteksten.

Det beste vil derfor være å sørge for høyest mulig frihet (et gode i seg selv) i uttak av fødselspermisjonen for foreldre. Enhver begrensning i denne friheten vil i praksis bare føre til sub-optimal praksis og mer byråkrati (ikke et gode i seg selv).

Kommentar #33

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Og dette med å velge selv, det valget ligger der allerede (også lenge før FrP kom i regjering), men at det skal være helt akseptert at menn skal kunne velge fedrekvoten vekk, det er jeg uenig i.

Jeg for min del finner det uaksetabelt at familier skal trenge akseptanse for å organisere dette selv.

Kommentar #34

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Solveig A. Wahl. Gå til den siterte teksten.
Hvorfor tror du at far ikke kan få enetid med sitt barn, selv om mor og far er hjemme samtidig?

Erfaringen fra veldig mange kvinner og menn.

Kommentar #35

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Eskil Dahlen. Gå til den siterte teksten.
Det beste vil derfor være å sørge for høyest mulig frihet (et gode i seg selv) i uttak av fødselspermisjonen for foreldre. Enhver begrensning i denne friheten vil i praksis bare føre til sub-optimal praksis og mer byråkrati (ikke et gode i seg selv).

Heisann!

Hva slags form for frihet ser du for deg her, hva er det optimale slik du ser det?

Kommentar #36

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Atle Pedersen. Gå til den siterte teksten.
Jeg for min del finner det uaksetabelt at familier skal trenge akseptanse for å organisere dette selv.

Vel, det er alltids noen som vil være enige og andre som vil være uenige i de valgene man tar.

Kommentar #37

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Ikke legg ansvaret på kvinnen.

Publisert over 5 år siden
Anne-Helene Ose-Johansen. Gå til den siterte teksten.
Erfaringen fra veldig mange kvinner og menn.

Nå kan jeg ikke jeg motbevise din påstand. Men min tankegang var nå heller slik at det ene ikke automatisk utelukker det andre.

De erfaringer du snakker om sier meg ingen ting om grunnen til at pappa ikke får alenetid med sitt barn. Der måtte man se nærmere på samspillet mellom partnere. Men som sagt: Barnet har mor som første prioritet, og det av hel forståelige årsaker. Det betyr ikke at det også kan ha det perfekt hos en god og empatisk kropp til pappa (eller forsover andre omsorgspersoner). Bare pappa leverer henne/ ham tilbake til mor når det gir signa så lenge mor fullammerl. Slik bygges det opp tillitt. At så far siden kan ta over alene, er jeg ikke i tvil om. Pappa må ville det – ha det selv et ønske!

Her i omegnen er det fult opp med pappaer som triller sin små i sin tilmålte perm og mens mor er tilbake på jobb, også her i høyhuset. Jeg fryder meg. Å frata fedre sin kvote, er feil vei å gå. Men altså: Det 3 parter i denne saken.

Forresten var det en herlig artikkel i Klassekampen i dag, gjengitt på FETT   

 

 

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1878 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1614 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1579 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1559 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1356 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1320 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1175 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere