Kommentar

Det går alltid et korstog

Kampen om ytringsfriheten kan bli hul hvis vi ikke evner å favne religionskritikken som rammer oss selv.

«Mange sterkt troende mennesker gjør Gud til et dumt, pedantisk vesen», sa filosofiprofessor Jon Hellesnes i et intervju i Vårt Land for et par uker siden. Han mener at mye vondt i verden skyldes et ukritisk forhold til religion. Han tror svaret er mer religionskritikk.

Det er åpenbart at økt nærkontakt mellom ulike religioner og kulturer har ført til at religiøse stridstema blir mer blottlagt, og beskyldninger om religiøse krenkelser kan komme hyppigere.

Blasfemidebatt. Mitt aller første møte med religionskritikk og beskyldninger om blasfemi, var tidlig på 1980-tallet. I utlandet rullet diskusjonen om den mye omtalte religionssatiren Life of Brian, laget av Monty Python. Statens Filmkontroll ville forby filmen, men presset ble for sterkt, og filmen ble vist over hele landet. I ettertid står den igjen som en av de store filmene i sin samtid.

Selv gikk jeg på ungdomsskolen i 1983 da Tramteatret satte opp revyen Det går alltid et korstog. Revyen skapte oppstyr i mange kristne miljøer. Pinsevennene i Trondheim politianmeldte teatergruppen for blasfemi, og rektor for pinsemenighetens bibelskole mente at forestillingen var «en grov krenkelse av det kjæreste og helligste for oss».

Selv var jeg svært ung, men vurderte likevel å demonstrere mot stykket. Jeg og mine venner hadde lyst til å aksjonere med plakater og rope ut at Tramteatret bedrev blasfemi. Vi opplevde at kristnes historie, og dermed også Gud, ble hånet.

Legitim kritikk. Senere har jeg ofte fundert på hvorfor kristne – meg selv inkludert - følte oss så krenket? Riktignok sang Tramteatret nidviser om kristne korstog, «en grisk pave» og «ukjent gud». De harselerte grovt med Martin Luther og sang om kristnes «drap på hedninger og djevler».

Jeg vet ikke med sikkerhet hvor følelsen av krenkelse kom fra, den gangen på 80-tallet. Kanskje er en viktig bit av forklaringen at vi fortsatt levde i en kristen enhetskultur. Vi var fortsatt ikke vant til nedsettende uttalelser om vår egen trosretning. Leder av Stålsett-utvalget, Sturla Stålsett, beskrev vår historie slik, i sin kronikk Religionskritikk innenfra, fra 2001: Det er et «ufrakommelig faktum at ulike versjoner av kristen tro har inngått kompaniskap med undertrykkende makthavere, helt siden keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion».

Stålsett peker dermed på et ømt punkt for kristne i vår del av verden: Historisk har vi stått i en suveren situasjon.

Forståelse. Uansett ga oppstyret rundt Tramteatrets religionskritikk meg en slags smakebit av det å føle seg religiøst krenket. Jeg synes derfor det er lettere å forstå at muslimer over hele verden reagerte da nordiske aviser brøt islamsk bildeforbud, og trykket tegninger av Muhammed. På toppen av alt med bomber i turbanen.

Nettopp karikaturstriden er vår tids mest nærliggende eksempel på at noen har opplevd krenkelser av religiøse følelser. Da nordiske medier trykket tegninger av Mohammed i 2005, satte det store deler av den muslimske verden i brann, med voldsomme demonstrasjoner fra Egypt til Pakistan. På Gazastripen ble norske flagg brent, og den norske ambassaden i Syria ble stormet og satt fyr på. Norske og danske statsborgere ble advart mot å reise til flere deler av verden.

Selbekk. Interessant nok var kristenkonservative Vebjørn Selbekk, den gangen redaktør i Magazinet, en av dem som sto i første rekke for å trykke Mohammed-karikaturene i Norge. Flere andre aviser trykket også karikaturene. Men Selbekk framsto som en av de ivrigste. Noen opplevde ham som ytringsfrihetenes ypperste ridder. Andre mente han ble en slags syndebukk for regjeringen da karikaturbråket bølget som verst.

Det interessante er at Selbekk året før støttet den norske blasfemiparagraften. I 2004 hyllet Selbekk Frp og Carl I Hagen på lederplass for at de sikret blasfemiparagrafen: «Frps standpunkt er et positivt signal om at det ikke skal være fritt frem for å tråkke på andre menneskers tro og overbevisning i dette landet».

Det var altså karikaturstriden som fikk Selbekk til å snu i spørsmålet om blasfemiparagrafen på kort tid. Deretter valgte han å trykke karikaturen som krenket muslimer dypt. Dette ble fulgt opp av en rekke uttalelser om at vi må diskutere «tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og andre problemsider ved islam». Det siste vil mange av oss støtte.

Men det Selbekk har ytret seg lite om, er hvor åpen han er for religionskritikk rettet mot sine egne religiøse holdninger: Hans syn på homofilt samliv, Israel og kvinnelige prester.

Dermed fremsto Selbekks snuoperasjon som litt hul. Særlig fordi hans kritikk rammet en minoritet i vårt eget land.

Korstog. Når filosof Jon Hellesnes antyder at religionskritikk kan gjøre oss til klokere, mindre selvrettferdige og mer tolerant, må han ha tenkt at vi først og fremst må være villige til å favne og lytte til den kritikken som rammer oss selv.

Det satte MF-professor Jan-Olav Henriksen ord på i 2004. Han tok til orde for god religionskritikk, som han mener ofte kommer innenfra, og som kanskje kan ha en kraft i seg til å bevege også andre religiøse. Han skrev:

«Kristne er ikke mindre syndere enn andre, og de er like sannsynlige kandidater for å søke sine egne moralsk klanderverdige interesser som enhver annen».

Kloke ord.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7. JUNI 2014

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar