Verdidebatt

Trenger vi en nyorientering av humanetikken i Norge?

Det er kanskje slik at humanetikken er noe mer enn angrep på anderledestroende, ikke minst de kristne. Kanskje er det plass til toleranse for ”de andre” i humanetikken. Tilsvar til Morten Andreas Horn - trenger vi en kirkesplittelse i Norge?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er komplisert å forholde seg til humanetikken i Norge. Hvis man har opplevd noe negativt, kritiserer noe, får man bare høre at ”slik er ikke humanetikken”, ikke alle ”humanetikere mener dette”. Og det er jo sant. Jeg kjenner selv noen humanetikere som er flotte mennesker, godhjertede, omsorgsfulle, tolerante – som står for de samme verdiene som jeg selv har. Ja – som kristen vet jeg at kristendommen jo bygger på nettopp dette:  At alle mennesker har noe felles, en grunnlegende kjerne av kristne verdier som binder oss sammen til et fellesskap på tross av meningsforskjeller.

Likevel – i vårt samfunn finnes det de som definerer seg bort fra disse gode felles verdiene som samfunnet bygger på og som selv velger å fremheve en sekulær tilhørighet. Denne grupperingen påvirker oss andre, for eksempel når det ytres ønske om at ikke-troende skal ha en viss andel av livssynsundervisningen i skolen, eller fritak fra sentrale kristne riter. Hvilken humanetikk og livssyn er det da man snakker om egentlig?

For en som står utenfor de ikke-troendes sfære, som ikke kjenner humanetikkens indre liv, blir blikket lett trukket mot enkelte oppsiktsvekkende utsagn og destruktive holdninger som humanetikken formidler. Det er holdninger som skiller humanetikken bort fra å være et privat sekulært livssyn, til å bli et forkynnende livssyn som har som mål å prege samfunnet og ikke minst individene. Religionskritikk er blitt en merkesak for denne grenen av humanetikk. Det er underlig å oppleve at disse humanetikere har et skriftsyn som om vi levde i middelalderen. Deres snodige skriftssyn rettferdiggjør for dem en generell fordømmelse av dagens troende, særlig rettet mot oss kristne. Forståelse for vårt kirksamfunns skriftsyn virker fraværende, men verre er den tilsynelatende skjødesløse holdningen til eget kunnskapsnivå. Det første er bare trist, mens det siste er skremmende.

Trolig er det mange, også kristne, som sliter med skriftsynet – ikke minst i dagens kirkelandskap der det er teologisk gangbart å ha teologi som gjensidig utelukker hverandre, basert på skriftsyn. Men når humanetikere definerer innholdet i kirkens læregrunnlag og ønsker en rett til å definere sentrale trosbegreper – for så å kritisere kirken for innholdet i disse og de kristne for bruken,  så blir jeg – selv om jeg står utenfor de ikke-troendes sfære, redd. Fordi, om disse holdningene går fra å være privat til å bli samfunnsideologi, så vet vi at denne ideologien har mye lidelse med i bagasjen.

Det mest problematiske for meg er humanetikeres ønske om og vilje til å veilede kirkesamfunn og de troende i det som humanetikere mener burde være rett teologi. Ikke minst rettledning  knyttet til det som de mener er intolerant og tolerant teologi og forkynnelse. Dette gjøres basert på en normativitet som er gjennomført sekulær. Ofte forklart og rettferdiggjort med et skriftsyn og en teisme som er svært fremmed for de aller, aller fleste av dem som er tilhørende det trossamfunnet som kritiseres. Det virker som om poenget er at det er fordømmelse som er poenget. Nettopp her legger humanetikken grunnlaget for en usunn ”oss-dem” tenkning. En form for dehumanisering av ”de andre” som rettferdiggjør trusler, f.eks bortfall av offentlig goder og økonomiske støtteordninger. Ofte fulgt av utsagn om at religiøs intoleranse og indoktrinering må bort fra den offentlige sfære. Slikt bidrar kun til økt mistenksomhet og grobunn for hat.

Men det finnes vel også en annen humanetikk. En humanetikk som tar på alvor at det i et liberalt og pluralistisk samfunn er naturlig og bra at det eksisterer andre meninger enn hos makteliten og det til enhver tid politisk korrekte. En humanetikk som ikke ønsker å definerer hva et kirkesamfunn forkynner. En humanetikk som ikke ønsker å være kirkesplittende.  Jeg ønsker meg en nyorientering av humanetikken, en humanetikk som tolererer ”de andre” og som ikke setter i bås. En humanetikk som ikke kritisere andre for det man selv mener at ”de andre” mener. En humanetikk som ikke ønsker å villede andre og ikke forkynner for kirkesamfunn hva dens rette lære og den riktige tro burde være. En slik humanetikk vil ikke gi grobunn for misforståelser, mistenksomhet, grubunn for hat og intoleranse gjennom karikeringer av ”de andres” tro og meninger. Jeg ønsker meg en humanetikk forankret i det moderne, liberale og pluralistiske samfunnet. En humanetikk som inspirerer til et bedre oss, ikke et større jeg. En humanetikk alle vi andre som står utenfor humanetikken kan leve godt med.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt