Paul Marshall

1

Krigen mot de kristne

Fra Afrika til Asia til Midtøsten: Kristne er den mest forfulgte religiøse gruppen i dag.

Publisert: 20. jun 2014

(Denne artikkelen først publisert i The Weekly Standard, USA, ble med tillatelse trykket i Vårt Land 20. juni 2014. Her på verdidebatt.no ble artikkelen først publisert i Johannes Morkens profil, derav et par referanser i siterte tekstutdrag. 22. juni er teksten etter avtale flyttet over til Paul Marshalls nyopprettede profil. Redaksjonen takker Marshall for bidraget.)

---

Av minst tre grunner krever forfølgelsen av kristne vår oppmerksomhet: Den er massiv, den er underrapportert og den vokser i mange deler av verden.

The Pew Forum on Religion av Public Life har påpekt at kristne i dag lider under forfølgelse flere steder enn noen andre religiøse grupper: Mellom 2006 og 2012, opplyser Pew, ble kristne mål for trakasseringer og overgrep i 151 land, eller to tredjedeler av verdens stater. Lignende funn er gjort av Vatikanet, Newsweek, The Economist og organisasjonen Åpne Dører. De fleste i Vesten er ikke oppmerksomme på dette.

Noen få saker får mediedekning – for eksempel den desperate skjebnen til 27 år gamle Meriam Ibrahim som fødte i et sudansk fengsel i slutten av mai. Hun ble oppdratt som kristen. Men etter at myndighetene fikk vite at hennes lenge fraværende far var muslim, ble hun 15. mai dømt til døden for apostasi, for å forlate islam. Og fordi en muslimsk kvinne i Sudan ikke kan være gift med en kristen, ble ekteskapet med hennes amerikanske mann erklært ugyldig. Hun ble dømt for utenomekteskapelig sex og 100 piskeslag før dødsdommen skulle fullbyrdes. Disse straffene ville bli droppet dersom hun fornektet sin kristne tro, som hun klart holder fast ved.

Livstid. En annen sak som fikk oppmerksomhet er Nord Koreas livstidsfengsel med hardt arbeid for en misjonær fra Sør Korea, Kim Jong-uk. Han ble 30. mai dømt for spionasje og for å ha prøvd å starte en kirke.

De kinesiske myndighetenes ødeleggelse av Sanjiang-kirken med 3.000 medlemmer i Wenzhou 28. april hadde nyhetsverdi delvis på grunn av kirkens størrelse, men også fordi Sanjiang-kirken ikke var en «undergrunnskirke», men en offisielt godkjent og registrert Tre-selv-kirke. Rundt 20 andre offisielle kirker i samme område hadde allerede fått hele eller deler av sine bygninger flyttet eller ødelagt, og flere hundre er truet med ødeleggelse.

Så har vi Boko Harams grufulle bortføring til slaveri av flere hundre skolejenter i Nigeria 14. april. Bortføringen fikk mye oppmerksomhet, selv om den religiøse dimensjonen ofte ble tonet ned. Flertallet er kristne, kidnappet i områder der de fleste er kristne. De er nå mål for tvangskonvertering.

Ikke i media. Utallige andre saker kommer derimot aldri i media. Siden bortføringene har Boko Haram drept - ikke kidnappet – hundrevis av mennesker, mange i kristendominerte Gwoza i staten Borno. De har ødelagt 36 kirker, og kidnappet minst åtte andre jenter. 1. juni angrep Boko Haram et kristent område i staten Adamawa og drepte 48. 

I Sudan ble en annen kvinne, Faiza Abdalla, arrestert på grunn av mistanke om konvertering til kristendommen. 8. april opphevet en domstol hennes ekteskap med en katolikk.

Iran har fengslet og torturert pastorer fra den raskt voksende bevegelsen av husmenigheter, inkludert den amerikanske borgeren, pastor Saeed Abedini.

Vietnam har fengslet over 60 kristne ledere. Eritrea har fengslet over 1.000 kristne. Forholdene er så umenneskelige at arrestanter dør eller blir permanente krøplinger.

I et ignorert religiøst folkemord i Somalia driver Al-Shabaab systematisk jakt på kristne og dreper dem de finner.

Selvsagt: Folk av alle religioner lider under forfølgelse for sin tros skyld eller for mangel på tro: Bahaier eller jøder i Iran, amadiyya-muslimer og hinduer i Pakistan, tibetanske buddhister og medlemmer av Falun Gong i Kina, uavhengige buddhister i Vietnam og Rohingya-muslimene i Burma er særlig utsatt.

Mer stille. Tradisjonelt er USA sett på som landet som står opp for religionsfrihet, ofte på bekostning av andre vestlige. Men nå er USA mer stille, mens andre protesterer.

Den britiske statsministeren David Cameron sa nylig at «vår religion er nå den mest forfulgte religion i verden». Han sa også: «Vi må stå mot forfølgelse av kristne og andre religiøse grupper hvor og når vi kan, og vi skal ikke skamme oss over å gjøre det.» Den tyske kansleren Angela Merkel har gjentatte ganger understrekt at kristne er verdens mest forfulgte gruppe. Trolig mest tydelig er Vladimir Putin: Uten tvil representerer dette geopolitisk kalkulering, men faktum står tilbake at Putin framhever problemet.

Det italienske utenriksdepartementet har etablert et organ for å overvåke religionsfrihetens kår. Organet er opptatt av alle religioner, men dets opphav var veksten i drap på kristne. For to år siden arrangerte det konferansen «Stopp massakren på kristne i Nigeria». Tidligere fransk utenriksminister Bernard Kouchner etablerte et liknende kontor, Quai d'Orsay, og senere ga departementet finansiell støtte til Observatory of Cultural and Religious Pluralism som skal overvåke «angrep på samvittighetsfriheten, religions- og talefriheten og religionsfriheten verden over», med særlig vekt på den arabiske våren.

Marginalisert. I USA står derimot ambassadørstolen for religionsfrihet tom, slik den har gjort i mer enn halve Obamas presidenttid. Selv da posten var besatt, var den i mange år marginalisert. Obama holdt en stor tale om religionsfrihet på den nasjonale bønnefrokosten, men lite handling fulgte. USA har marginalisert saken på to andre måter også.

Etter at den egyptiske hæren massakrerte 25 koptere 9. oktober 2011, beklaget Det hvite hus det «tragiske tap av liv blant demonstranter og sikkerhetsstyrker» (min utheving) og ba om «tilbakeholdenhet fra alle parter». Som min kollega Sam Tadros kommenterte, «Jeg ber sikkerhetsstyrkene om å avstå fra drap på kristne, og kristne om å avstå fra å dø».

Påskemorgen i 2012 ble en kirke i Kaduna i Nigeria Boko Harams mål for en selvmordsbombe – 39 ble drept og flere dusin skadet. (Påsken før hadde Boko Haram bombet St. Theresas kirke utenfor hovedstaden og drept 44 bedende, og også angrepet kirker i byene Jos, Kano, Gadaka og Damaturu). Det kom ingen offisielle kommentarer fra Obama-administrasjonen til Kaduna-massakren på de kristnes helligste dag. I stedet sendte utenriksminister Hillary Clinton ut en pressemelding for å kreve at Europa må bli mer inkluderende i møte med romani-folket.

Toner ned sannheten. I starten av utenriksdepartementets årlige rapport om interreligiøse spørsmål i 2013 uttalte utenriksminister Kerry: «Kristne var et fremstående mål for diskriminering, overgrep og vold i noen deler av verden, men medlemmer av andre religioner, særlig muslimer, led også.»

Bemerkningen er ubestridelig, men ordlyden nedtoner sannheten: Kristne er ikke bare «ett fremstående mål», kristne er det mest fremstående målet. Amerikanske tjenestemenn synes så redde for å bli beskyldt for selektivt å forsvare kristne at de overkompenserer og minimaliserer det som skjer.

De katolske og ortodokse kirkene er mer frittalende nå enn tidligere, delvis fordi forholdene for deres brødre, særlig i Midtøsten, er ille. I en tale tre dager etter selvmordsbomben 22. september 2013 mot Alle sjelers-kirken i Peshawar i Pakistan – der 80 kirkegjengere ble drept – utfordret pave Frans kristne til å granske sin samvittighet i møte med anti-kristen forfølgelse: «Er jeg likegyldig, eller bryr jeg meg som om det er et medlem av familien? Berører det mitt hjerte, eller bryr jeg meg ikke om det når så mange brødre og søstre i familien ofrer sine liv for Jesus Kristus?»

Den økumeniske patriark Bartolomeus i Konstantinopel har observert at selv det enkleste uttrykk av kristen identitet gjør at selve eksistensen til de troende kommer under daglig trussel». Metropolitt Hillarion, leder for den russisk ortodokse kirkes økumeniske relasjoner, har tatt saken opp med amerikanske kirker i flere år.

Bred solidaritet. Heldigvis er det noen amerikanere som igjen retter oppmerksomhet om saken. I mai samlet en meget bred koalisjon av kristne ledere seg på Capitol Hill. De samlet seg om en erklæring for solidaritet og kall til handling for religionsfrihet i Midtøsten.

Selv om forfølgelsen av kristne er omfattende – i Nigeria blir flest drept, Nord-Korea driver hardest undertrykking, Kina undertrykker flest – retter denne erklæringen søkelyset mot situasjonen i Midtøsten og særlig Syria, Irak og Egypt. Dette er land hvor utviklingen raskt er forverret til et punkt hvor kristne samfunn (sammen med mandeere, bahaier, og amadiyya-muslimer) nå møter «en eksistensiell trussel mot deres tilstedeværelse i land der kristendommen har sine røtter».

Det siste tiåret har halvparten av Iraks kristne flyktet fra landet. På tre dager i august i fjor opplevde Egypts koptiske kristne det verste enkeltangrepet mot sine kirker på 700 år – med 40 kirker ødelagt og over 100 andre alvorlig skadet. Titusenvis av koptere har flyktet. Syrias kristne er, som alle syrere, fanget midt i en brutal krig. Men ifølge solidaritetserklæringen er de kristne «også offer for halshugging, summariske avrettinger, kidnappinger og tvangskonvertering, i målrettede forsøk på å undertrykke eller fjerne deres religiøse tro».

Glemt. De kristne samfunn i det gamle hjertelandet for kristendommen er ofte blitt glemt. I desember talte Bagdads kaldeiske patriark, Louis Sako, i Roma: «Vi føler oss glemt og isolert. Vi undres noen ganger: Dersom vi alle blir drept, hva vil bli reaksjonen fra kristne i Vesten? Vil de gjøre noe da?»

Det er noen tegn til at den ferske erklæringen – i motsetning til mange tidligere slike – vil få følger. For det første: Bredden i koalisjonen er bemerkelsesverdig. Løfterikt er også dens fire klare mål. Det ene er å utnevne en spesialutsending for religiøse minoriteter i Midtøsten. Lovgivingen har passert Representantenes Hus, men så langt ikke Senatet. Erklæringen ber dessuten om en gjennomgang av bistanden for å bruke den for å sikre religionsfrihet. Og erklæringen ber om at hjelp til flyktninger og til gjenoppbygging må nå alle religiøse samfunn.

Åpne øynene. Men solidaritetserklæringen vil få sin største effekt – og ikke bli tale for døve ører – dersom den får høy og lav i det politiske systemet og andre til å åpne øynene for det religiøse mangfoldet i Midtøsten og det ansvar vi har for kristne der og andre steder.

Da pave Frans og den økumeniske patriark Bartolomeus I møttes i Jerusalem i mai pekte de ut «kirkene i Egypt, Syria og Irak som har opplevd mest lidelse på grunn av hendelsene den siste tiden». Den uroen disse lederne og noen politikere har, er vel begrunnet. Det som mangler, er en storstilt mobilisering av frie mennesker på vegne av forfulgte kristne verden over.


Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Per Enger

8 innlegg  108 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Kersti Zweidorff. Gå til den siterte teksten.
Ha en fredelig sommer Enger.

takker, til deg og  :-)

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere