Bjørnar Christensen

5

Trenger vi en nyorientering av humanetikken i Norge?

Det er kanskje slik at humanetikken er noe mer enn angrep på anderledestroende, ikke minst de kristne. Kanskje er det plass til toleranse for ”de andre” i humanetikken. Tilsvar til Morten Andreas Horn - trenger vi en kirkesplittelse i Norge?

Publisert: 9. jun 2014

Det er komplisert å forholde seg til humanetikken i Norge. Hvis man har opplevd noe negativt, kritiserer noe, får man bare høre at ”slik er ikke humanetikken”, ikke alle ”humanetikere mener dette”. Og det er jo sant. Jeg kjenner selv noen humanetikere som er flotte mennesker, godhjertede, omsorgsfulle, tolerante – som står for de samme verdiene som jeg selv har. Ja – som kristen vet jeg at kristendommen jo bygger på nettopp dette:  At alle mennesker har noe felles, en grunnlegende kjerne av kristne verdier som binder oss sammen til et fellesskap på tross av meningsforskjeller.

Likevel – i vårt samfunn finnes det de som definerer seg bort fra disse gode felles verdiene som samfunnet bygger på og som selv velger å fremheve en sekulær tilhørighet. Denne grupperingen påvirker oss andre, for eksempel når det ytres ønske om at ikke-troende skal ha en viss andel av livssynsundervisningen i skolen, eller fritak fra sentrale kristne riter. Hvilken humanetikk og livssyn er det da man snakker om egentlig?

For en som står utenfor de ikke-troendes sfære, som ikke kjenner humanetikkens indre liv, blir blikket lett trukket mot enkelte oppsiktsvekkende utsagn og destruktive holdninger som humanetikken formidler. Det er holdninger som skiller humanetikken bort fra å være et privat sekulært livssyn, til å bli et forkynnende livssyn som har som mål å prege samfunnet og ikke minst individene. Religionskritikk er blitt en merkesak for denne grenen av humanetikk. Det er underlig å oppleve at disse humanetikere har et skriftsyn som om vi levde i middelalderen. Deres snodige skriftssyn rettferdiggjør for dem en generell fordømmelse av dagens troende, særlig rettet mot oss kristne. Forståelse for vårt kirksamfunns skriftsyn virker fraværende, men verre er den tilsynelatende skjødesløse holdningen til eget kunnskapsnivå. Det første er bare trist, mens det siste er skremmende.

Trolig er det mange, også kristne, som sliter med skriftsynet – ikke minst i dagens kirkelandskap der det er teologisk gangbart å ha teologi som gjensidig utelukker hverandre, basert på skriftsyn. Men når humanetikere definerer innholdet i kirkens læregrunnlag og ønsker en rett til å definere sentrale trosbegreper – for så å kritisere kirken for innholdet i disse og de kristne for bruken,  så blir jeg – selv om jeg står utenfor de ikke-troendes sfære, redd. Fordi, om disse holdningene går fra å være privat til å bli samfunnsideologi, så vet vi at denne ideologien har mye lidelse med i bagasjen.

Det mest problematiske for meg er humanetikeres ønske om og vilje til å veilede kirkesamfunn og de troende i det som humanetikere mener burde være rett teologi. Ikke minst rettledning  knyttet til det som de mener er intolerant og tolerant teologi og forkynnelse. Dette gjøres basert på en normativitet som er gjennomført sekulær. Ofte forklart og rettferdiggjort med et skriftsyn og en teisme som er svært fremmed for de aller, aller fleste av dem som er tilhørende det trossamfunnet som kritiseres. Det virker som om poenget er at det er fordømmelse som er poenget. Nettopp her legger humanetikken grunnlaget for en usunn ”oss-dem” tenkning. En form for dehumanisering av ”de andre” som rettferdiggjør trusler, f.eks bortfall av offentlig goder og økonomiske støtteordninger. Ofte fulgt av utsagn om at religiøs intoleranse og indoktrinering må bort fra den offentlige sfære. Slikt bidrar kun til økt mistenksomhet og grobunn for hat.

Men det finnes vel også en annen humanetikk. En humanetikk som tar på alvor at det i et liberalt og pluralistisk samfunn er naturlig og bra at det eksisterer andre meninger enn hos makteliten og det til enhver tid politisk korrekte. En humanetikk som ikke ønsker å definerer hva et kirkesamfunn forkynner. En humanetikk som ikke ønsker å være kirkesplittende.  Jeg ønsker meg en nyorientering av humanetikken, en humanetikk som tolererer ”de andre” og som ikke setter i bås. En humanetikk som ikke kritisere andre for det man selv mener at ”de andre” mener. En humanetikk som ikke ønsker å villede andre og ikke forkynner for kirkesamfunn hva dens rette lære og den riktige tro burde være. En slik humanetikk vil ikke gi grobunn for misforståelser, mistenksomhet, grubunn for hat og intoleranse gjennom karikeringer av ”de andres” tro og meninger. Jeg ønsker meg en humanetikk forankret i det moderne, liberale og pluralistiske samfunnet. En humanetikk som inspirerer til et bedre oss, ikke et større jeg. En humanetikk alle vi andre som står utenfor humanetikken kan leve godt med.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Jørgen Moisejeff Berg. Gå til den siterte teksten.
det finnes ingenting i Bibelen som skulle tilsi at Gud er villig til å velsigne et homofilt ekteskap.

Altså intet grunnlag for generell velsignelse av kjærligheten i bibelen?

Men gir bibelen grunnlag for å ekskludere homofile fra ekteskapet?

Kommentar #52

Bjørnar Christensen

5 innlegg  20 kommentarer

Korrigering av Horn

Publisert over 5 år siden

Horn:

Ellers skjønte jeg ikke dette med to-rike-ideen. Det er jo bare ett rike, en verden - den vi lever i. Hvorvidt det finnes andre, gudommelige riker er irrelevant sett fra mitt ståsted, med mindre det framlegges pålitelige bevis for at de finnes, og for at de har relevans for vår egen verden.

Det er overraskende at du skriver dette Morten.  La meg forsøke å hjelpe deg litt på veien til hva som er tolerant og hva som er intorelant i det du skriver her - sett fra mitt ståsted.

Intolerant: "Det er jo bare ett rike, en verden - den vi lever i. Hvorvidt det finnes andre, gudommelige riker er irrelevant sett fra mitt ståsted, med mindre det framlegges pålitelige bevis om at de finnes, og for at de har relevans for vår egen verden.

Hvorfor: For å forstå bruken av dette begrepet (to-regimentslæren) er det vesentlig å erkjenne at 1. Gud har skapt himmel og jord og 2. at en forholdsvis sentral personlighet i kristendommen Jesus, selv refererer til det at vi "skal gi keisaren det som hører keiseren til, og Gud det som hører Gud til." (Matt 22,21).

Det er greit at du mener dette, men husk at det blir oppleved som intolerant at du avskriver en annens verdensforståelse, - kun fordi dette ikke passer inn med ditt livssyn og din forståelse. På denne måten fratas den som mener noe annet enn deg relevanse (uten betydning) og det som blir det legitime er ditt konklusjon. Dette er ikke toleranse.

For kristne er dette spørsmålet eksistensielt og ikke mulig å "gjøre noe med" uten å ta bort Gud fra tilværelsen eller eksistensen. At Gud har relevans for tilværelsen for en som er kristen er forholdsvis sannsynlig.       

Kommentar #53

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Toleranse?

Publisert over 5 år siden
Bjørnar Christensen. Gå til den siterte teksten.
Det er greit at du mener dette, men husk at det blir oppleved som intolerant at du avskriver en annens verdensforståelse, - kun fordi dette ikke passer inn med ditt livssyn og din forståelse. På denne måten fratas den som mener noe annet enn deg relevanse (uten betydning) og det som blir det legitime er ditt konklusjon. Dette er ikke toleranse.

Helt ærlig - her roter du med toleransebegrepet, Bjørnar. Jeg kan ikke fatte at denne fortolkningen kan holde mål, uansett hvilke briller man ser den med.

Jeg tror som et utgangspunkt du forveksler "tolerere" med "respektere". For å gjøre det klart (ikke fordi jeg nyter det, men fordi denne verdidebatten delvis handler om å avklare våre ulike ståsteder innenfor en ordnet og fredelig ramme...), men altså: Jeg respekterer ikke kristendommen eller dens virkelighetsforståelse i noen særlig grad. Hvorfor ikke? Jo, fordi de tingene som er spesifikt kristne (altså det som skiller lag fra det felles humanistiske tankegodset som gjør at jeg som humanetiker i mye, mangt og meget er enig med kristne folk), de strider til dels fundamentalt med sentrale deler av min egen virkelighetsforståelse.
Jeg, f.eks., setter min ære i å utvise ydmykhet ved erkjennelsens grenser - å prøve alt jeg kan å bygge mitt syn på rasjonelle argumenter og dokumenterbare fakta. Dersom jeg blir tatt i fusk eller misforståelser, så prøver jeg å svelge stoltheten, og heller være takknemlig for at min (forhenværende) meningsmotstander reddet meg fra å holde fast ved en feiltakelse.
Kristendommen, derimot, bygger på en ren spekulasjon: Spekulasjonen om at det finnes en gud, og utledet fra dette en lang rekke påstander om hvordan verden er skrudd sammen, og menneskenes rolle i det hele. Påstander som hevdes som om det skulle være sannheter, men altså uten noen form for dokumentasjon, og i mange tilfeller direkte i strid med fornuften.
Jeg kan ikke respektere dette, uten at ordet "respekt" vrenges til det helt mister sin mening.

Derimot kan jeg respektere kristne mennesker, til tross for at jeg ikke respektere deler av kristendommen deres. Det er spesielt enkelt for meg, fordi jeg mener at religion ikke er annet enn et tjukt lag med maling som gir farge og egenart, men som ikke grunnleggende sett endrer på at vi alle er mennesker. Det er også lett for meg, fordi jeg erkjenner at jeg selv antagelig bærer på drøssevis av misforståelser og fordommer som ikke er rasjonelt begrunnet, og som kan være så fastlåste at jeg motsetter meg andres forsøk på korrigering.
Men uansett er det altså lett - fordi dette at folk mener noe annet enn jeg selv er livets orden, det er en hverdagslig sak. Dersom jeg skal kunne respektere meg selv, da må jeg legge min list for respekt for andre mennesker så lavt at hovedregelen blir at jeg respekterer andre, samme hvor underlige tanker de har.

Toleranse, derimot -da er vi virkelig nede på grunnfjellet. Satt på spissen: De tingene jeg tolererer - det er de jeg ikke respekterer. Ting jeg respekterer, de trenger jeg knappast ta toleransen i bruk for å takle, for de aksepterer jeg på et slikt nivå at jeg ikke en gang trenger anstrenge meg for å klare å være i rom med dem. Toleransen, derimot, den tar jeg i bruk når jeg møter virkelig avskyelige ting, eller meninger jeg er sterkt i mot og helst skulle sett at ikke fantes. Men jeg tolererer dem, vel vitende om at mine egne meninger kan være like avskyelig for andre, og at ingen av oss (heller ikke jeg) besitter sannheten.

Visst avviser jeg den kristne virkelighetsforståelsen (på dette punktet du her nevner, altså). Det har ingen ting med intoleranse å gjøre. Intoleranse ville vært dersom jeg prøvde å gå fysisk til verks mot de som hadde en slik virkelighetsforståelse, eller forfølge dem med verbale kilevinker hvor hen de gikk, eller ta i bruk statens maktapparat eller andre tvangsmidler for å få dem til å tie. Men det gjør jeg altså ikke.

Kommentar #54

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Det finnes ikke en sekulær moral

Publisert over 5 år siden
|Hans Petter Skoug. Gå til den siterte teksten.
Det er kristne, de aller fleste, som i dag har god moral ikke på grunn av kristendommen, da kristendom ikke har noen god moral, men fordi kristne lever etter en sekulær moral.

Når ikke moral knyttes opp til religion så knyttes den opp til moralfilosofi. Innenfor moralfilosofien er ikke sekulær moral noe egen moral. Men det finnes flere - vidt forskjellige - oppsett med moraler som ikke har med en gud å gjøre. Disse moralene er gjerne mer eller mindre eliminerende overfor hverandre.

Der har du den sekulære moral: Et kaos av selvmotsigende moraler.

Noen av disse moralene påvirker lovverket. Alt etter hva som er "in".

Det jeg kommer med her er så elementært at det ikke en gang når opp til examen philosophicum. Likevel virker det som om 99,...% ikke kan det. Det står dårlig til med kunnskapen i livsynsdebattene.

Kommentar #55

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Arild Holta. Gå til den siterte teksten.
Der har du den sekulære moral: Et kaos av selvmotsigende moraler.

Det er godt da at religiøs moral er entydig og sammenhengende. Som et alternativ tenker jeg .....

Kommentar #56

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Kristen moral

Publisert over 5 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.
Det er godt da at religiøs moral er entydig og sammenhengende. Som et alternativ tenker jeg .....

Nå var ikke DET poenget.

MEN: Det finnes fellestrekk i religioner også mht moral. Dette samsvarer gjerne med fellestrekk i antropologien eller historien.

Hva er grunnleggende moral i kristendommen? Det er ryddigere å finne fellesnevnere enn tilfeldige fragmenter vi i vår lille historiske parantes ikke liker.

Gud kalles for kjærlighet personifisert, og Paulus sier "Størst av alt er kjærligheten". Dette finner vi personifisert hos Jesus.

Så kan man selvsagt diskutere hva kjærligghet er og om de forskjellige bibelske personer lykkes treffe kjærligheten de idealiserte i sine formaninger og utlegninger.

I Bibelen og antropologien står familien veldig høyt. I vår lille historiske parantes kolliderer det litt med homofili, fri sex, skilsmisser, osv. Hvor ligger sannheten? Er vår lille historiske parantes Veien, Sannheten og Livet? Eller må vi dra inn litt mer historisk og antropologisk bredde?

Et annen grunnleggende moralsk ideal i kristendommen er FRED. Vend det andre kinnet til. (Jesus) Jag etter fred så lenge det står til en selv. (Paulus) Jesus kalles fredsfyrsten. I den grad slikt får påvirke krigerske maktmennesker og andre, så gir det mer fred enn f.eks den sekulære kommunistiske revolusjon, fascisme, osv.

Eiendomsretten står høyt i Bibelen. Når det påvirker kulturer så gir det jo en del fred fra makten og undertrykkere. Nettopp dette var en del av opplysningstidens liberalisme som var frihetsideologi mot føydalismens og statsmaktens undertrykkelse.

Men det er klart at idealer som kjærlighet, fred, familien, osv, kan tillempes på svært mange måter og også tolkes forskjellig. Det vil også tolkes av mennesker i sin tid. F.eks står sosialismen mye sterkere i Europa enn i USA. Her ser vi også at dette påvirker forståelsen av kjærlighetsbudskapet, hvor mange forsøker sette likhetstegn mellom sosialismens solidaritetsbegrep og Bibelens kjærlighetsbegrep. Andre igjen påpeker at eiendomsretten står sterkt og at det ikke bare er å dele ut andres penger via fordelingsstaten. Da stemmer de gjerne FrP eller Høyre. De som betoner familien havner gjerne i KrF (om de ikke samtidig kritiserer barnevernet familieangrep).

Men nå er det jo ikke større forskjell på Ap og FrP enn det er innad i ETT parti i USA. Her handler jo alt om velferdsstaten.

Jeg tror ikke Bibelen har noe forhold til velferdsstaten, men at når mennesker skal forsøke å praktisk tillempe moralen, så må det bli med utgangspunkt i sin kultur og det livet de kjenner. Da vil moralen nødvendigvis sprike og være individuell, avhengig av den enkeltes utgangspunkt.

Jeg tror Gud kaller oss til en vandring mot sannheten(e). De fleste som blir kristne tar ikke den vandringen mer enn ett år eller to. Da er de "passe" lik de andre kristne og legger i hovedsak ned vandringene mot mer lys/forståelse/sannhet.

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1941 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
28 dager siden / 1679 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
21 dager siden / 1646 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1604 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1484 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 965 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere