Bernt Torvild Oftestad

102

En moralistisk kirke. Kritisk kommentar til Sturla Stålsett

Publisert: 24. jun 2014

Da jeg leste Sturla J. Stålsetts innlegg i VL 23.6 om ”Den krevende evangeliske åpenheten”, kom jeg til å tenke på en mann som ble oppfordret til omvendelse og et nytt liv. Han avviste denne appellen med en teologisk logikk som han mente å finne i Skriften: Alle er vi falt fra Gud ved Adams synd, men nå er vi alle gjenreist i Kristus. Var det ikke Paulus som sa det slik? Saken var grei. Her trengtes ingen omvendelse eller nytt liv.

LES OGSÅ PATRIK HAGMANs innlegg (som Stålsett kommenterte): «Er ‘åpenhet’ det kirken skal streve etter

Logikken i resonnementet er vanntett, men stemmer ikke med apostelordet i Rom 5,17:  ”For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mer de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene Jesus Kristus. ” Nøkkelordet er gaven. Nåden, frelsen, rettferdigheten og helligheten blir gitt oss som gave ved kirken og dens nådemidler. Stålsett fremhever med rette at kirken vender seg til verden med en ”åpen invitasjon”. Uten ”betingelser “eller betingelser “eller krav om ”betaling” forkynnes evangeliet. Man kan selv ”stille seg utenfor” og ”selv reise muren” og ”ekskludere seg selv”, når man, som Stålsett formulerer det, avviser å være en del av et kirkens felleskap, der ”tollere og syndere” er med.                                                     

Stadig gjøres det gjeldende at en folkekirke må være inkluderende, ”raus” og ”åpen for alle”. Kravet gis gjerne en polemisk brodd mot noen som anses å ekskludere og stenge andre ute. Slik er det også hos Stålsett. Men hva betyr det å være inkludert i kirkens fellesskap? Er alle som er falt i Adam, inkludert i kirken på grunn av Kristi død og oppstandelse? For Stålsett er kirken ”uten synlige grenser”. Det må bety at den omfatter alle dem som er skapt. Når kirken på denne måten omfatter alle, så må de alle ha blitt frelst i Kristus, da han døde og oppstod. Men dette er ikke kristen tro. Frelsen er som Pauls understreker, en gave som man mottar, og er villig til å motta. Ikke alle gjør det. Apostelen Johannes påpeker at Kristus ble avvist, og han legger til: ”Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn” (Joh 1, 12). Kristus må mottas i tro, om man skal tilhøre ham og bli frelst. Dette er grunnleggende for all kristentro og for en rett forståelse av kirken. Om man skal få troen, må man være på det ”sted” der denne gaven gis. Kirken med sin nådemiddeltjeneste, sitt liv og sin misjon er dette ”stedet.” Dette er en form for grensesetting som Stålsett tydeligvis er imot. I følge Stålsett foretas enhver grensesetting ”utenfra”, dvs. at den er kirken fremmed. Men hva da med dåpssakramentet? Tilhørighet til kirken forutsetter at man er døpt. Når Jesus selv pålegger apostlene å døpe dem som ved troen blir disipler, er dette slett ingen grensesetting presset på kirken ”utenfra” eller en illegitim grensedragning gjort av kirken selv. Dåpen og troen er veien inn i saligheten. Dette bibelske perspektiv er helt borte hos Stålsett.                                                                                                                

For Stålsett har kirken ett kjennetegn: Praksis som er fjerner grenser, og som inkluderer de utstøtte, fattige, prostituerte, fiender og frafalne osv.  Ved dette kjennetegn vil man kunne ”gjenkjenne steder der kirke oppstår, kirke skjer, kanskje på steder en minst venter det”. Kirken skal være et fellesskap av ”utestengte”. Dermed blir ”margene, periferien satt i sentrum. Kjernen blir utkant. Førsteperson blir tilskuer og mottaker, annen og tredjeperson får hovedrollen.” Stålsett ser for seg en kirke som hele tiden må omkalfatre seg selv. Det er viljen til en slik omkalfatring som må være til stede om kirken skal være kirke, mener Stålsett. Til det må bemerkes: Hvem som er ”utstengt” og i ”marginalen”, er historisk og geografisk betinget, altså relativt. For Stålsett er kirkens kjennetegn dens vilje til å være moralsk. Det er i bunn og grunn en relativistisk moral. Men skal omkalfatringen av kirken realiseres, må noen ha overordnet makt og myndighet til å bestemme hvilken moral som skal gjelde i den gitte situasjon, dvs. bestemme hvem / hvilke grupper som er ”utestengt”. Noen må ta styring og fastsette kriterier for hvem som er de utstøtte. Disse innehar definisjonsmakt og administrativ makt over andre. Men hvordan er dette forenlig med det å være kirke etter Stålsetts egen kirketanke? Og hvordan er en slik dominant maktstilling forenlig med hans kristologiske begrunnelse av sitt kirkesyn?                                                              

Hos Stålsett fremstilles Kristus som et moralsk ideal. Når han i sitt liv velger ”dårlig selskap” og søker fellesskap med de utstøtte, realiserer han evangelists kjerne.  Stålsett bruker hymnen i Fil 2 til å utdype denne kristologien: Kristus har viljen til å ”stige ned”, slik at den fornedrede kan reises opp. I denne sin selvhengivelse viser ”Kristus hvem Gud er”.  Denne selvhengivelse må altså være til stede i kirken for at den skal være kirke, mener Stålsett.  Det er en konsekvensrik påstand. Ut fra Stålsetts forutsetninger betyr det at en slik vilje viser seg i aksept av homofilt samliv, kjønnsnøytralt ekteskap osv.  De som avviser slikt, er altså ikke i pakt med Kristi vilje, og de ødelegger hans kirke, de tilhører den vel egentlig ikke, for det er i de utstøtte kirken trer frem etter sitt ”vesen”. Men hva da med den elitegruppe, Stålsett er leder for, Åpen kirke? Den består ikke akkurat av utstøtte, marginaliserte, undertrykte og underpriviligerte. Snarere tvert imot. Noen manifestasjon av den egentlige kirke er de altså ikke. Hva er de da? De er en slags ”overkirke” som sitter inne med den rette kunnskap om hva kirken egentlig er. Uten å oppgi seg selv slik Kristus gjorde, og Stålsett foreskriver, trer de frem med myndighet og vilje til definisjonsmakt i og for kirken. Ved å pålegge andre å ”stige ned” etter Kristi forbilde, søker de selv å ”stige opp”.                                                                                                                            

Kirkens vesen består i følge Stålsett i en moral etter Kristi forbilde. Men mange mennesker har levd et selvhengivende liv for andre, slik Kristus gjorde, mange har gått i døden for andre og har ”steget ned”, for at andre skulle reises opp. Mange har lidd en langt mer pinefull død for andre enn Kristus gjorde på korset. Den Kristus som Stålsett tegner, er en ideal realisering av det humane. Og han mener at ved sitt moralske liv viser han ”hvem Gud er.” Hva Stålsett mener med det, blir uklart. Er Kristus en som belærer oss om Gud, eller er denne Kristus selv Gud? Om Stålsett mener det første, blir Jesus gjort til en religiøs lærer. Og mener han det sist, så består hans guddom i å leve moralsk på en forbilledlig måte. Enda et spørsmål kan reises: Er det kirke som ”skjer” og ”oppstår” når mennesker uansett forhold til Kristus og kunnskap om ham viser omsorg for utstøtte og utestengte?        

For den kristne kirke er Kristus Gud, Guds Sønn kommet i kjøtt og blod. Han gir oss ikke bare kunnskap om hvem Gud er, men er i sin person Guds selvåpenbaring. Det er denne realitet som gjør ham unik, og det fordi Gud selv i ham har forent seg med det menneskelige, ikke bare for å løse oss fra synden, men for å helliggjøre og herliggjøre oss. Derfor tilber, lovpriser og opphøyer kirken Kristus som Gud. Stålsett skriver om en ”krevende evangelisk åpenhet”. I dette ser han kirkens vesen realisert. Det som totalt mangler i hans kirketanke er det troende folkets lovprisning av Gud, av den treenige Gud, som i Kristus har åpenbart seg i verden til vår frelse og fornyelse. Det beste kjennetegn på en kirke som er blitt en bevegelse for høy moral, er at lovprisningen av Gud i Kristus blir borte.                                              

I Stålsetts kirketanke, slik han formulerer den som leder av Åpen kirke, er ord og sakramenter som kirkens kjennetegn forsvunnet til fordel for høy moral. Dåpen og troen som porten inn til frelse og nytt liv i Kristi legeme er blitt borte og Kristus redusert til en praktisk manifestasjon av menneskelig moral. Lovprisningen av Gud er vekk til fordel for innsats for ”den vanskelige evangeliske åpenheten.”                                                                                                                  

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Bjørn Weld

14 innlegg  1290 kommentarer

moderne teologisk sjarlataneri

Publisert rundt 5 år siden

Hele denne kronikken til Sturla Staalsett oser av en form for intellektuelt overgrep som en etter hvert er blitt så vant til fra den kanten. Her er mye snakk om Guds kjærlighet i en form og tone som skal innbille folket dvs. - alle og enhver - at vi som har klare betenkeligheter og motforestillinger med omdefinisjonene av begrepet ekteskap ( ikke BARE av teologisk art !) egentlig ikke kan vite noe om hva Guds kjærlighet er, og hva denne dreier seg om. Dette er en uhyrlig anklage !

Jeg vil tro at det for enhver sann kristen er en helt grunnleggende og elementær sannhet at Guds kjærlighet omfatter alle mennesker uansett etnisitet og/eller legning eller tilbøyeligheter, og at INGEN per se er utelukket fra et folkekirkelig felleskap !

Men folk som Stålsett får ha oss unnskyldt for at vi - dvs. tallrike andre kristne - har vanskelig for å forestille oss Guds kjærlighet som en form for moderne - eller postmoderne terapeutisk innfall for å kompensere for en norm som er beheftet med klare begrensninger og betenkeligheter, - eller er ment for å dulle med alle mulige slags menneskelige svakheter og tilbøyeligheter.

Det var en tid da man som et voksent, ansvarsbevisst og samfunnsorientert menneske kunne gå helhjertet inn for at også minoriteten av homofile skulle ha full rettsbeskyttelse i likhet med alle andre minoriteter, UTEN at man behøvde å fire på standpunktet om at ekteskapet pr. definisjon er mellom mann og kvinne. Men den tiden er tydeligvis forbi, - og når man først snakker om stigmatisering i denne sammenheng, så er det pr. i dag vi som holder fast på det klassiske kristne ekteskapet som i virkeligheten blir stigmatisert - fra de politiske elfenbenstårns eliteklasser til nær hele det førende populistiske media !

Vi skal altså betegnes som kjærlighetsløse fordi vi ikke kjøper den vanvittige og forflatede forestillingen om at Gud er en slags (post-) moderne humanistisk terapeut, - nå også anført, tro det eller ei, fra et professorat for MF. 

Kommentar #2

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Nåden, frelsen, rettferdigheten og helligheten blir gitt oss som gave ved kirken og dens nådemidler.

Dette er en interessant påstand. Luthersk er det iallfall ikke. For en med bakgrunn i Frelsesarmeen har iallfall ikke kirken og dens nådemidler noe ansvar for hellighet, frelse eller nåde.

Kommentar #3

Tor Albertsen

62 innlegg  597 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
I Stålsetts kirketanke, slik han formulerer den som leder av Åpen kirke

Han er leder av Åpen folkekirke. Åpen kirke er noe helt annet.

Kommentar #4

Øyvind Norderval

13 innlegg  462 kommentarer

Kommentar til Oftestad

Publisert rundt 5 år siden

Kan du gi oss en utredning om Jesu kirketenkning vs. moral i forhold til de utstøtte?

Kommentar #5

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
G Solli. Gå til den siterte teksten.
Dette er en interessant påstand. Luthersk er det iallfall ikke. For en med bakgrunn i Frelsesarmeen har iallfall ikke kirken og dens nådemidler noe ansvar for hellighet, frelse eller nåde.

Ja, du kjem med ein interessant påstand. No kvalifiserer vel ikkje frelsesarmeen som spesielt luthersk (og Oftestad er jo også katolikk). Men du tek faktisk grundig feil om det lutherske. Som vi les i Confessio Augustana (den nynorske utgåva mi er dessverre pakka ned i ein kasse, så eg får sitere på bokmål frå nettet):

“Likeså lærer [de lutherske menighetene] at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men blir rettferdiggjort uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndenes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyllest for våre synder. Denne troen tilregner Gud som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4.” (Art. 4)

For at vi skal komme til denne tro, er der innsatt en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. Ti ved ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet, nemlig at Gud, ikke på grunn av våre fortjenester, men for Kristi skyld, rettferdiggjør dem som tror at de blir tatt til nåde for Kristi skyld. [De lutherske menighetene] forkaster gjendøperne og andre, som mener at menneskene får Den Hellige Ånd uten det ytre ord ved sin egen forberedelse og gjerning.” (Art. 5)

Kommentar #6

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Kjetil Kringlebotten. Gå til den siterte teksten.
Denne troen tilregner Gud som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4." (Art. 4)

Jeg er uenig om hvordan du tolker CA. Jeg var kritisk til ordlyden i innlegget om "Nåden, frelsen, rettferdigheten og helligheten blir gitt oss som gave ved kirken og dens nådemidler." CA sier jo rett ut at rettferdighet kommer ved troen. At kirken blir gitt en spesiell oppgave for å hjelpe folk til tro, slik som CA 4 sier, er en annen sak.

Slik jeg tolker innlegget er det umulig å være frelst uten å stadig gå i kirken og motta sakramentene. Det ville være beklagelig om dette var rett.

Kommentar #7

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Du kan umogeleg ha lest heile innlegget mitt. Som det står i art. 5: "For at vi skal komme til denne tro, er der innsatt en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. Ti ved ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt."

Kommentar #8

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Og du kan umulig ha lest mitt. Takk for det sleivsparket! Hva er det du egentlig argumenterer med, foruten å sitere CA, som jeg synes støtter det jeg sier? Og hvilket forhold mellom frelsen og kirken synes du CA gir?

Kommentar #9

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

CA seier klårt og tydeleg at det er ved nådemidla trua kjem til oss, ved Heilaganden. "Ti ved ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt."

Kommentar #10

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Kjetil Kringlebotten. Gå til den siterte teksten.
"Ti ved ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt."

Jeg synes det er et langt logisk sprang både fra "Ti ved ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt." til "CA seier klårt og tydeleg at det er ved nådemidla trua kjem til oss, ved Heilaganden." og ikke minst videre til "Nåden, frelsen, rettferdigheten og helligheten blir gitt oss som gave ved kirken og dens nådemidler." Det ene følger ikke fra det andre.

Kommentar #11

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Luksusproblemer i kirken?

Publisert rundt 5 år siden

Mens åpen folkekirke skal inkludere, jobber det mange kriminelle med å eksludere kristne fra samfunnet.

Kristne er de mest forfulgte.

Kriminalomsorgen skal hjelpe menneskene tilbake til samfunnet.

Hva svikter mest i de kriminelle sine liv?

Hjemmet.

Hva skal de føres tilbake til?

En jobb i samfunnet.

Hvordan skal de finne veien frem når ingen viser dem hva et hjem består i?

Cato Kristiansen bruker mestepasrten av sitt liv på å hjelpe de svake i samfunnet i sin rolle som medmenneske og prest.

Presten og medmennesket skiller lag.

For hvordan skal han lære dem om Jesus når de aldri har tatt ordet i sin munn?

Kan han være en god prest uten samtidig å være et godt medmenneske?

Han er profesjonell.

Det betyr at han må fortelle de innsatte at det er ingen lette veier tilbake til samfunnet.

De må gjennom korset.

Er det populært for prester å snakke sant?

Han gjør det, men opplever stadig at han kommer til kort.

Kriminalitet er normalt i samfunnet.

Kristendommen er for spesielt interesserte.

Finnes det en vei tilbake til samfunnet uten Gud?

Hva skal vi med moral hvis den bare leverer hyklere?

Samtidig møter han sikkert mange enkle sjeler blandt de innsatte, og mange "store" mennesker.

I dag slipper mange unna med sine lurerier/manier. De har ikke evner til å forbedre seg. Noen må ta ansvaret for dem. 

De skader seg selv og andre uten konsekvenser og anger.

Vi må lytte til de som har levt med innsatte og gatefugler et helt arbeidsliv.

Hva tenker de som vi kan lære av?

I vår tid blir eldre, kloke stuet bort på stas.

Når sykdommen sniker seg på kommer lærdommen raskt.

Hvorfor har vi så tungt for å lytte og lære?

Gamle og unge har noe og vise hverandre.

Kunnskapen om livet læres best i hjemmet.

I dag er hjemmet et sted for aggresjon, konflikter og kamper.

De burde være et sted for kunnskap, visdom, klokskap og tro.

 

Kommentar #12

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
G Solli. Gå til den siterte teksten.
Jeg synes det er et langt logisk sprang både fra "Ti ved ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt." til "CA seier klårt og tydeleg at det er ved nådemidla trua kjem til oss, ved Heilaganden." og ikke minst videre til "Nåden, frelsen, rettferdigheten og helligheten blir gitt oss som gave ved kirken og dens nådemidler." Det ene følger ikke fra det andre.

???

Kor er det ‘logiske spranget’ frå “ti ved ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt” til “CA seier klårt og tydeleg at det er ved nådemidla trua kjem til oss, ved Heilaganden.” Eg ser det ikkje. Og vidare ser vi i CA at den staden der tenesta med å forkynne evangeliet og forvalte sakramenta er i kyrkja (CA 7). Og denne tenesta si offentlege utføring er gjeve til dei som er ‘retteleg kalla’ til oppgåva (CA 14).

Kommentar #13

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Nå er ikke ordet nådemidler et ord jeg er vant til å bruke, med min frikirkelige bakgrunn. Det er et ord jeg heller ikke liker. Ser i SNL at nådemidler også innbefatter Ordet. Det var jeg nok ikke helt klar over. Men jeg vil fortsatt hevde at det første logiske spranget går over muligheten for Åndens direkte virkning uten nådemidlene, men det er nok ikke et så stort sprang, men at CA sier klart at troen nødvendigvis kommer ved nådemidlene, er å ta hardt i.

Det neste spranget står dog klart som stort. Det er ordet "ved" som er problematisk. Det er klart at kirken er definert i CA og forvalter forkynning og sakramenter. Men CA 7 sier ikke at alle steder der Ordet forkynnes er en kirke eller at Ordet bare skal forkynnes i kirken. Det som gjør det siste logiske spranget så problematisk er uteslutningen av muligheten for å lese Ordet i sitt eget lønnkammer, bli grepet av Ånden og bli frelst. Dette er ikke "frelse ved kirken". Og nådemidlene tilhører ikke kirken, de er gitt av Gud til alle mennesker. At noen av dem forvaltes av kirken er noe annet.

CA 14 har vel også vært omdiskutert siden den ble skrevet? Altså hva som ligger "rettelig kallet".

Kommentar #14

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Geir Tandberg: Nå er ikke ordet nådemidler et ord jeg er vant til å bruke, med min frikirkelige bakgrunn.

‘Frikyrkjeleg’ er eit irrelevant og tåkeleggjande omgrep. Frikyrkja er ‘frikyrkjeleg,’ men også heilt og fullt luthersk. Det same er DELK. Frelsesarmeen er ikkje luthersk, og har ein nådemiddelforståing som er inkompatibel med lutherske lære. Det at ein ikkje praktiserer sakramenta i frelsesarmeen diskvalifiserer den frå å vere ei kyrkje i luthersk forstand.

Geir Tandberg: Det er et ord jeg heller ikke liker. Ser i SNL at nådemidler også innbefatter Ordet. Det var jeg nok ikke helt klar over.

Eg ser ikkje den store forskjellen. Ordet er bokstavar på ei side. Ordet er like lite ‘magisk’ som dåpen eller nattverden.

Geir Tandberg: Men jeg vil fortsatt hevde at det første logiske spranget går over muligheten for Åndens direkte virkning uten nådemidlene,

Eg har ikkje sagt at Anden ikkje kan operere slik han vil, men han har gjeve oss konkrete ting å ta tak i. Eg er ikkje ei ånd som berre ‘flyt rundt.’ Eg er eit konkret og kroppsleg menneske. Og møter Gud på konkrete og kroppslege måtar; i ordet, i dåpen, i nattverden. Og gjennom bøna (som for min del oftast er gjennomsyra av ordet, då eg vanlegvis ber tidebøn).

Geir Tandberg: men det er nok ikke et så stort sprang, men at CA sier klart at troen nødvendigvis kommer ved nådemidlene, er å ta hardt i.

Rom 10:14-17: “Men korleis kan dei kalla på ein som dei ikkje trur på? Og korleis kan dei tru på ein som dei ikkje har høyrt om? Og korleis kan dei høyra utan at nokon forkynner? Og korleis kan dei forkynna dersom dei ikkje blir utsende? Som det står skrive: Kor vakre dei er, føtene til dei som kjem med gledebod! Men ikkje alle var lydige mot evangeliet. Jesaja seier: Herre, kven trudde bodskapen vår? Så kjem då trua av bodskapen ein høyrer, og bodskapen kjem ved Kristi ord.”

Geir Tandberg: Det neste spranget står dog klart som stort. Det er ordet "ved" som er problematisk.

Verkeleg? Ordet ‘ved’ understreker at nådemidla er middel, instrument. Ordet ‘ved’ understreker faktisk at det er Gud som opererer, at nådemidla ikkje opererer uavhengig. Ordet ‘ved’ gjer nådemidla ‘mildare,’ faktisk.

Det er klart at kirken er definert i CA og forvalter forkynning og sakramenter. Men CA 7 sier ikke at alle steder der Ordet forkynnes er en kirke eller at Ordet bare skal forkynnes i kirken.

Jo, der ordet vert forkynt reint, der – og berre der – trer kyrkja synleg fram, etter luthersk lære.

Geir Tandberg: Det som gjør det siste logiske spranget så problematisk er uteslutningen av muligheten for å lese Ordet i sitt eget lønnkammer, bli grepet av Ånden og bli frelst.

Som er noko eg heller ikkje har sagt. Men dette er uansett eit vestleg ‘problem.’ Kor mange rundt om i verda kan berre sitje seg ned å lese?

Geir Tandberg: Dette er ikke "frelse ved kirken".

Sjølvsagt vil ikkje du, som del av frelsesarmeen, meine det. Men det betyr ikkje at dette ikkje er luthersk lære. Kyrkja er Kristi lekam.

Geir Tandberg: Og nådemidlene tilhører ikke kirken, de er gitt av Gud til alle mennesker. At noen av dem forvaltes av kirken er noe annet.

Kyrkja er Kristi lekam, ikkje utelukkande ein organisatorisk storleik.

Geir Tandberg: CA 14 har vel også vært omdiskutert siden den ble skrevet? Altså hva som ligger "rettelig kallet".

Det betyr ikkje at den kan ignorerast. Det er del av vedkjenningsgrunnlaget til alle lutherske kyrkjer i heile verda. Denne debatten byrja med at du, som ikkje er lutheranar, kom med feilaktige påstandar om kva som konstituerer luthersk lære. Det er luthersk lære at nådemidla er den primære måten Gud møter sitt folk. Gjennom ordet, bodskapen, kjem trua (Rom 10:17), gjennom dåpen vert vi innlemma i Kyrkja, og gjennom nattverden vert vi halde oppe i ei sann tru til det evige liv. Du må gjerne vere usamd med dette, men du kan ikkje hevde at det er ‘uluthersk.’

Kommentar #15

G Solli

3 innlegg  1120 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Takk for et langt og godt svar. Selv om jeg ikke er helt enig i alle detaljene ser jeg og innrømmer at du nok i det store har rett. Jeg håper at dessuten at lutheranere kan se på Frelsesarmeen som en del av Kristi legeme selv om vi ikke er en kirke i luthersk forstand.

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
22 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
17 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
11 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere