Kåre Wahl

Hammerfest
27

D-dagen og Den annen front

Publisert: 12. jun 2014

Den 6. juni 1944 startet den allierte invasjonen i Normandie, operasjon Overlord. De som deltok, har fått sin velfortjente ære i forbindelse med 70-årsjubileet.

Men noe er fundamentalt galt i denne feiringa. Vi får vite at D-dagen «ble kjent som begynnelsen på slutten av andre verdenskrig», at «den ble et stort vendepunkt i andre verdenskrig» og at «den ble en junidag som endret historien», for å sitere litt.

Dette er Nato-propaganda som forvrenger historien.

Nazi-Tyskland mistet 3,5 millioner soldater under den andre verdenskrig. 3,2 millioner av dem falt på Østfronten. I tillegg falt 0,7 millioner rumenske, ungarske og italienske soldater som sloss sammen med tyskerne, der. Til sammenligning falt det 0,2 millioner tyske soldater på Vestfronten og 0,1 millioner i Italia. Det er dermed latterlig å hevde at D-dagen «ble begynnelsen på slutten», at «den ble et vendepunkt i historien» og at den «endret historien». Tallene viser at det var Den røde arme og sovjetfolket som knuste Nazi-Tyskland.

Men det kostet. Sovjet mistet 8,6 millioner soldater og 16,9 millioner sivile. 2112 falt på norsk jord under frigjøringa av Finnmark.

Til sammenligning mistet Storbritannia 0,1 millioner soldater på Vestfronten, 0,1 millioner i Italia og 0,1 millioner i Afrika. Av sivile mistet Storbritannia 0,1 millioner. USA mistet 0,2 millioner på Vestfronten og 0,1 millioner i Italia. Frankrike mistet 0,2 millioner på Vestfronten. Jugoslavias partisaner under ledelse av kommunisten Tito hadde like mange falne som Storbritannia.

Tallene over er usikre, men i hovedsak riktige. De viser at Nato-propagandaen med sin glorifisering av engelsk/amerikansk krigsinnsats er bunnfalsk. Den andre verdenskrig ble i all hovedsak utkjempet på Østfronten og de avgjørende slagene sto der. Uten Den røde armes og sovjetfolkets innsats hadde man i dag høyst sannsynlig måttet hilse Heil Hitler eller Sieg Heil over hele Europa. Med mindre USA brukte sine atombomber mot Tyskland.

Det hører med i dette bildet at Den annen front, invasjonen i Normandie, også har sin historie.

For da nazistenes armeer veltet inn over Sovjetunionen fremmet Stalin ønsket om en annen front i Normandie slik at tyskerne måtte kjempe en tofrontskrig.

I desember 1941 ble Roosevelt og Churchill enige om å angripe i Europa i løpet av året 1942. I den amerikanske generalstaben forelå det i april 1942 detaljerte planer for en landgang på den franske kanalkysten. Men den ble utsatt fordi Churchill satte seg imot. Han ville angripe i Middelhavsområdet og Nord-Afrika og så invadere over Balkan. I januar 1943 møttes Roosevelt og Churchill i Casablanca. De amerikanske militære sto på sin plan for en invasjon i Normandie i 1943. Men igjen var Churchill kategorisk i mot. Han sto på sitt med Middelhavet, Nord-Afrika og Balkan. Og - av alle ting - han ville overføre landgangsbåter fra England til et angrep på japanernes Burmafront. Roosevelt gikk med på å utsette invasjonen i Normandie ennå et år, men nektet å overføre materiell til krigen i øst. De to møttes igjen i Quebeck i august, og der tvang Roosevelt igjennom at operasjon Overlord skulle gjennomføres i 1944. Og slik ble det.

Til grunn for «frihetskjemperen» Churchills trenering av operasjon Overlord var selvfølgelig ønsket om å bevare det britiske imperiet mest mulig intakt etter krigen samt at tyske og sovjetiske soldater skulle forblø før han satte britiske styrker inn.

Dette er en råtten historie som jeg ikke har sett nevnt under 70-årsfeiringa av invasjonen i Normandie.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Kåre Wahl. Gå til den siterte teksten.
Til grunn for «frihetskjemperen» Churchills trenering av operasjon Overlord var selvfølgelig ønsket om å bevare det britiske imperiet mest mulig intakt etter krigen samt at tyske og sovjetiske soldater skulle forblø før han satte britiske styrker inn.

Sannhetsgehalten i dette vises i at Vestmaktene vant krigen, sammen Russland, mens Storbritannias imperium gikk i oppløsning. 

Kommentar #2

Kåre Wahl

27 innlegg  2 kommentarer

Svar til Njål Kristiansen

Publisert over 5 år siden

Jeg viser til Njål Kristiansen fyldestgjørende kommentar på to linjer til min artikkel «D-dagen og Den annen front».

Jeg viste til at av Nazi-Tysklands 3,5 millioner falne soldater falt 3,2 millioner på Østfronten. Derfor trakk jeg den konklusjon at det var Den røde arme og sovjetfolket som beseiret Nazi-Tyskland.

NK bruker halvparten av innlegget til å skrive at Vestmaktenevant krigen, sammen med Russland. Å hevde noe slikt må være ubegripelig for alle andre enn han.

I den andre halvparten skriver han at Storbritannias imperium gikk i oppløsning, formodentlig til tross for Vestmaktenes seier.

Jeg for min del skrev at Churchill konsekvent saboterte Den annen front fordi han ville krige i Middelhavet, Nord-Afrika og på Balkan for på den måten å prøve og berge imperiet. Roosevelt sørget for at han ikke fikk viljen sin.

At imperiet da gikk i oppløsning, forbauser ikke meg.

En annen sak er at flere andre faktorer selvfølgelig virket i samme retning.

Njål Kristiansens kommentar er etter dette hinsides all fornuft og viser at Nato-propagandaen har slått dype røtter i hans hode.

Kommentar #3

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Kåre Wahl. Gå til den siterte teksten.
Jeg for min del skrev at Churchill konsekvent saboterte Den annen front fordi han ville krige i Middelhavet, Nord-Afrika og på Balkan for på den måten å prøve og berge imperiet. Roosevelt sørget for at han ikke fikk viljen sin. At imperiet da gikk i oppløsning, forbauser ikke meg.

Allerede før WW II var det amerikansk politikk at det britiske imperiet måtte oppløses. I forholdet mellom USA og Storbritannia var dette en ledetråd for USA. Naturlig nok var Churchill i mot en slik oppløsning. At han derimot skulle ha aktivt motarbeidet oppløsningen for å slippe å fullføre WW II på en seirende måte er å trekke konklusjonen for langt. Hans tanke var nok mer i retning at man først må vinne krigen og så fortsetter vi med imperiediskusjonen etterpå. De Tre Store var vekselvis enige og uenige seg i mellom og mens Roosevelt var mer ambivalent til en sosialistisk stat, og her snakker vi bare grader, så Churchill en slik stat som en større trussel. Siden Roosevelt var borte fallt det mer naturlig for Churchill å være den som etterpå målbar avskyen for jernteppet som senket seg over Europa. Men Jalta var en av søylene amerikansk utenrikspolitikk var basert på frem til 1989, og kanskje også enda hvor spørsmål som kan relateres til Jalta kommer opp. Linjene i utenrikspolitikk er gjerne lange. Således er heller ikke jeg overrasket over at imperiet gikk i oppløsning. USA hadde samme politikk overfor Frankrike og andre kolonimakter gjennom etterkrigstiden. Både det franske og britiske imperiet ble sakte men sikker oppløst gjennom femti- og sekstitallet. Den tyske delen ble oppløst effektivt allerede i 1945. Portugals ikke før i 1974/5. 

Tallmessig var tapene på Østfronten store både på tysk og russisk side. Jeg vil ikke på noen måte nedvudere den russiske innsatsen. I noen grad har den kommet i skyggen av den vestlige innsatsen. Selv om det er vanskelig å måle lidelse tror jeg Østfronten var åsted for større krigslidelser enn tilfellet var for Vest-Europa. Slaget ved Stalingrad ble det definitive vendepunktet på europeisk side, og la slik også et grunnlag for når man kunne beregne et godt tidspunkt for når det var klokt å gå inn i Normandie med et godt sluttresultat. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere