Verdidebatt

Lærerstreiken – for dummies

Lærerne husker hva en skole er for noe.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En skole består av en gruppe mennesker som innehar en dobbel kompetanse: først på bestemte fag og dernest på det å lære bort disse fagene til andre. Slike mennesker kalles lærere. Har man nok slike, med god kompetanse på både fag og veiledning, så har man kjernen i en god skole.

Av praktiske grunner trenger man noen ekstra folk i tillegg. Noen som kan legge til rette for lærerne slik at de kan utføre oppgaven sin. Renhold og vedlikeholdsarbeid på bygninger, lønnsutbetaling, koordinering av timeplaner, og generell daglig ledelse hører til slike ikke-faglige, ikke-pedagogiske oppgaver som også nødvendigvis må gjøres. Ideelt sett burde denne ekstra-gruppen holdes så liten som det er praktisk mulig, siden målet med det hele er å legge til rette for det som er kjernen i skolen: fag og veiledning.

De siste tiårene har imidlertid deler av ekstra-gruppen (ikke renholderne og kantinepersonalet, da, men de med timeplan-koordinering og generell 'ledelse' som oppgave) blitt mer og mer sentrale i definisjonen av hva en skole er for noe.

Det er ikke bare kommunepolitikere som er skyld i dette. Det henger sammen med en generell samfunnsutvikling, dette som alt annet. Dessuten har politikere på alle nivåer, og i alle partier, vært ivrige pådrivere for å reformere skolen ovenfra og ned.

(Bare det å kalle det "ovenfra og ned" viser at noe er galt her. Som om disse tilretteleggende rollene er på toppen og ikke bunnen av skolens egentlige hierarki. Hvordan kan det for eksempel være greit at noen uten fremragende fagkunnskap eller evne til å veilede smykker seg med tittelen "skolesjef"? Merkelig.)

Og lærerne har funnet seg i mye. Kanskje for mye. Én grunn er at for mange av dem kommer elevene først uansett. Så de jenker det til så det fungerer best mulig. De blir ved sin lest, mer på tross av enn på grunn av politikernes reformer. For oppgaven er så viktig at man bærer over med 'ledelsen', og lufter ut frustrasjonen sammen med kolleger i stedet for å stå imot – å stå imot går jo også ut over elevene.

KS vil binde arbeidstiden til lærerne. For mange lærere høres dette ut som at de nå skal regnes som kontorarbeidere, bare uten ordentlig kontorplass. Dette vil gi mer fleksibilitet for de lokale daglige lederne (eller rektorene), og gjøre skolebedriften mer oversiktlig for de på "toppen". Enkelte lærere mener også at det vil gjøre samarbeid lærerne imellom enklere. Mon det. For de fleste ser dette ut som at KS vil videreføre en utvikling som har pågått i flere tiår: skolen handler mindre og mindre om at fagpersoner veileder barn og unge, og mer og mer om at 'ledere' driver strømlinjeformede bedrifter. For noen vil dermed det å binde arbeidstiden til lærerne gå så til de grader ut over det skolen egentlig handler om at de heller sier nei.

For noen som ikke kjenner til utviklingen disse lærerne har tålt så lenge er dette kanskje overraskende. Unge lærere har kanskje ikke vært i systemet lenge nok til å se hvor stor endringen har vært. Til og med lærernes egen organisasjon ble tatt på senga av at medlemmene plutselig nektet å føye seg, slik de jo alltid gjør til slutt – tross alt.

Men det ligger tiår med frustrasjon bak. Nå som "nei"et endelig er sagt står det mer på spill enn selve avtalen med KS. Dette 'nei'et blir neppe til et 'ja'. Kanskje blir det etterhvert til et "la gå, da", slik det pleier. For lærerne husker hva skolen egentlig er, selv om skolens "ledere" ikke gjør det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt