Stefan Fisher-Høyrem

7

Humanisme, kristendom, og paradokser

Både livssynshumanister og livssynskristne har godt av å bli minnet om hvor sammenvevde tradisjonene deres er.

Publisert: 9. jun 2014

Livssynshumanist Morten Andreas Horn spør om det ikke finnes flere—mer tiltalende og positive—fasetter i kristendommen enn den «oss og dem»-tenkningen som ofte kan følge med når predikanter fremhever syndsbegreper eller trusler om helvete. Han trengte ikke vente lenge på svar. Flere bekjennende kristne med skrivekløe sto i kø for å fortelle at syndsbegrepet er helt sentralt i kristen lære, og ferdig med den saken. 

Det er mye som kunne sies om det. Men jeg har lyst til å trekke fram to andre sider av Horns tekst, to sider som druknet litt i spørsmålet om synd og syndsbegreper.

1) Horn sier:

«[I] vårt samfunn er det mange som definerer seg som «kristne», og som selv velger å framheve denne tilhørigheten. Denne grupperingen påvirker også oss andre, for eksempel når ønsket ytres om at kristendommen skal ha en viss andel av livssynsundervisningen i skolen. Hvilken kristendom er det da man snakker om, egentlig?»

Dette er et legitimt spørsmål. For i Norge spiller kristendommen nå to roller samtidig. På den ene siden er den ett livssyn blant mange andre livssyn; en valgfri identitetsmarkør som individer bekjenner seg til og danner grupper rundt. Den har sine særinteresser og sine lobbyer, sine kritikere og apologeter. På den andre siden er kristendommen en del av vår felles såkalte «kulturarv». I dette ligger det at den kristne tradisjonen har vært en så viktig premissleverandør for utviklingen av det moderne samfunnet—våre språk, verdier, spørsmål, svar, og forståelseshorisonter—at vi ikke helt kan forstå oss selv uten en viss grunnleggende kjennskap til denne brede og dype historiske tradisjonen – uavhengig av om man bekjenner seg til den som et livssyn eller ei.

Når det er sagt, så må det også sies at det samme gjelder den humanistiske tradisjonen. Den er på den ene siden en identitetsmarkør, et såkalt livssyn, og på den andre siden en del av en felles kulturarv. Og det har ikke alltid vært enighet innad i Human-Etisk Forbund om hvorvidt humanisme skal betegnes som et livssyn eller som noe «dypere» og mer universelt enn slike identitetsmarkører.

Så for å omformulere Horns spørsmål: Når grupper som bekjenner seg til kristendommen (livssynet) krever at kristendommen skal få mer plass i skolen, mener de da kristendommen som «livssyn» eller kristendommen som «kulturarv»? Og når grupper som bekjenner seg til humanismen (livssynet) krever at undervisningen må ta utgangspunkt i fellesmenneskelige humanistiske verdier, mener de da humanismen som "livssyn" eller humanismen som "kulturarv"?

Og hvordan kan disse to forståelsene holdes adskilt i læreplan, lærerhode og klasserom? Det finnes ingen enkle svar på dette. Læreplanen er allerede tydelig på at elevene ikke møter verdens livssynsmangfold fra et nøytralt ståsted, men fra en kultur utsprunget fra kristendom og humanisme. Når vi først har begynt å snakke om "kulturarv", «livssyn» og «livssynsmangfold» på denne måten, så er dette dilemmaer vi får på kjøpet. Det må alle, enten de bekjenner seg til humanisme eller kristendom (eller noe annet, eller ingenting) rett og slett bare forholde seg til så godt man kan.

2) Horn sier:

«[H]umanetikken bygger på nettopp dette: At vi mennesker har noe felles, en kjerne av humanistiske verdier, som binder oss sammen til tross for de skillelinjer religioner, livssyn, ideologier og preferanser måtte skape. Trolig er det å være føre vàr heller enn å ta mulighetene i bruk, og det å tenke på omsorg for de svakeste heller enn kun på individets frihet, mer relevant for å beskrive ulike oss mennesker, enn hvilket livssyn vi sokner til…

…Mest problematisk for meg som humanetiker, er kristendommens inndeling av mennesker. Delingen mellom de som skal frelses og de som går fortapelsen i møte – bare fordi de ikke tror på den ene og rette gud. Helveteslæren står visst ikke så sterkt i Norge om dagen. Men fortsatt er det vel noen salige som skal bli frelst? Ikke på grunn av sine gode gjerninger – men fordi de har underordnet seg en autoritet mange av oss aldri har sett. Mange føler at nettopp her legger kristendommen grunnlaget for «oss og dem» -tenkningen. En form for dehumanisering av «de andre», som igjen kan forklare religiøse kriger og forfølgelse av grupper som faller utenfor.»

Her setter Horn to tradisjoner opp mot hverandre. Begge disse tradisjonene nevnes eksplisitt i den norske grunnloven som en del av den felles kulturarven, samtidig som de begge også er identitetsmarkerende «livssyn» som bare avgrensede grupper bekjenner seg til. Den kristne, mener Horn, legger gunnlaget for «oss og dem»-tenkning, dehumanisering av «de andre», og krig og forfølgelse. Den humanistiske, på den annen side, fremhever det universelle, det alle mennesker har til felles på tvers av kunstige skillelinjer som rase, kultur, ideologi, religion eller til og med livssyn.

Her er det to ting jeg vil kommentere. 

For det første er dette akkurat den sammenblandingen jeg beskriver ovenfor. For å si det med Horn: hvilken humanisme er det egentlig snakk om her? Human-Etisk Forbund har de siste tiårene tydelig markert at humanisme skal være å regne som et livssyn (med samme rettigheter som andre livssyns, og så videre). Men her sier Horn at humanismen tvert imot er en fellesnevner som ligger «dypere» enn livssyn; et slags fellesnevner for alle mennesker uansett hvem de er eller hva de bekjenner seg til. 

Men det andre poenget er mer kontroversielt, og kanskje derfor mer interessant: Alain Badiou og andre filosofer som deler hans ateistiske ståsted (ikke at det er viktig, men så er det nevnt i alle fall) har argumentert for at det heller er kristendommen som for første gang i vestlig historie kommer på den ideen Horn her tilskriver humanismen. Det er Paulus—på mange måter kristendommens grunnlegger—som med sitt «her finnes verken jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri» legger det radikale grunnlaget for Holts (historisk sett mye senere) humanisme: tanken om at noe forener mennesket på tvers av alle foranderlige sosiale og kulturelle skillelinjer (se Badiou, St. Paul: The Foundation of Universalism).

For én av kristendommens kjerneideer var nettopp dette paradokset at den absolutte virkeligheten,  den ‘ordenen’ som gjør meningsfulle relasjoner mellom tanker, hendelser og handlinger mulig—det de greske filosofene og aleksandriske oversetterne hadde kalt Logos—var fullstendig manifestert i et levd menneskeliv som inkluderte lidelse og død. Denne «inkarnasjonslæren» gjorde det mulig—i mye større grad enn gresk filosofi—å anerkjenne den irreduserbare verdien og realiteten i det å være et historisk og kulturelt situert menneske. 

Charles Taylor (en kanadisk filosof med katolsk kristen bakgrunn, så er det også nevnt) har vist at dette typisk kristne paradokset var sentralt i det vi i ettertid kaller reformasjonen. Forsøk på å rense kristen praksis fra «hedenske» elementer (tenk norsk konfirmasjon som både «bekreftelse» av religiøse løfter og generelt overgangsrite), sammen med kravet om at hver enkelt skulle være 100% kristen, var grunnlaget for det som skulle bli den sekulære livssynshumanismen (se Taylor, A Secular Age).

Det betyr, kort og godt, at både livssynskristne og livssynshumanister må forholde seg til en felles historie som gjør hvert av ståstedene vanskelig å opprettholde som 'rene' og klart definerte i forhold til den andre. Bekjennende kristne må forholde seg til at det var den reformerte «livssynskristendommen» som med sitt fokus på individets helhjertede bekjennelse gav legitimitet til det som senere ble den moderne sekulærhumanismen; bekjennende livssynshumanister må forholde seg til at den moderne sekulærhumanismen—nettopp ved at den verdsetter det levde, begrensede, ‘dennesidige’ menneskelivet—lever på lånt kristen-teologisk kapital. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Historien er felleseie

Publisert rundt 5 år siden

Samtidig gjør vi våre eksistensielle valg med bakgrunn i vår erkjennelse. Når soørsmålene om hva som virkelig er sant dukker opp, så begynner noen av oss å lete. Vi leter bakover, innover og utover oss selv. Vi er jo så begrensede i oss selv, og noen må jo ha satt igang det hele.

Svarene MÅ kjennes troverdige slik at vi får fast grunn under føttene.

Kommentar #2

Bjørnulf Hafstad

8 innlegg  309 kommentarer

Universalisme

Publisert rundt 5 år siden
Stefan Fisher-Høyrem. Gå til den siterte teksten.
Det er Paulus—på mange måter kristendommens grunnlegger—som med sitt «her finnes verken jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri» legger det radikale grunnlaget for Holts (historisk sett mye senere) humanisme: tanken om at noe forener mennesket på tvers av alle foranderlige sosiale og kulturelle skillelinjer (se Badiou, St. Paul: The Foundation of Universalism).

Dette er et veldig godt poeng. Badiou er for øvrig på ingen måte alene blant intellektuelle ateister og humanister som har våknet opp til å se kristendommens unike og avgjørende bidrag til vestlig kultur og samfunnsbygging.

Det er flere filosofer som nå skriver bøker om «the return to religion» der de sporer denne tendensen på bred front blant tidens intellktuelle.

Jeg håper bare noen humanetikere og andre humanister tar denne ballen så det blir en fruktbar diskusjon.

Kommentar #3

Tor Albertsen

62 innlegg  597 kommentarer

Tusen takk!

Publisert rundt 5 år siden

For et innlegg, Fisher-Høyrem! Ikke minst intellektuelt og innsiktsmessig givende.

Kommentar #4

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Hei, takk for interessant innlegg! Jeg må nok heller forsøke å kommentere det utførlig en annen gang. Vil bare raskt påpeke at - i mine egne øyne - så er ikke jeg en "livssynshumanist". Jeg kaller meg selv humanetiker. De gangene jeg leser beskrivelser av hva humanetikk er (vel og merke dersom det er skrevet av humanetikere), så pleier jeg å nikke og tenke at joda, jeg er humanetiker.
I mine øyne - og mine tekster - er humanisme noe littegrann annet enn humanetikk. Det er i mine øyne betegnelsen på noe som ligger til grunn for og i bunnen av de ulike livssynene med deres særegenheter.

Riktignok er det slik at humanetikken, som mine øyne er et særdeles puslete og uambisiøst livssyn, ikke inneholder så veldig mye mer enn humanisme. Så det er for så vidt forståelig at noen vil kalle seg simpelthen "livssynshumanister". Men en slik begrepsbruk skaper problemer, ikke minst fordi det som kjent er drøssevis av religiøse folk - kristne ikke minst - som også føler at humanismebegrepet er deres eget.
Og - hele poenget med humanetikken er jo på et vis at de har rett, de kristne som føler seg som humanister. Fordi humanetikken bygger på at det finnes noe, noen kjerneverdier, som er gyldige for alle mennesker, uansett religiøs tilbøyelighet.
Dersom humanetikken hadde hatt monopol på humanismen, da ville humanetikken som livssyn kollapset helt.

