Verdidebatt

Den krevende evangeliske åpenheten

Den evangeliske åpenheten er ikke et fritt valg for kirken. Den er nødvendig. Og den er ikke enkel.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er åpenhet et problematisk kjennetegn ved kirken? Er den for enkel, en tilbakelent, minste motstands vei? Kan åpenheten være ekskluderende? Patrik Hagman antyder det i Vårt Land 20. juni.

Til det er å si: Den evangeliske åpenheten er ikke et fritt valg for kirken. Den er nødvendig. Og den er ikke enkel. Den er svært krevende. Det er en åpenhet som noen kan velge å si nei til. Da er det de som trekker grensene for kirkens fellesskap – fra utsiden.

Kirken skal ikke være grensesprengende i enhver henseende og for enhver pris. En radikal åpenhet kunne selvsagt utarte seg til det holdningsløse og likegyldige. Men det er slett ikke nødvendig. Det er både mulig og viktig å forene åpenhet og tydelighet.

Gi rom. For dette er ikke motsetninger. Det er nemlig nettopp i viljen til åpenhet, og i sammenhengen mellom liv og lære når det gjelder dette, at tydeligheten står på spill. Det hører med til kirkens innerste vesen å gi rom for den utestengte, og dermed for alle. Det må kirken vise i ord og handling.

Den åpne invitasjon, uten betingelser eller betaling, er i vårt markeds- og merittorienterte samfunn i seg selv en provoserende tanke. Det som er gratis, av nåde, er undergravende der hvor fortjenester er det bærende prinsipp. Åpenheten blir dermed en brodd: «Det får da være grenser!»

Er ikke denne brodden i slekt med evangeliets kjerne? Jesus velger seg dårlig selskap. Han blir baktalt og foraktet: «Storeter og vindrikker!» «Han må være besatt!» Han blir forfulgt av de rettroende, og korsfestet av politiske makthavere. Og han gjør det med åpne øyne: «…evangeliet forkynnes for fattige – og salig er den som ikke tar anstøt av meg.»

Utestengte. Det kirkelige fellesskapet har en paradoksal struktur: Det skal være et fellesskap av utestengte. Dermed blir margene, periferien satt i sentrum. Kjernen blir utkant. Førsteperson blir tilskuer og mottaker, annen- og tredjeperson får hovedrollen. Det kirkelige subjektet blir de-sentrert: Kanskje «kirken selv» er den Andre?

Bevegelsen i dette er igjen hentet fra fortellingen om kirkens Herre, han som «var i Guds skikkelse» men «gav avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,6). Viljen til selv å tre til side, for å gi rom for den andre, for den fortiede og fordømte er sentral i Kristus-hendelsen. I denne selvhengivelsen, kenosis, viljen til å «stige ned» for at den fornedrede skal kunne reises opp, viser Kristus hvem Gud er. Den viljen må derfor også være til stede for at kirken skal være kirke. Kirken må, som Kristus selv, ta på seg tjenerskikkelse.

Da må kirken også gjøres i stand til å gjenkjenne steder der kirke oppstår, kirke skjer, kanskje på steder en minst ventet det. Evangeliet bærer kirken, og skaper kirke. Ikke motsatt.

Uten synlige grenser. Derfor er kirken som fellesskap uten synlige grenser. Om det i noen forstand kan sies å være murer rundt kirkefellesskapet, bygges de utenfra, i form av selv-ekskludering: Den stiller seg utenfor, og har selv reist muren, som sier: «Et slikt fellesskap, der 'sånne folk›, der også tollere og syndere, der også prostituerte og tiggere, der også fiender og frafalne får være med, vil ikke jeg være en del av.»

Frigjøringsteologen Jon Sobrino skriver innsiktsfullt og inspirerende om «samaritaner-kirken». Kirken som «den omsorgsfulle andre» styrt av prinsippet om barmhjertighet – som ikke beregnende spør etter årsaken til eller skylden for at den andre lider, men som handler uten annen tanke enn å fjerne denne lidelsen, og bidra til at den ikke oppstår på nytt.

Kanskje skulle vi også snakke om «Lasarus-kirken?» Det skrives så ofte om hva kirken kan og bør gjøre for de fattige og forkomne, for undertrykte, for urfolk, for homofile (ja til og med «for kvinner!») – og så glemmes det i samme øyeblikk at kirken selvsagt allerede er alle disse. Der disse gruppene ikke regnes med i kirkefellesskapet, er det ikke folkekirke det er snakk om. Det er ikke kirke i det hele tatt.

Enhet. En åpen kirke er slik også grunnlaget for kirkens enhet. Kirkens enhet kan ikke bygge på at noen holdes utenfor eller nede. Kirkens enhet kan bare ivaretas ved åpenhet, den åpenheten som evangeliet krever.

Først publisert i Vårt Land 23. juni 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt