Idrett og politikk

Den sterke motstanden mot å arrangere vinter-OL i demokratiske stater, både her hjemme og internasjonalt, er forståelig men også foruroligende. Motstanden er folkelig forankret. Både folkeavstemninger og meningsmålinger viser at vinter-OL i det frie Europa sitter langt inne. Mange synes det er for dyrt, hvilket det jo på mange måter er. OL-skepsisen er også sterk i kommentariatet, hvor det argumenteres med en blanding av økonomi, liten tro på gjenbrukseffekt av olympiske anlegg og ikke minst en betydelig skepsis mot IOC, som etter hvert har fått et fortjent rykte for å være en korrupt herreklubb hvor man klør hverandre på ryggen.

Innvendingene er langt på vei riktige. Men kanskje finnes det andre og mer politiske argumenter, som kan tippe andre veien, om enn aldri så urealistisk? Noen vil hevde at politikk og idrett ikke hører sammen, slik Norge Fotballforbund gjorde da de forbød regnbueflagg på Ullevål under privatlandskampen mot Russland nå i mai. Men idrett og politikk har lenge vært et tvillingpar.

Blant motstandere av OL i Oslo er det mange som ikke liker idrett. Det er fair enough. Hvorfor bruke milliarder på tull? Andre - og ganske mange må man anta - er glad i både idrett og OL, men fryktelig lei IOC. Den kalde skulderen mot Gerhard Heiberg og andre idrettstopper er ment som et nødvendig skremmeskudd for at IOC skal ommøbleres radikalt.

Men er det sannsynlig at IOC blir en sunnere organisasjon ved at de jages inn i folden av nasjoner uten frie organisasjoner og hvor korrupsjon er en integrert del av det økonomiske systemet? Snarere kan det gjøre så stor skade at IOC kan være tapt i overskuelig fremtid. Her bør vi kunne ha flere tanker i hodet på samme tid: Vi bør kreve og sende kraftige signaler til IOC om reformbehov og økonomisk transparens. Men å overlate store mesterskap til despotier og gjennomkorrupte stater blir å helle barnet ut med badevannet. Det er lite trolig at Nursultan Nazarbajev, med sine milliarder i utenlandske banker, eller det kinesiske kommunistpartiet, vil tilby IOC en plattform for en mer demokratisk, lydhør organisasjon, eller by på mesterskap som er tilpasset folkevilje og moderasjon.

 Bad guys

Ved at demokratiske stater sier nei til store internasjonale idrettsarragementer overlater vi dem til the bad guys. OL i Oslo henger i en tynn tråd. Stockholm, München, Davos og Krakow har trukket søknadene. Men diktaturene Kina og Kasakhstan vil så gjerne arrangere. Penger er ikke noe problem der i gården. Ikke folkeviljen heller, da det ikke finnes en opinion. Men dette gjør ikke videre inntrykk i demokratier på sparebluss. Og det har flere årsaker, med de vanvittige kostnadene OL etter hvert har antatt, som den viktigste. Parallelt med betenkelighetene mot IOC stilles det også spørsmål ved OLs eksistensberettigelse. Mange vil hevde at idretten klarer seg utmerket uten gigantomane kostnadsoverskridende idrettsarrangementer.

En annen årsak er at verdenssamfunnet har antatt et langt mer pragmatisk syn på demokrati og diktatur enn under den kalde krigen. Etter Putins aggresjon i Ukraina og med et intimiderende Kina har det så smått begynt å demre for offentligheten at den kalde krigen på sett og vis har fått en renessanse. Men i motsetning til under den kalde krigen, hvor Vesten sto samlet i et militært-politisk felleskap og hvor grensedragningene mellom frihet og autoritarianisme var åpenbart og klart definert i vår utenrikspolitikk, er motsetningsforholdet mellom den frie verden og den autoritære verden i dag blitt langt mer diffus. De fleste nasjoner, uavhengig av styresett, er godt sammenvevet i den globale økonomiske ordenen. Vestlige regjeringer trår varsomt, noe vi har sett flere eksempler på fra norsk hold, både av handelsmessige årsaker, men også for å bevare roen i den internasjonale forretningsordenen.

Når oligarkene bestemmer

Et eksempel på hvor galt det kan gå når store idrettsorganisasjoner kuppes av oligarker og skurker er utviklingen i Det Internasjonale sjakkforbundet (FIDE). Forbundet ledes av den tidligere presidenten Kirsan Ilyumzhinovi i den russiske republikken Kalmykia, kjent for sitt undertrykkende og grovt korrupte styresett. Ilyumzhinov gjorde seg steinrik, etter kommunismens sammenbrudd, under uklare omstendigheter, .

Ilyumzhinov er en eiendommelig figur som hevder at sjakk ble introdusert for verden av utenomjordiske skapninger. Selv mener han har blitt bortført av slike og ført av sted i et romskip. I 2011 dukket han opp på libysk fjernsyn, under regimets dødsralling, i en passiar og et parti sjakk med sin venn Gadaffi. Det var siste gang Gadaffi viste seg i mediene. I 2012 besøkte han en annen alliert, Assad i Syria. Ilyumzhinov tror ikke på historiene om kjemiske våpen eller at Assad begår forbrytelser mot eget folk. Han skal ha brukt 7 millioner dollar for å kjøpe stemmer til presidentskapet i FIDE. Under Ilyumzhinovs lederskap har FIDE blitt en introvert og sær organisasjon som søker seg østover og har mistet sponsorer i Vesten, noe som faller ganske naturlig med slike sengekamerater. I det skjulte har Ilyumzhinov motarbeidet den forestående sjakkolympiaden i Tromsø. Nylig hadde han et møte med Putin, hvor det i følge ryktene ble diskutert muligheten for å flytte arrangementet til Sotsji. Det har selvsagt ikke Putin noe i mot. Idrett har blitt et av Putins fremste propagandistiske verktøy i det eurasiske prosjektet.

Storpolitikken i FIDE blir ikke mindre innlysende av at Garry Kasparov stiller som motkandidat mot Ilyumzhinov når en ny presidentperiode står til valg i høst. Kasparov er en av de viktigste dissidentene i Russland og stadig utsatt for trusler fra Putin-regimet. Ilyumzhin er Putins løpegutt. Hadde Sjakk-OL blitt flyttet til Sotsji ville valget på mange måter vært avgjort. Derfor var det viktig at regjeringen bevilget ekstra midler til Tromsø i revidert nasjonalbudsjett denne uken.

Mer enn sport

Idrett handler altså om mer enn bevilgninger og infrastruktur. Den er et storpolitisk anliggende og det er viktig for idretten at den på tross av åpenbare organisatoriske svakheter også blir prioritert av demokratier.

I det olympiske charteret kan vi lese at mesterskapene skal "bygge opp økt forståelse mellom mennesker og derved bidra til å skape en bedre og mer fredelig verden, samt spre de olympiske prinsipper til hele verden, for derved å skape internasjonal goodwill." At idrett også er et sivilisasjonsspørsmål kan fremstås som odiøst, men er det feil? Sikkert er det at OL lenge har hatt klare politiske føringer. OL har - og har hatt - sterk politisk symboleffekt i tider med store motsetninger og utfordringer. Jesse Owens nektet å vise nazihilsen under den storslåtte nazifiserte Berlinolympiaden 1936, med Hitler på tribunen. Tommie Smith og John Carlos hevet knyttenevene i Black Power-hilsen under lekene i Mexico i 1968. Palestinske terrorister valgte - vel vitende om den enorme publisteten det ville få - å myrde israelske idrettsutøvere under olympiaden i Munchen i 1972. Lesbiske Billie Jean King bar det olympiske flagget under åpningen av OL i Sotsji. Under OL 1956 i Melbourne boikottet arabiske land lekene i protest mot Suezkonflikten og en rekke vestlige land boikottet i protest mot Sovjetunionens invasjon av Ungarn. I 1980 boikottet en rekke vestlige land OL i Moskva etter den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan, og land i den sovjetiske interessesfæren boikottet OL i Los Angeles i 1984 som gjengjeldelse.  Under den kalde krigen satset Sovjet og Øst-Europa kolossalt på toppidrett. Barn ble satt bort i enorme isolerte utklekkingsanstalter for toppidrettsutøvere, dopet og bolet frem til sosialistiske supermennesker. I Kina ble 150 mennesker drept i protestdemonstrasjoner under OL i Bejing i 2008. OL er altså politikk.

Det spørs om ikke vestlig retrett fra OL-deltagelse kan fremstå som en av de sterkeste politiske fanfarer i de olympiske lekenes historie. Selv om formålet er å ramme IOC for å forsere reformer, kan utfallet bli lite lystelig: De liberale demokratiene trekker seg ut og overlater manesjen til de autoritære statene anført av Moskva og Beijing. Den ideologiske gevinsten i et vestlig tilbaketog fra den internasjonale storidretten, med et europeisk felleskap som er trøtt og slitent i front, vil være storslagen. Politbyrået i Sovjet kunne knapt ha drømt om slik flaks og den vestlige verden kunne knapt fremstått mer avkreftet.