Kirkens hjertespråk, ikke nye konferanser om klima

I sin doktoravhandling om kirkens miljøengasjement (omtalt i Vårt Land 3. juni) har Tom Sverre Tomren konkludert med at dette engasjementet har hatt liten effekt i norsk samfunnsliv og politikk.

For de av oss som på 1970-tallet begynte arbeidet for et kirkelig engasjement for jordas framtid er ikke dette noen overraskende konklusjon. Vi hadde nok også forventninger til hva et slikt engasjement ville resultere i. Vi lyktes med å få satt denne tematikken på den kirkelige dagsorden. Men vi måtte snart innse at konstruktive og gode uttalelser fra kirkelige topporganer ikke var tilstrekkelig for endring.

Det er altså ikke Tomrens konklusjon som er overraskende. Det er derimot den resepten han foreskriver for å gjøre noe med situasjonen. Han anbefaler nemlig en ny omgang med Luthers toregimentslære som løsning. Da er jeg redd han har like urealistiske forventninger til teologisk debatt som vi på 1970-tallet hadde til kirkelige uttalelser. For hva har vi lært i løpet av disse 40 årene?

Har kunnskap. Det har ikke vært mangel på vitenskapelig dokumentasjon og rasjonelle argumenter for en annen og mer bærekraftig utvikling. Heller ikke har mangel på god teologi (økoteologi) vært noen begrensende faktor. Men erfaringen viser altså at empiri og rasjonalitet, de riktige tanker i hodet og de sunne teologiske prinsipper, ikke i seg selv har utløst den opinionsendring i folket som er nødvendig for en ny politikk. Ola Nordmann som et rasjonelt handlende vesen har foreløpig bøyd av for fortsatt velstandsvekst, kortsiktige forbruksmønstre og kunstig kommersialiserte behov.

Mangelen på den grunnleggende opinionsendring for jordas framtid som politikere fikserte på gjenvalg er nødt til å ta hensyn til, er fortsatt hovedproblemet. Hvordan kan en slik opinionsendring utløses? Jeg er enig med Tomren og representanter for den organiserte miljøbevegelsen i at den kirkelige grasrota fortsatt representerer et stort endringspotensial, kanskje det største vi har. Men til tross for Skaperverkets dag og noen grønne menigheter er dette potensialet langt fra utløst.

Stikke dypere. Det som mangler er et engasjement for skaperverket som stikker dypere enn bare en rent fornuftsmessig overbevisning. Det som trengs er en holdningsendring som gjør ansvaret for jordas framtid til et eksistensielt anliggende, et opplevelses- og følelsesspørsmål like mye som en rent rasjonell sak. Det forutsetter en holdning til naturen som innebærer erfaring av dens krefter, respekt for dens lover, glede over dens mangfold, begeistring for dens skjønnhet og takknemlighet for dens gaver. Det er med andre ord en ekte kjærlighetsrelasjon det er tale om.

Kirken har så langt manglet språket for en slik holdningsendring, et «hjertespråk» som treffer og engasjerer mennesket i dypet av dets vesen, et språk for sansene, følelsene, intuisjonen og fantasien, like mye som for den rene fornuft. Det er et språk der naturen selv gir opplevelsene, erfaringene, inntrykkene, bildene og symbolene. Bare et slikt ”hjertespråk” vil være sterkt nok til at det på grunnleggende vis kan endre menneskers holdninger og atferd. Dette må ikke minst omfatte bønne- og gudstjenestespråket.

Men hvordan kan vi skape et slikt språk? Kanskje kunne et første skritt være å ikke sende flere kirkelige toppledere til stadig nye konferanser om miljøet, men i stedet bruke pengene på kirkens kunstnere og kulturarbeidere – forfattere, salmediktere, billedkunstnere, dansere, kantorer og musikere – for å utvikle den nye naturfølsomhetens språk?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16. JUNI 2014