Så, jeg vet ikke helt om jeg er i noen særlig opposisjon til de som har et humanetisk-aktig livssyn, men som kaller seg (livssyns-) humanister. Jeg er uenig med dem, og ettersom jeg har gode argumenter burde de si seg enig med meg. Men dette er språklige bagateller, det viktigste er hva vi egentlig mener og står for.
Og da er vi tilbake til det som er et hovedpoeng for meg: At det ikke er noen konkurranse. Jeg gir blaffen i hvem det nå var som først nevnte ordet humanisme, humanetikk, eller hva man måtte kalle barnet. Det viktige for meg er at JEG er humanetiker og bygger mitt livssyn på humanistiske verdier - og at jeg tror at de aller fleste andre også anerkjenner disse verdiene. Opphavsretten får filosofene krangle om, jeg tenker framover.

Kommentar #5

Bjørnulf Hafstad

8 innlegg  309 kommentarer

Historieløshet en fordel?

Publisert rundt 5 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
Jeg gir blaffen i hvem det nå var som først nevnte ordet humanisme, humanetikk, eller hva man måtte kalle barnet. Det viktige for meg er at JEG er humanetiker og bygger mitt livssyn på humanistiske verdier - og at jeg tror at de aller fleste andre også anerkjenner disse verdiene. Opphavsretten får filosofene krangle om, jeg tenker framover.

Jeg får ta forbehold om at jeg kan ha feiltolket deg. Men blir ikke dette litt for enkelt, Horn?

Er det ikke nettopp historien som gir oss innsikt i røttene på treet og dermed hva selve treet egentlig er. Hvis det er felleskap over grenser vi ønsker er det da ikke et poeng å ha sam-funn (funnet noe sammen). Eller er det slik at skulær-humanister ønsker å glemme menneskeverdets kristne røtter og dermed sage av den greina vi sitter på?

Det kan for øvrig virke som at HEF i likhet med kirken er opptatt av tradisjon og tradering gjennom livsriter som f.eks. konfirmasjon med forberedelser. Historien må da være viktig for dere? Kan det ikke være et poeng å vise redelighet i formidlingen av hvordan vi er kommet dit vi er. Dannelse er, så langt jeg har skjønt, også et sentralt begrep i humanismen.

Er ikke historien helt avgjørende for å forstå noe som helst om hvem vi er, inkludert hva humanisme er? Er ikke betingelsen for å se framover å vite hvor man kommer fra?

«De fleste humanister har vært kristne, mens den historiske koblingen mellom humanisme og ateisme er spinkel.» http://no.wikipedia.org/wiki/Humanisme

Kommentar #6

Stefan Fisher-Høyrem

7 innlegg  19 kommentarer

Et analytisk grep

Publisert rundt 5 år siden

Hei, og takk for respons.



Jeg respekterer at du identifiserer deg mer med begrepet “humanetiker” enn med “livssynshumanist”. Det var litt uforsiktig av meg. Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke helt forstår hva du mener med begrepene humanisme og humanetikk – hva er deres innbyrdes forhold, slik du ser det? Kanskje du vil komme inn på dette i et mer utfyllende svar senere?

For min del prøvde jeg å skille konseptuelt mellom to “typer” humanisme, eller to “roller” humanisme spiller i den norske offentligheten i dag: Som en valgfri identitetsmarkør; og som en universell fellesnevner på tvers av alle slike valgfrie identitetsmarkører. Det var humanisme som identitetsmarkør jeg kalte “livssynshumanisme” (akkurat som jeg kalte den kristne parallellen “livssynskristendom”). Det viktige er ikke hva man kaller dem, men hvordan dette konseptuelle skillet hjelper oss å få øye på noe vi ellers har lett for å overse. Kall det et analytisk grep. Det viser hvor begrepsforvirringen kommer fra. Man snakker om humanisme, men betydningen skifter uten forvarsel mellom to gjensidig utelukkende “typer”. 



Faktisk er det noen gode eksempler på dette i den korte responsen din. Her bruker du nemlig begrepet “humanetikk” om begge disse “typene”, og det er nok til å forvirre meg i alle fall. Humanetikk er her både en valgfri identitetsmarkør (“joda, jeg er humanetiker”), OG et sett med “kjerneverdier” som er “gyldig for alle mennesker, uansett religiøs tilbøyelighet.” Eller i én og samme setning: “Det viktige for meg er at JEG er humanetiker og bygger mitt livssyn på humanistiske verdier - og at jeg tror at de aller fleste andre også anerkjenner disse verdiene.” Humanetikk og humanistiske verdier er først identitetsmarkør – så universell fellesnevner.

Dette er ikke for å arrestere deg på noe. Poenget mitt er at denne spenningen ligger der i selve diskursen, selve måten vi ordner livssynsbegrepene på i den norske offentligheten. Og det gjelder spesielt humanisme og kristendom. De er både identitetsmarkører og fellesnevnere (“kulturarv”). Begge to.

Så er det én ting til jeg vil kommentere. Du sier:

“Men dette er språklige bagateller, det viktigste er hva vi egentlig mener og står for. Og da er vi tilbake til det som er et hovedpoeng for meg: At det ikke er noen konkurranse. Jeg gir blaffen i hvem det nå var som først nevnte ordet humanisme, humanetikk, eller hva man måtte kalle barnet Det viktige for meg er at JEG er humanetiker og bygger mitt livssyn på humanistiske verdier - og at jeg tror at de aller fleste andre også anerkjenner disse verdiene. Opphavsretten får filosofene krangle om, jeg tenker framover.”



Du har et poeng her. Hvis noe er sant, spiller det ingen rolle hvem som sa det først. Humanismen springer ut av kristendommen, ja vel, men kristendommen springer ut av jødedommen, som springer ut av… og så videre. Tar man dette perspektivet er det nærliggende å tenke at man bør legge bak seg kristendommen ved å la den kimen til det sekulære den bærer i seg springe ut i full blomst: et sekulært samfunn. Kristendommen selv la jo bak seg jødedommen ved å ta dens perspektiver opp i seg selv og gi dem ny betydning.

Så hvorfor ikke bare tenke framover, som du sier? Hvorfor bry seg om historie (spurte historikeren retorisk…)?



Charles Taylor (som jeg siterte på den nå banalt alminnelige påstanden at kimen til det moderne sekulærhumanismen lå i den pietistiske vendingen under reformasjonstiden) har en fin innfallsvinkel til dette. Han er ikke historiker, men mener likevel at det er viktig å være bevisst på sin egen historie. For Taylor handler dette om å skape grunnlag for god dialog mellom individer, og mellom ulike kulturer og samfunn. Noe av det som hindrer god dialog er at man tar ting for gitt; man tror noe er så selvsagt at man ikke tenker over å sette ord på det. Man går ut fra at andre er nødt til å se det på samme måten, eller ha samme verdier, eller hva det skal være. Og så opplever andre dette som at vi prakker på dem vårt syn.

Så i stedet for å postulere at vi bygger vårt livssyn på humanetiske verdier, og tror alle andre også anerkjenner disse verdiene (som ikke akkurat viser mye åpenhet for å lytte til hva ‘alle andre’ har å si om den saken) så forsøker Taylor å sette ord på ting vi tar for gitt ved å vise oss deres historisitet. Slik kan vi oppdage at nettopp det vi trodde var selvsagt faktisk kunne vært annerledes. Og det hjelper oss å være åpne for endring—i oss selv—i møte med andre individer, samfunn, kulturer og tenkemåter. Hans historiske fortelling i A Secular Age om hvordan sekulærhumanismen blant annet har kristen-pietistiske røtter er en del av denne selvransakelsen, for å si det sånn. Men hvis vi derimot vifter bort vår egen historisitet som irrelevant fordi vi mener å ha så ‘gode argumenter’ her og nå, så er det ikke rart om “andre” kan oppleve oss som imperialistiske.

Igjen: motivet mitt er ikke å ta deg, men å peke på hvordan det finnes en intern spenning i selve livssynsdiskursen, og spesielt når vi snakker om humanisme eller kristendom. Jeg tror mer historisk bevissthet kan være til hjelp her – særlig når vi tenker framover.

Kommentar #7

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Stefan Fisher-Høyrem. Gå til den siterte teksten.

Faktisk er det noen gode eksempler på dette i den korte responsen din. Her bruker du nemlig begrepet "humanetikk" om begge disse "typene", og det er nok til å forvirre meg i alle fall. Humanetikk er her både en valgfri identitetsmarkør ("joda, jeg er humanetiker"), OG et sett med "kjerneverdier" som er "gyldig for alle mennesker, uansett religiøs tilbøyelighet." Eller i én og samme setning: "Det viktige for meg er at JEG er humanetiker og bygger mitt livssyn på humanistiske verdier - og at jeg tror at de aller fleste andre også anerkjenner disse verdiene." Humanetikk og humanistiske verdier er først identitetsmarkør – så universell fellesnevner.

Jeg tror jeg har skrevet det slik jeg mener her: Jeg er humanetiker, ja. Og mitt livssyn bygger på humanistiske, eller almengyldige verdier. Dersom det er verdier som ikke er humanistiske, almengyldige, da bygger mitt livssyn ikke på dem. Det kan nok være at mitt livssyn forlater det almengyldige, humanistiske på noen punkter, muligens. Eller rettere sagt: at mitt humanetiske livssyn inneholder elementer som ikke er direkte i strid med almengyldige verdier, men som heller ikke bygger direkte på disse.

Ikke minst gjelder nok dette mitt forhold til religion. Når man ser hvor utbredt religiøsitet er blant menneskene, er det vanskelig for meg å påstå at religiøsitet er i strid med eller uforenlig med humanistiske verdier. Det er vel fullt mulig å la humanistiske verdier forme sitt livssyn, samtidig som man opererer med en religiøsitet ift. å forklare hvordan verden blir til, hva som skjer etter døden, hvilke mekanismer som styrer verden etc.

Dette er vel grunnen til at jeg finner det formålstjenlig å skille mellom humanisme/humanistiske verdier - som jeg mener er nettopp almengyldige for alle mennesker, uavhengig av religiøs tilhørighet - og humanetikk, som er et spesifikt livssyn som bare noen ganske få av oss (men ganske mange her i Norge) ser som sitt eget.

Jeg mener forøvrig at også kristne, mange kristne i hvert fall, bygger sine livssyn på humanistiske verdier - i tillegg til de spesifikke kristen-religiøse verdier og elementer som utgjør deres livssyn. Humanismen er det som ligger i bånn, slik jeg ser det.

Forskjellen på meg og de kristne er nok, muligens da, at det "ekstra" som ligger oppå de humanistiske verdiene, det er mye mer utbygget og utbrodert - og går også utenfor de erkjennelsens grenser som jeg mener man bør vise ydmykhet ved - enn humanetikken. Humanetikken er liksom bare humanisme og litt skepsis/kritisk holdning, fordi humanetikken innebærer å frasi seg retten til å fylle ut de tomme delene av virkelighetsforståelsen med tiltalende, men ufunderte, historier.

Kommentar #8

Stefan Fisher-Høyrem

7 innlegg  19 kommentarer

Takk for klargjøring

Publisert rundt 5 år siden

Det var veldig tydelig skrevet!

Hva kan jeg si? For meg ser dette ut som et kjempegodt eksempel på den problematikken jeg prøvde å belyse i det første innlegget.

Kommentar #9

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Stefan Fisher-Høyrem. Gå til den siterte teksten.
Hva kan jeg si? For meg ser dette ut som et kjempegodt eksempel på den problematikken jeg prøvde å belyse i det første innlegget.

Ja, kanskje det? Men problematikken forsvinner vel, dvs. en liten del av problematikken forsvinner, dersom man skiller mellom humanisme som dette felles, almengyldige tankegodset, og humanetikken som slett ikke er almengyldig eller felles (selv om det strengt tatt ikke er så veldig mye i humanetikken som burde få selv kristne eller muslimer til å steile - så lenge vi ikke kommer inn på de mer metafysiske aspektene ved disse livssynene. Gjensidighetsprinsippet, som er kjernen i humanetikkens leveregler, er vel akkurat like gyldig for kristne og muslimer som den er for humanetikere).

Når det gjelder dette med de historiske relasjonene, så er det mulig det er interessant for historikere. Jeg har ikke noe stort behov for å holde dem klart fra hverandre, og det har strengt tatt ingen andre heller. Dersom det nå skulle være slik, at [etisk prinsipp A] første gang ble formulert for 1000 år siden av en person som kalte seg kristen, så er jo det knekkende likegyldig for oss som lever i dag.
Den kristendommen han, den gang, bekjente seg til er en helt annen enn de varianter av kristendom det bekjennes til idag. Om ikke annet fordi konteksten, horisonten rundt, den kristne bekjennelsen er en helt annen idag enn den gang. Idag vet vi at verdensrommet strekker seg langt, kanskje uendelig, og vi har hatt folk på Månen. Etc etc. Det er godt mulig at han som var kristen den gang for 1000 år siden ville vært humanetiker idag. Hvem vet - kanskje JEG hadde vært kristen den gang - uten at det betyr at jeg "må" være kristen idag!
Forøvrig: Hvem vet hvor inderlig religiøse de var, de som levde den gang da. Mange opplevde vel et ganske strengt religiøst samfunn, der det eneste tillatte var å uttrykke seg langs religiøse linjer - og kanskje de heller ikke hadde noe særlig annet språk enn det religiøse. Trolig var endel av dem mest opptatt av karriere, eller å imponere jentene (slik de fleste av oss er det også i dag).

Det er heller ingen magisk forbindelse mellom de som den gang bekjente seg til kristendommen og tenkte visse tanker, og de som idag kaller seg kristne. Mange påberoper seg et slags slektskap, pga. denne fellesnevneren "han trodde på Gud, jeg tror på Gud, ergo er jeg hans arvtaker".
Men hva med meg, da? Jeg er også en arving. "Han trodde på gjensidighetsprinsippet, jeg tror på gjensidighetsprinsippet, ergo er jeg hans arvtaker".
Det er helt vilkårlig at man har valgt seg ut nettopp dette med kristendommen som link til fortidens tenkere - vilkårlig, og kanskje misvisende, fordi det er andre linjer gjennom historien som segrerer mer tydelig med virkelig viktige tanker og holdninger.
Hvem vet - hvis noen prøvde å skrive en slags "humanismens historiske røtter" komplett blindet for religiøs tilhørighet (har noen gjort det, tro?) ville vi kanskje fått et kart som dels overlappet med kristendommen, men som dels overlappet med andre religioner og strømninger.

Unsett kommer vi tilbake til dette: Det er ingen konkurranse. Det spiller ingen rolle hvem som "fant på" dette eller hint: Det avgjørende er om vi som lever idag finner det meningsfylt, nyttig og etisk forsvarlig. Uansett hva folk har tenkt før oss, hva de har gjort mot hverandre - vi som lever idag lever VÅRE liv, tenker VÅRE tanker, og vi står fritt til å velge vår egen vei. Dersom noen vil velge en kristen vei, så greit nok. Men da er det fortsatt deres eget valg (bevisst eller ikke), og de må ta både ansvaret for det og æren for det. Akkurat slik jeg som humanetiker må.

Kommentar #10

Stefan Fisher-Høyrem

7 innlegg  19 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Jeg får følelsen av at du kanskje forveksler meg med noen som vil forsvare kristendommen mot humanismen.

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
22 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
17 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
11 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere