Sturla J. Stålsett

23

Den krevende evangeliske åpenheten

Den evangeliske åpenheten er ikke et fritt valg for kirken. Den er nødvendig. Og den er ikke enkel.

Publisert: 23. jun 2014

Er åpenhet et problematisk kjennetegn ved kirken? Er den for enkel, en tilbakelent, minste motstands vei? Kan åpenheten være ekskluderende? Patrik Hagman antyder det i Vårt Land 20. juni.

Til det er å si: Den evangeliske åpenheten er ikke et fritt valg for kirken. Den er nødvendig. Og den er ikke enkel. Den er svært krevende. Det er en åpenhet som noen kan velge å si nei til. Da er det de som trekker grensene for kirkens fellesskap – fra utsiden.

Kirken skal ikke være grensesprengende i enhver henseende og for enhver pris. En radikal åpenhet kunne selvsagt utarte seg til det holdningsløse og likegyldige. Men det er slett ikke nødvendig. Det er både mulig og viktig å forene åpenhet og tydelighet.

Gi rom. For dette er ikke motsetninger. Det er nemlig nettopp i viljen til åpenhet, og i sammenhengen mellom liv og lære når det gjelder dette, at tydeligheten står på spill. Det hører med til kirkens innerste vesen å gi rom for den utestengte, og dermed for alle. Det må kirken vise i ord og handling.

Den åpne invitasjon, uten betingelser eller betaling, er i vårt markeds- og merittorienterte samfunn i seg selv en provoserende tanke. Det som er gratis, av nåde, er undergravende der hvor fortjenester er det bærende prinsipp. Åpenheten blir dermed en brodd: «Det får da være grenser!»

Er ikke denne brodden i slekt med evangeliets kjerne? Jesus velger seg dårlig selskap. Han blir baktalt og foraktet: «Storeter og vindrikker!» «Han må være besatt!» Han blir forfulgt av de rettroende, og korsfestet av politiske makthavere. Og han gjør det med åpne øyne: «…evangeliet forkynnes for fattige – og salig er den som ikke tar anstøt av meg.»

Utestengte. Det kirkelige fellesskapet har en paradoksal struktur: Det skal være et fellesskap av utestengte. Dermed blir margene, periferien satt i sentrum. Kjernen blir utkant. Førsteperson blir tilskuer og mottaker, annen- og tredjeperson får hovedrollen. Det kirkelige subjektet blir de-sentrert: Kanskje «kirken selv» er den Andre?

Bevegelsen i dette er igjen hentet fra fortellingen om kirkens Herre, han som «var i Guds skikkelse» men «gav avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,6). Viljen til selv å tre til side, for å gi rom for den andre, for den fortiede og fordømte er sentral i Kristus-hendelsen. I denne selvhengivelsen, kenosis, viljen til å «stige ned» for at den fornedrede skal kunne reises opp, viser Kristus hvem Gud er. Den viljen må derfor også være til stede for at kirken skal være kirke. Kirken må, som Kristus selv, ta på seg tjenerskikkelse.

Da må kirken også gjøres i stand til å gjenkjenne steder der kirke oppstår, kirke skjer, kanskje på steder en minst ventet det. Evangeliet bærer kirken, og skaper kirke. Ikke motsatt.

Uten synlige grenser. Derfor er kirken som fellesskap uten synlige grenser. Om det i noen forstand kan sies å være murer rundt kirkefellesskapet, bygges de utenfra, i form av selv-ekskludering: Den stiller seg utenfor, og har selv reist muren, som sier: «Et slikt fellesskap, der ‘sånne folk›, der også tollere og syndere, der også prostituerte og tiggere, der også fiender og frafalne får være med, vil ikke jeg være en del av.»

Frigjøringsteologen Jon Sobrino skriver innsiktsfullt og inspirerende om «samaritaner-kirken». Kirken som «den omsorgsfulle andre» styrt av prinsippet om barmhjertighet – som ikke beregnende spør etter årsaken til eller skylden for at den andre lider, men som handler uten annen tanke enn å fjerne denne lidelsen, og bidra til at den ikke oppstår på nytt.

Kanskje skulle vi også snakke om «Lasarus-kirken?» Det skrives så ofte om hva kirken kan og bør gjøre for de fattige og forkomne, for undertrykte, for urfolk, for homofile (ja til og med «for kvinner!») – og så glemmes det i samme øyeblikk at kirken selvsagt allerede er alle disse. Der disse gruppene ikke regnes med i kirkefellesskapet, er det ikke folkekirke det er snakk om. Det er ikke kirke i det hele tatt.

Enhet. En åpen kirke er slik også grunnlaget for kirkens enhet. Kirkens enhet kan ikke bygge på at noen holdes utenfor eller nede. Kirkens enhet kan bare ivaretas ved åpenhet, den åpenheten som evangeliet krever.

Først publisert i Vårt Land 23. juni 2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Prosjektet : En frivillig åpen folkekirke uten hjelp av staten kan ikke og vil ikke lykkes. Det er ingen enighet om hva kristendom er og forskjellene er for store til at man kan leve under samme tak.

Fjern den økonomiske støtten fra staten og la folk melde seg inn i de samfunn de ønsker. Folkekirken vil enten lide en sakte død dersom de støttes av staten, eller en rask død dersom den avhenger av medlemmenes frie valg.

Kommentar #2

Ellen Hageman

77 innlegg  1075 kommentarer

Kirkelig ønsketenkning

Publisert nesten 5 år siden
Sturla J. Stålsett. Gå til den siterte teksten.
Da må kirken også gjøres i stand til å gjenkjenne steder der kirke oppstår, kirke skjer, kanskje på steder en minst ventet det. Evangeliet bærer kirken, og skaper kirke. Ikke motsatt.

Alt dette er flott og fint. Men det hadde vært interessant å se noen konkretiseringer inn i det norske samfunnet og inn i norsk kirkevirkelighet. Det du beskriver handler mer om den verdensvide kirken på tvers av kirkesamfunn og nasjonale grenser. 

Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har lest Sobrino siden studiedagene. Men byr det ikke på visse problem å oversette en latinamerikansk, katolsk frigjøringsteolog inn i en norsk folkekirke, i et rikt velferdssamfunn, et rettighetssamfunn der individet står i fokus? 

Min opplevelse er at Åpen folkekirke lider av kirkelig ønsketenkning og nekter å ta inn over seg at folket i den rike norske folkekirka er temmelig likegyldige til hele prosjektet. For du har rett i mye av det du skriver om hva kirka er og skal være, men det er neppe det folk ønsker at kirken skal være. Og hva da? Hva har medlemmene i Dnk med et slikt kirkeprosjekt som du beskriver å gjøre? Hva har dåpen med saken å gjøre? Hvor blir det av gudstjenesten og nattverden? Hvor blir det i det hele tatt av et kirkelig fellesskap av mennesker av kjøtt og blod?

På bakgrunn av det du skriver ser jeg liten grunn til å opprettholde en byråkratisert, statssubsidiert kirke der de ansatte er driverne av kirken. Om kirken kan oppstå hvor som helst, ja, hva skal vi da med fast ansatte? Ser ikke Åpen folkekirke faren i at Dnk blir en "lat" kirke som yter service til enkeltmennesker, men nettopp derfor mister muligheten til å skape levende kirkefellesskap?

Jon Sobrino all ære. Men vi er nødt til å stikke en finger i jorda og peke med en annen på Gud. Vi er i verdens rikeste land og velferdsstat i år 2014. Åpen folkekirke står i fare for å i første rekke bli talsmenn for en konserverende, og ikke minst sløvende, kirketanke der fellesskap eksisterer som ide og mennesker møtes enkeltvis.

Kommentar #3

Lasse Thorvaldsen

0 innlegg  28 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Spennende refleksjoner, men hvordan mener du det står til i Dnk? Mangler vi denne åpenheten? Er det noen som stenges ute fra innsiden eller er det noen som oppfatter det slik, men som i virkeligheten selv har stengt seg ute?

Jeg vet ikke om det er en avsporing å lese dette innlegget i sammenheng med organisasjonen Åpen folkekirke, men jeg tar sjansen på å spørre:

-Kan en åpen kirke ha liturgi og lære?

Hvis likekjønnet vigselsliturgi er viktig for at kirka skal være åpen for homofile og vise at Gud har kjærlighet for dem, hva må vi da gjøre for å være åpen og relevante for pengekjære, ubarmhjertige, polygame, muslimer, meg selv, mordere, osv. Hensikten er på ingen måte å sammenligne homofili med noe av det andre jeg nevnte, men å vise at åpenhet og lære ikke er så enkle å sammenkoble.

Kommentar #4

Heidi Terese Vangen

55 innlegg  1462 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Lasse Thorvaldsen. Gå til den siterte teksten.
Hensikten er på ingen måte å sammenligne homofili med noe av det andre jeg nevnte, men å vise at åpenhet og lære ikke er så enkle å sammenkoble.

Viktig poeng!

Kommentar #5

Ellen Hageman

77 innlegg  1075 kommentarer

Åpenhetens retorikk

Publisert nesten 5 år siden
Sturla J. Stålsett. Gå til den siterte teksten.
Det er en åpenhet som noen kan velge å si nei til. Da er det de som trekker grensene for kirkens fellesskap – fra utsiden.

Det er en gangske drøy påstand, og etter mitt syn går den rett inn i den dikotomien Patrik Hagman advarer mot: At dem som ikke deler kirkens offisielle, eller her Åpen Folkekirkes, definisjon av åpenhet dermed stemples som lukket eller avstengt. En slik måte å definere en åpen kirke på, er å påta seg en definisjonsmakt som faktisk er ganske undertrykkende i seg selv. Det er en måte å lukke debatten på som man bør vokte seg vel for om man ikke vil ende i populistisk retorikk.

Siden Åpen Folkekirkes store symbolsak er homovigsel, så skal det også bli interessant å se om de tør å være tydelige når debatten om sæd- og eggdonasjon samt surrogati kommer for fullt. LLH vedtok i vår enstemmig å gå inn for altruistisk surrogati. Det er ikke likegyldig hvordan Åpen Folkekirke forholder seg til en slik sak. Det tydeliggjør om vi her har med en rettighetsorganisasjon å gjøre. Eller om det handler om kirke som kristent fellesskap.

Kommentar #6

Torry Unsgaard

5 innlegg  496 kommentarer

Åpen for alle, men ikke for alt!

Publisert nesten 5 år siden
Sturla J. Stålsett. Gå til den siterte teksten.
Den evangeliske åpenheten er ikke et fritt valg for kirken. Den er nødvendig. Og den er ikke enkel. Den er svært krevende. Det er en åpenhet som noen kan velge å si nei til. Da er det de som trekker grensene for kirkens fellesskap – fra utsiden.

Det er riktig at Jesus tok seg av de svake og hadde samkvem med dem, toldere og syndere er spesielt nevnt. Den kristne kirke må være åpen for alle     -     det mener jeg må være selvsagt.

Den kristne kirke kan imidlertid ikke være åpen for alt -  i betydningen undervise, lære at all slags teologi og religion er like bra. En kristen kirke skal spre hele det kristne evangeliet. Her er Bibelen den beste veileder.

Jeg synes ikke Sturla Stålsett i sitt innlegg får fram forskjellen på alle og alt. Patrik Hagman, derimot, får dette tydelig fram.

 

 

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
29 dager siden / 2353 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 1909 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
14 dager siden / 1899 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
26 dager siden / 1767 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1733 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
14 dager siden / 1537 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
14 dager siden / 1230 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
17 dager siden / 1160 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
21 dager siden / 1098 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1070 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere