Transhumanismens selvmotsigelser

Transhumanisme er en ideologi som hevder at en ved intensiv bruk av avansert teknologi kan løse alle problemer knyttet til sykdom og aldring. Det vil gi mennesker lengre og bedre liv; på sikt håper en også på den definitive løsning på dødens problem. På websiden  Humanity+ kan en sette seg grundigere inn i hva bevegelsen står for (http://humanityplus.org/). Bevegelsen har sitt tyngdepunkt i USA, men er samtidig internasjonal med tilhengere også i Norge. Vårt Land har i det siste vist en viss interesse for transhumanismen, og har i den forbindelse også hatt et intervju med meg hvor jeg kom med noen kritiske synspunkter (VL 5. juni;  http://www.vl.no/troogkirke/transhumanismen-er-menneskefiendtlig-%C3%B8nsketenkning-1.85132).

Min hovedinnvending mot transhumanismen er det jeg ser som en åpenbar motsetning mellom målsetning og metode. Ved hjelp av en erfaringsbasert, naturvitenskapelig metode vil en nemlig skaffe seg nok innsikt til å kunne sikre mennesker lykkeligere liv, antagelig også seier over døden. En har imidlertid ikke noe erfarings-grunnlag for å hevde at dette er mulig. Erfaringsbasert vitenskap er uovertruffen når det gjelder å løse klart definerte problemstillinger som å finne ut hvordan det ser ut inne i en atomkjerne eller hvordan en skal sende store mengder informasjon over lange avstander på kort tid. Det innebærer imidlertid ikke at den er like velegnet til å løse problemer knyttet til menneskets selvforståelse, eller til å svare på spørsmålet om hvordan det på den best mulige måten skal forholde seg til sin egen død. Transhumanismen bygger derfor på en selvmotsigelse.

Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom de uklare forestillinger transhumanismen har om hva det vil si å gjøre menneskers liv bedre. Bedre for hvem, og til hvilken pris? Transhumanismen vil nå sine mål ved hjelp av svært invaderende teknologier som genetisk manipulering og opplastning av hjerneinnhold. Hvordan kan vi vite at de som blir resultatet av denne prosessen ser på den som en bedring? Er det sikkert at selektering av avkom for å gjøre dem mer intelligente, vakrere og sterkere vil gi dem bedre liv? Er det sikkert at avansert befruktningsteknologi som sikrer at bare de som kommer gjennom kvalitetskontrollen får utvikle seg, vil skape lykkeligere og bedre samfunn enn den mor/far/barn-relasjon menneskeheten så langt er blitt til gjennom? Hvordan vet vi hva en hjerne opplastet til et annet medium, eller for den saks skyld kunstig intelligens, vil oppfatte som et bedre liv, og hvorfor skal vi late som svaret på dette spørsmålet er viktig for oss? Innebærer ikke transhumanismen at vår tids idealer om det funksjonsfriske menneskets hemningsløse selvutfoldelse gis forkjørsrett i alle sammenhenger? Er det sikkert at det er dette som er veien til lykke? Og hva gir oss moralsk autoritet til å fatte slike beslutninger på vegne både av de enda ikke produserte generasjoner og på vegne av dem som åpenbart ville ha mye større glede av helt andre forsknings-prioriteringer?

I sitt svar til meg i VL 10. juni hevder Ole Martin Moen at det er stor grad av sammenfall mellom transhumanismens og den kristne tros framtidshåp. I noen grad er dette riktig i den forstand at også transhumanismen er en bevegelse med et religiøst preg. Det er imidlertid flere viktige forskjeller. Kristen tro er en tro på legemets oppstandelse, ikke på frigjøring fra kroppens begrensninger. Dette forventes som et resultat av et guddommelig inngrep, ikke som et resultat av menneskers gode gjerninger. Det gjør tanken om frelse av nåde, og dermed troen på alle menneskers grunnleggende likeverd, til et mye mer sentralt prinsipp for den kristne tro enn det noensinne kan bli for vitenskapsbaserte ideologier. Og for det tredje bygger den kristne tro på empiri (fortellingen om Jesu oppstandelse) på en mye mer entydig måte enn det transhumanismen gjør med sine luftige drømmer om vitenskapens uendelige utviklingsmuligheter.