Patrik Hagman

4

Er «åpenhet» det kirken skal streve etter?

Åpenheten kan være et behagelig mål for en kirke som vakler mellom å være folkebevegelse, ekspertinstans, myndighet og hjelpeorganisasjon.

Publisert: 20. jun 2014

Kirken skal være åpen. Det kan vi for eksempel lese i Den norske kirkes visjonsdokument fra 2008. Sist uke ble organisasjonen Åpen folkekirke grunnlagt – den vil arbeide for en vigselsliturgi for likekjønnede par. Jeg vil ikke ta stilling i den saken eller til den nevnte organisasjonen. Men jeg vil reflektere litt over om åpenhet virkelig er det kirken skal streve etter.

Ifølge enkelte har åpenheten allerede gått altfor langt; man vil heller se en kirke med større tydelighet: en kirke som tydeligere tar stilling, som har en tydeligere kristen identitet.

Problemer. Hva kirken vil løfte fram med å snakke om åpenhet, er ofte at man vil være en kirke som lytter til ulike synspunkter, som aksepterer ulike standpunkter og ikke bortviser den som er annerledes på en eller annen måte. Og det er naturligvis en god målsetting.

Men å beskrive kirken som åpen byr på visse problemer. Når vi sier at kirken skal være åpen, sier det ingenting om hva som skal være åpent. Handler det om en organisasjon, en filosofi, en bygning? Problemet er at hva som helst kan være åpent. 

Dessuten finnes det en innebygd polemikk i et ord som åpen. Det antyder at den som ikke er enig i dette synet, er lukket eller innestengt. Og dette innebærer paradoksalt nok at den kirken som vil være åpen, risikerer å stenge ute dem som tolker åpenhet annerledes enn kirken offisielt vil.

«Åpenhet» kan nemlig også tolkes på en annen måte. Det kan bety ubesluttsom, innholdsløs, vag, tom. Og selv om dette ikke er verdier som kirken streber etter, er det likevel mange som oppfatter de nordiske folkekirkene nettopp slik. Denne problematikken har fulgt hele folkekirketradisjonen. Det har kommet til syne gjennom en balansegang mellom åpenhet og tydelighet, og gjennom en dobbelt lojalitet: dels mot kirkens bekjennelsestradisjon, og dels mot de lokale kirkemedlemmene.

Ydmykhet. Spørsmålet blir derfor om det finnes en annen måte å beskrive de grunnverdiene som kirken vil stå for. Finnes det et annet begrep enn åpenhet som ikke leder inn i den samme problematikken? Ja, mener jeg, men det er ikke nok med ett begrep. Jeg vil derfor foreslå tre: Gjestfrihet, ærlighet og ydmykhet.

Om det er forholdet til den som tenker annerledes, «pluralismen» og det flerkulturelle samfunn som man vil fange inn med talen om åpenhet, er skrittet ikke langt derfra til å tale om en gjestfri, ærlig og ydmyk kirke. En gjestfri kirke ønsker velkommen fremmede uten først å avkreve rett tro og livssyn. En ærlig kirke våger å sette ord både på de ulikheter som finnes og på problemene med å håndtere dem. Og en ydmyk kirke er seg bevisst at ens egen holdning og overbevisning ikke er endegyldige, men provisoriske, noe vi bruker for å kunne håndtere livets mysterier.

Derimot er det en tydelig forskjell mellom å være gjestfri, ærlig og ydmyk og den «late» åpenheten som kirkens kritikere fester seg ved: Den åpenheten som snarere sier at du får tro hvordan du vil! Gjestfriheten sier: Jeg er interessert i hva du tror! Ærligheten sier: Jeg har vanskelig å forstå hvordan du tror, og kanskje også hvordan din og min tro forholder seg til hverandre. Ydmykheten sier: Vår tro er sjelden slik som vi vil.

Virkelig fellesskap. Men det finnes en viktig forskjell mellom åpenhet og disse tre kristne dyder. Mens åpenhet er noe som det er mulig å oppnå for en hvilken som helst organisasjon, er det bare et virkelig fellesskap av mennesker som kan være gjestfritt, ærlig og ydmykt.

Åpenhet får ofte en betoning av redsel for at kirken skal bli et isolert, innadvendt fellesskap. Og det er en berettiget redsel, det viser historien.

Her ligger den avgjørende utfordringen for folkekirkene i vår tid. Det handler om å utvikle en mer presis forståelse av hva kirken er, enn det som blir uttrykt på skalaen åpen – tydelig. 

Åpenheten kan være et behagelig mål for en kirke som vakler mellom å være folkebevegelse, ekspertinstans, myndighet og en hjelpeorganisasjon. Det samme kan sies om tydelighet. Men en mer teologisk forståelse av kirken, som et fellesskap som utgjør Kristi kropp som viser verden hvordan Gud er, innebærer at kirken må være et fellesskap før den kan være noe annet.

Særtrekk. Det dreier seg ikke om et hvilket som helst fellesskap, men om et fellesskap med visse særtrekk. Disse særtrekk kommer kirken naturligvis aldri til å virkeliggjøre fullt ut i denne verden, men det er viktig å vite hva kirken strever med. Vi trenger beskrivelser av hvordan det fellesskap som kan fungere som et bilde på Guds rike, kan se ut. Åpenhet fyller ikke en slik funksjon, men gjestfrihet, ærlighet og ydmykhet kan gjøre det.

Det dreier seg ikke om å oppgi åpenheten, men å våge å ta utfordringen om å gå videre – mot det som kristen tradisjon kaller kjærlighet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20. JUNI 2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Kirken skal være kirke

Publisert rundt 5 år siden

Kirken er stedet der Guds folk samles for å finne styrke til sin tro, hvile fra sitt strev og et åndelig hjem som man inviterer tørstende og søkende mennesker inn i.

Som kristne har vi et kall til å gjøre folk til disipler, og hva er mer naturlig enn å ta med en nyomvendt disippel til kirken?

Problemet for den norske kirke er at den ikke primært fremstår som et trossamfunn, og da vil det være vanskelig å bruke den som et sted der folk samles for å finne styrke til sin tro, hvile fra sitt strev og et åndelig hjem som inviterer tørstende og søkende mennesker. 

Derfor er den norske kirke et dårlig egnet sted til å ta med seg nyomvendte disipler.

Den norske kirke har glemt hvordan den skal være kirke. Og derfor prøver den å ligne verden.

Kommentar #2

Reidar Mikael Mysen

11 innlegg  143 kommentarer

Mangfoldighet i menighet?

Publisert rundt 5 år siden
En menighet du føler tilhørighet i, er gjerne preget av at du møter likesinnede sjeler. Selv om alle kristne nødvendigvis må ha det fellestrekk at de har en minimum av interesse for Jesus, så velger vi menighet bevisst eller ubevisst ut i fra følelse av gjensidighet. Åpen folkekirke bærer et navn/ signalement som hinter til en inkludering av mennesker med en annerledeshet som ellers ville ha virket fremmedgjørende. I dette tilfellet seksuell legning. La ordet forkynnes i alle typer rom der det samles folk til gjensidige felleskap i ånden. I vår fars hus er det nemlig mange rom.
Kommentar #3

Ellen Hageman

77 innlegg  1075 kommentarer

Fellesskap

Publisert rundt 5 år siden
Reidar Mikael Mysen. Gå til den siterte teksten.
Åpen folkekirke bærer et navn/ signalement som hinter til en inkludering av mennesker med en annerledeshet som ellers ville ha virket fremmedgjørende. I dette tilfellet seksuell legning.

Poenget til Hagman er vel at det må finnes et fellesskap av mennesker som man kan inkluderes i. At det er i det fellesskapet kirken blir kirke.

Problemet med åpenhets-begrepet er at det er upersonlig. Det er derfor ord som gjestfrihet, ærlighet og ydmykhet er bedre til å beskrive hva kirken er og skal være.

Kommentar #4

Reidar Mikael Mysen

11 innlegg  143 kommentarer

Navnet skjemmer ingen

Publisert rundt 5 år siden
La oss forsøke å sammenligne ordene "fri" og "åpen" i teologiske perspektiver. "Fri" brukes av Den norske frikirke, og symboliserer etter det jeg har forstått at den er fri fra det som var underlagt statsmakten, som for eksempel Den norske kirke var i de tider. Interresant nok kan navnet "fri" også hentyde til at vi er kjøpt fri fra synden ved Jesu lidelse og død. Ordet "Åpen" symboliserer i det aktuelle en betingelsesløs inkludering av mennesker. Det minner meg på det at Jesus sa: "se jeg står for døren og banker". Så navnet "Åpen folkekirke" kan vise til en idealisering av det å åpne døren for Jesus. Noe som igjen minner meg på bibelsitatet: "det dere gjør mot det minste av mine søsken gjør dere mot meg". Så la oss åpne våre dører for hverandre folkens! Hva vil det si å åpne dørene for hverandre? Kanskje å respektere at vi er forskjellige og at vi ikke alle lever opp til andres idealer av rett levesett. Vi er alle som én, syndige som vi var, vasket rene og forsonet med Vår Herre via offerlammet. Selv om vi kan beskyldes av enkelte for å leve umoralsk.

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
22 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere