Religion uten tro

«Jeg er en dypt religiøs ikke-troende, dette er på en måte en ny slags religion», uttalte Albert Einstein.  Asmund Brynildsen tok også et oppgjør med de troende i essayet «Medmenneske»: «Vi har opplevet de troendes raseri – og når man hører teologene tale om hvordan man igjen skal få folk til å tro – ja da fristes man til å si, at for Guds skyld, det gjelder ikke om å få folk til å tro! Hva det gjelder, er endelig en gang å få dem til å holde opp med å tro! Eller for å være mer nøyaktig:Holde opp med den tro som utelukker springerfrem av følelses- og viljeslivet, og som rettere burde kalles suggesjon, den emosjonelle subjektivisme, som setter vår eneste mulighet for objektivitet, selvovervinnelse, sannhet og erkjennelse ut av spillet, nemlig tanken og refleksjonen.» Brynildsen angriper ikke bare den religiøse troen, men også troen på partiet, på klassen, på rasen, på nasjonen og all annen tro som har fått mennesker til å ta livet av hverandre.

Einstein skrev: « Min religion består av den ydmyke beundring for den ubegrensbare høyere ånd som åpenbarer seg i den minste detalj som vi er i stand til å oppfatte med vår skrøpelige og svake forstand».

Den samme hovedtanken går igjen i flere av Asmund Brynildsens essays som nå er nyutgitt under tittelen: «Til forsvar for mennesket». Det åndelig må det moderne mennesket søke med sin erkjennelse, og man må søke det slik det uttrykker seg i det fysiske. Naturvitenskapen kan utforske naturen, men forskeren bør også utforske det i ham selv som får ham til å bedrive sin naturforskning. Det åndelige er ikke underligere enn det vi møter i vår erkjennelsestrang og vår medmenneskelighet.

Til tross for at han ikke vil tro, er Brynildsen en kristen tenker. I «Autoriteten, makten og mennesket» skriver han: «Jeg kan personlig ikke se annet enn at den første klare og utvetydige hevdelse av menneskehetens enhet, det første revolusjonære brudd med alle naturgitte skiller, stamme, nasjon, rase og kjønn finnes i de kristne evangelier. Men kristendommen er jo, for å endre litt på Kierkegaards påstand, knapt nok kommet inn i verden».

Brynildsen søkte i kulturhistorien og fant mennesker og tanker som sammenfalt med hans egen sannhetsfølelse. Hos Johannes Kepler var det kristne drivkraften i de naturvitenskaplige studiene. Det å formulere skaperverket i ord var en viktig drivkraft og gudommelig oppgave. Kirken var ikke i stand til å følge denne utviklingen, men ble snarer et hinder for en sannhetssøkende kristendom. I essayet «Kirken – et tankekors» belyser Brynildsen hvordan de kristne ødela for seg selv ved å overta romersk ledelsesstruktur og rettstenkning.

Brynildsens argumenterer for at vi kan lære noe av alle religioner. Vi må løsrive oss fra «våre egne snusfornuftige formørkede forestillinger» og et «forkrøplet kristendoms hovmot». Brynildsen har lært både av gamle og nye mystikere og avslutter med et innblikk i Simone Weil. Hun skrev: «Troen, det er det som erfares når forstanden opplyses av kjærligheten». I en av de mørke stundene, tentes hennes indre lys ved følgende opplevelse – « med ett og for bestandig ble den visshet gitt meg at et hvert menneskelig vesen, endog det hvis naturlige evner er nesten for ingenting å regne, kan trenge inn i dette sannhetens kongerike som hører geniet til, hvis det virkelig begjærer sannheten og uavlatelig anstrenger seg for å nå den». Den reneste form for kristenliv blir dermed til en hver tid å søke sannheten og aldri tro at man har den.