Verdidebatt

Frykten for det hinsidige?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hun ringer meg for å fortelle om en felles slektning som døde for noen dager tilbake etter lang tids sykdom. Hun forteller om timene i forkant, om de nærmeste etterlatte og om dødsangsten. Månedsvis med angst. Jeg ville ønsket det annerledes for ham. Hun forklarer at ingen vet hva som venter, for ingen har tross alt rapportert fra det hinsidige. Jeg tenker på Jesus, men holder tanken for meg selv og lar henne fortelle videre.

Hun har så vidt vært innom dette før, frykten for hva som venter. Den gang fortalte hun det med en forventning om at jeg ville forstå fordi jeg vel også kjente på det samme, som om det er almenmenneskelig. Muligens er det det. Nå ser jeg gjerne at det drøyer litt også for meg, men livet fremstår likevel som tusen ganger mer fryktinngytende enn det hinsidige. Det er imidlertid lenge siden jeg ønsket å dø og gikk og ventet på en benådning av et slag, den type håp bare depresjoner kan avle. Derimot har ikke en økt verdsettelse av livet - med erkjennelsen av at det ikke bare har egenverdi, men at det kjennes godt å ta del i det -, øket angsten for å miste det. Ikke mitt eget liv, det er verre med de andres. Jeg sa ikke alt dette, bare at jeg ikke delte frykten for å dø, og hun forstod meg nok like lite som jeg forstod henne. Hun sa jeg ennå er for ung; det kommer med alderen, når det nærmer seg. Jeg lot være å påpeke at man ikke kan ta for gitt at en får leve lenge, og det ligger ingen urettferdighet i å dø ung.

Dog kunne jeg fortalt om mine opplevelser med angst. Sagt det som en forsikring om at jeg ikke er helt uten forståelse, kanskje en trøst, men det kunne i så fall ikke deles som annet enn en syndserkjennelse, for hva er vel frykt annet enn blasfemi i praksis? Eller en demonstrert manglende tillit til at Gud er en som holder sine løfter? Det er sant, men jeg vet ikke om det ville hjulpet, om det ville gjort annet enn å vekke anstøt, om jeg kunne sagt det på en måte som ikke ble oppfattet som en bebreidelse – et «hvorfor kan du ikke bare tro som jeg?» Derfor sier jeg ikke så mye. Kanskje er det best slik, eller kanskje er jeg gjerrig som ikke deler skatten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt