En moralistisk kirke. Kritisk kommentar til Sturla Stålsett

Da jeg leste Sturla J. Stålsetts innlegg i VL 23.6 om "Den krevende evangeliske åpenheten", kom jeg til å tenke på en mann som ble oppfordret til omvendelse og et nytt liv. Han avviste denne appellen med en teologisk logikk som han mente å finne i Skriften: Alle er vi falt fra Gud ved Adams synd, men nå er vi alle gjenreist i Kristus. Var det ikke Paulus som sa det slik? Saken var grei. Her trengtes ingen omvendelse eller nytt liv.

LES OGSÅ PATRIK HAGMANs innlegg (som Stålsett kommenterte): «Er 'åpenhet' det kirken skal streve etter?»

Logikken i resonnementet er vanntett, men stemmer ikke med apostelordet i Rom 5,17:  "For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mer de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene Jesus Kristus. " Nøkkelordet er gaven. Nåden, frelsen, rettferdigheten og helligheten blir gitt oss som gave ved kirken og dens nådemidler. Stålsett fremhever med rette at kirken vender seg til verden med en "åpen invitasjon". Uten "betingelser "eller betingelser "eller krav om "betaling" forkynnes evangeliet. Man kan selv "stille seg utenfor" og "selv reise muren" og "ekskludere seg selv", når man, som Stålsett formulerer det, avviser å være en del av et kirkens felleskap, der "tollere og syndere" er med.

Stadig gjøres det gjeldende at en folkekirke må være inkluderende, "raus" og "åpen for alle". Kravet gis gjerne en polemisk brodd mot noen som anses å ekskludere og stenge andre ute. Slik er det også hos Stålsett. Men hva betyr det å være inkludert i kirkens fellesskap? Er alle som er falt i Adam, inkludert i kirken på grunn av Kristi død og oppstandelse? For Stålsett er kirken "uten synlige grenser". Det må bety at den omfatter alle dem som er skapt. Når kirken på denne måten omfatter alle, så må de alle ha blitt frelst i Kristus, da han døde og oppstod. Men dette er ikke kristen tro. Frelsen er som Pauls understreker, en gave som man mottar, og er villig til å motta. Ikke alle gjør det. Apostelen Johannes påpeker at Kristus ble avvist, og han legger til: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn" (Joh 1, 12). Kristus må mottas i tro, om man skal tilhøre ham og bli frelst. Dette er grunnleggende for all kristentro og for en rett forståelse av kirken. Om man skal få troen, må man være på det "sted" der denne gaven gis. Kirken med sin nådemiddeltjeneste, sitt liv og sin misjon er dette "stedet." Dette er en form for grensesetting som Stålsett tydeligvis er imot. I følge Stålsett foretas enhver grensesetting "utenfra", dvs. at den er kirken fremmed. Men hva da med dåpssakramentet? Tilhørighet til kirken forutsetter at man er døpt. Når Jesus selv pålegger apostlene å døpe dem som ved troen blir disipler, er dette slett ingen grensesetting presset på kirken "utenfra" eller en illegitim grensedragning gjort av kirken selv. Dåpen og troen er veien inn i saligheten. Dette bibelske perspektiv er helt borte hos Stålsett.

For Stålsett har kirken ett kjennetegn: Praksis som er fjerner grenser, og som inkluderer de utstøtte, fattige, prostituerte, fiender og frafalne osv.  Ved dette kjennetegn vil man kunne "gjenkjenne steder der kirke oppstår, kirke skjer, kanskje på steder en minst venter det". Kirken skal være et fellesskap av "utestengte". Dermed blir "margene, periferien satt i sentrum. Kjernen blir utkant. Førsteperson blir tilskuer og mottaker, annen og tredjeperson får hovedrollen." Stålsett ser for seg en kirke som hele tiden må omkalfatre seg selv. Det er viljen til en slik omkalfatring som må være til stede om kirken skal være kirke, mener Stålsett. Til det må bemerkes: Hvem som er "utstengt" og i "marginalen", er historisk og geografisk betinget, altså relativt. For Stålsett er kirkens kjennetegn dens vilje til å være moralsk. Det er i bunn og grunn en relativistisk moral. Men skal omkalfatringen av kirken realiseres, må noen ha overordnet makt og myndighet til å bestemme hvilken moral som skal gjelde i den gitte situasjon, dvs. bestemme hvem / hvilke grupper som er "utestengt". Noen må ta styring og fastsette kriterier for hvem som er de utstøtte. Disse innehar definisjonsmakt og administrativ makt over andre. Men hvordan er dette forenlig med det å være kirke etter Stålsetts egen kirketanke? Og hvordan er en slik dominant maktstilling forenlig med hans kristologiske begrunnelse av sitt kirkesyn?

Hos Stålsett fremstilles Kristus som et moralsk ideal. Når han i sitt liv velger "dårlig selskap" og søker fellesskap med de utstøtte, realiserer han evangelists kjerne.  Stålsett bruker hymnen i Fil 2 til å utdype denne kristologien: Kristus har viljen til å "stige ned", slik at den fornedrede kan reises opp. I denne sin selvhengivelse viser "Kristus hvem Gud er".  Denne selvhengivelse må altså være til stede i kirken for at den skal være kirke, mener Stålsett.  Det er en konsekvensrik påstand. Ut fra Stålsetts forutsetninger betyr det at en slik vilje viser seg i aksept av homofilt samliv, kjønnsnøytralt ekteskap osv.  De som avviser slikt, er altså ikke i pakt med Kristi vilje, og de ødelegger hans kirke, de tilhører den vel egentlig ikke, for det er i de utstøtte kirken trer frem etter sitt "vesen". Men hva da med den elitegruppe, Stålsett er leder for, Åpen kirke? Den består ikke akkurat av utstøtte, marginaliserte, undertrykte og underpriviligerte. Snarere tvert imot. Noen manifestasjon av den egentlige kirke er de altså ikke. Hva er de da? De er en slags "overkirke" som sitter inne med den rette kunnskap om hva kirken egentlig er. Uten å oppgi seg selv slik Kristus gjorde, og Stålsett foreskriver, trer de frem med myndighet og vilje til definisjonsmakt i og for kirken. Ved å pålegge andre å "stige ned" etter Kristi forbilde, søker de selv å "stige opp".

Kirkens vesen består i følge Stålsett i en moral etter Kristi forbilde. Men mange mennesker har levd et selvhengivende liv for andre, slik Kristus gjorde, mange har gått i døden for andre og har ”steget ned”, for at andre skulle reises opp. Mange har lidd en langt mer pinefull død for andre enn Kristus gjorde på korset. Den Kristus som Stålsett tegner, er en ideal realisering av det humane. Og han mener at ved sitt moralske liv viser han ”hvem Gud er.” Hva Stålsett mener med det, blir uklart. Er Kristus en som belærer oss om Gud, eller er denne Kristus selv Gud? Om Stålsett mener det første, blir Jesus gjort til en religiøs lærer. Og mener han det sist, så består hans guddom i å leve moralsk på en forbilledlig måte. Enda et spørsmål kan reises: Er det kirke som ”skjer” og ”oppstår” når mennesker uansett forhold til Kristus og kunnskap om ham viser omsorg for utstøtte og utestengte?

For den kristne kirke er Kristus Gud, Guds Sønn kommet i kjøtt og blod. Han gir oss ikke bare kunnskap om hvem Gud er, men er i sin person Guds selvåpenbaring. Det er denne realitet som gjør ham unik, og det fordi Gud selv i ham har forent seg med det menneskelige, ikke bare for å løse oss fra synden, men for å helliggjøre og herliggjøre oss. Derfor tilber, lovpriser og opphøyer kirken Kristus som Gud. Stålsett skriver om en ”krevende evangelisk åpenhet”. I dette ser han kirkens vesen realisert. Det som totalt mangler i hans kirketanke er det troende folkets lovprisning av Gud, av den treenige Gud, som i Kristus har åpenbart seg i verden til vår frelse og fornyelse. Det beste kjennetegn på en kirke som er blitt en bevegelse for høy moral, er at lovprisningen av Gud i Kristus blir borte.

I Stålsetts kirketanke, slik han formulerer den som leder av Åpen kirke, er ord og sakramenter som kirkens kjennetegn forsvunnet til fordel for høy moral. Dåpen og troen som porten inn til frelse og nytt liv i Kristi legeme er blitt borte og Kristus redusert til en praktisk manifestasjon av menneskelig moral. Lovprisningen av Gud er vekk til fordel for innsats for "den vanskelige evangeliske åpenheten."