Ateisten og moral

Dette har vært diskutert mange ganger før. Senest her. Jeg føler det allikevel nyttig og ryddig å lage en ny og egen tråd for dette tema. Først noen avklaringer.

Mitt ståsted og utgangspunkt når vi snakker her er i den judeo-kristne tro og moralsyn. Den bygger på et syn hvor rett og godt har sitt utspring i Gud, og at denne tanken og forståelsen er lagt ned i oss alle, uavhengig av rase, tro, tid, kultur etc. Denne kunnskapen ligger i vår samvittighet. Den har sitt utspring i Guds vesen og er en del det Bibelen kaller å være "skapt i Guds bilde" - 1Mos 1). Så har vi syndefallet og menneskets problem som følge av dette, men det er egentlig en debatt lenger nedi veien.

Videre så stammer den som sagt fra Gud, som ikke er en del av det skapte. Den er altså ikke subjekt-avhengig, men objektiv. Den har sitt opphav og sin målestokk i noe utenfor individet som dømmes på basis av denne standarden.

Så når vi snakker om judeo-kristent moralsyn, om objektiv moral, så snakker vi om at den står fast uavhengig av tid, sted og kultur. Den er lik for alle til alle tider. Om den kan forandres, tilpasses og reguleres, så er den ikke objektiv.

Ateisten finner dette naturlig nok særdeles problematisk. Jeg har til nå opplevd to typer argumenter fra ateistene. Den første sier at moral kan være objektiv med basis i naturen og evolusjonen. Det vi aller aller fleste opplever som galt over tid og kulturer, er galt. Det blir vel å knytte naturretten i menneskerettighetene til evolusjonen som gir grunnlaget for denne objektiviteten, om jeg har forstått det riktig.

Problemet med denne er bare det at det er kun en påstand som det er vanskelig å forsvare gitt at naturen ikke på noe plan utenom mennesket opperer med abstrakt moral. Ingen dømmer en løve for å drepe en gaselle. Eller en ulv for å drepe et lam og sier at ulven eller løvens handlinger var onde. Så hvordan kan altså mennesket sitte på en slik objektiv viten gitt at det ikke finnes ellers i naturen? Det andre problemet er selvsagt også at man får problemer med å dømme andre mennesker for deres handlinger basert på prinsipper som man mener stammer fra evolusjon. Evolusjon snakker jo ikke om godt og ondt. Vi sitter da tilbake med en moral som er egentlig uten mål og mening utover naturens utvikling. Det gir ingen mening å snakke om rettferdighet, om ondskap eller andre abstrakte moralske begreper i en slik sammenheng.

Den andre, og mer logiske tilnærmingen fra ateisten, er at moral er subjektivt. Nemlig at vi alle er bærere av moralske verdier fra naturens side, og at vi med fornuft og i fellesskap med andre finner det beste sett av verdier og normer å forholde oss til. Dette vil gi det beste samfunnet for flest mulig mennesker.

Problemet med denne er at det gjør det nesten umulig å reise seg mot det man opplever som galt om det store flertallet står bak et gitt sett med verdier. F.eks som med nazi-tyskland hvor motstand mot de verdier og holdninger nazistene forfektet, var likestilt med forfølgesle, fengsel og for mange døden. Om det tyske samfunnet fant at det beste for de fleste i samfunnet var å kvitte seg med en eller flere minoriteter (både vitenskap og religion ble brukt som argumentasjon for å "rense opp"), med hvilket argument skal man kunne gjendrive slike tanker?

Her er en utfordring til den subjektiv moral: Om 90 % av verdens befolkning mente at vi burde ta all eiendom fra de rike, uavhengig av hvordan de har tilvunnet seg rikdommen, og fordele det utover, er det da riktig moralsk å gjøre det? Man kan peke på at målet er rett og godt, og at det store flertallet ønsker det. For om moral er subjektivt, så må det bety at tyveri eller tvang ikke er et onde i seg selv. Faktisk finnes ikke lenger rett og galt, ondt eller godt. Kun hvordan vi opplever at målet og resulatet er. Egentlig så betyr heller ikke resultatet noe, så lenge jeg føler og opplever at jeg kan rettferdiggjøre mine handlinger. Du kan ikke kritisere meg for dette, for hvilke høyere autoritet kan du vise til enn dine egne meninger og følelser?

Så til slutt: Ateisten vil i det ene øyeblikket argumentere mot den judeo-kristne tro og moral med basis i at den gud vi får presentert i GT framstår som til tider ond. Men da er selvsagt spørsmålet; ond målt opp mot hva?

Ondt og godt, rett og galt, rettferdighet, urett etc. Disse begrepen eksisterer ikke i naturen. De gir ingen mening biologisk. Å snakke om Gud er god eller ikke, er absurd om ikke objektiv moral eksisterer. Å snakke om rettferdighet er meningsløst om ikke objektiv moral finnes.

Så mens ateisten ofte i en eller annen grad må fornekte eksistensen av objektiv sannhet, så snakker han hele tiden utfra en objektiv sannhet. Han dømmer jo i ondt og godt, rett og galt hele tiden som alle andre.