Sunn ulydighet

Argumentet om ubetinget lydighet mot staten var riktig nok velkjent. Jeg har hørt det mange ganger fra ulike personer i maktposisjon.

De har et poeng: Samfunnet ville ikke fungere dersom alle bare fulgte sitt eget forgodtbefinnende og nektet å følge de regler som fellesskapet har satt. Men er det alltid og ubetinget slik?

Alta. Første gang jeg møtte dette problemet, var da jeg i 1980 skrev til støtte for aksjonistene mot Alta-utbyggingen. Da ble jeg tatt fatt av stortingspresident Guttorm Hansen – en mann jeg hadde stor respekt for. Han mente jeg viste manglende respekt for demokratiet og Stortinget når jeg støttet folk som ville hindre gjennomføringen av lovlige stortingsvedtak. Det var en innvending jeg tok tungt.

Derfor var det også en spesiell opplevelse da jeg noen år senere intervjuet Gro Harlem Brundtland og spurte om det var noe hun angret på. Da svarte hun Alta-utbyggingen. Regjeringen og stortingsflertallet hadde ikke forstått hvilken overkjøring av samiske rettigheter den innebar. De som prøvde å hindre utbyggingen, hadde hatt rett.

Kirkeasyl. Sommeren 1993 ringte kirketjeneren i Nordberg kirke i Oslo og spurte hva han skulle gjøre med en familie fra Kosovo som sto på kirketrappa og ba om asyl. Jeg sa jeg mente han burde slippe dem inn. Da jeg møtte justisminister Grete Faremo i Stortinget etter sommerferien, fortalte jeg det. Jeg fikk jeg en skyllebøtte tilbake. Hun kunne ikke fatte at en i min posisjon kunne finne på å motsette seg lovlige vedtak fattet av demokratiske myndigheter. Igjen fikk jeg høre at jeg undergravde samfunnsordenen og demokratiet.

Senere den høsten skrev Faremo rundskrivet som fortsatt er grunnlaget for at politiet ikke henter ut folk fra kirkene. Og da kosovo-albanernes sak ble prøvd på nytt, fikk de fleste opphold. Det gjaldt også den familien jeg hadde hatt med å gjøre.

Min erfaring er derfor at ulydighet kan være en sikkerhetsventil mot vedtak som er formelt riktig fattet, men som likevel ikke er godt nok begrunnet.

Gandhi. Det finnes da også en rik og velbegrunnet tradisjon for sivil ulydighet. Gandhi og Martin Luther King er i dag anerkjente for sine ulydighetsaksjoner, og de færreste vil hevde at de var uberettigede. Også Nelson Mandelas voldelige motstand hylles i dag av de fleste.

Ulydighet er likevel problematisk. Den er et brudd på samfunnsordenen, og kan føre til oppløsning av fellesskap og normer. Den kan misbrukes til å fremme urettferdighet og egeninteresse. Det vil alltid være nødvendig med kritiske spørsmål til den som velger å motsette seg det samfunnet har bestemt.

Det finnes da også en omfattende litteratur om temaet. Den går helt tilbake til Aristoteles forsvar for drap på tyranner og Augustins henvisning til Guds lov som står over keiserens lov.

Sivil ulydighet. Sivil ulydighet skiller seg fra revolusjon og opprør ved at man anerkjenner de lovlige myndigheter og godtar at det i alminnelighet er riktig å underordne seg dem. Men den ulydige mener at myndighetene i den spesifikke saken har brutt en høyere lov eller et høyere prinsipp. Eller man kan hevde at virkningene er så skadelige at motstand er berettiget.

Det må være viktige hensyn som står på spill. Man må gjerne kunne vise til fare for liv og helse eller brudd på menneskerettigheter.

Et viktig krav for å godkjenne sivil ulydighet som virkemiddel, er at alle andre muligheter er prøvd uten at det har nyttet.

Det er også nødvendig å avgrense seg mot kamp for egeninteresse. Ulydighet er først og fremst berettiget når man kjemper på vegne av svake grupper med ingen eller få andre maktmidler. Men hvem er en svak gruppe? I reservasjonsstriden har et springende punkt vært om leger med et syn som avviker fra flertallet, er en svak gruppe, eller om det er abortsøkende kvinner som er den svake part.

Demokratiet. Her i landet har det vært mye diskutert om sivil ulydighet kan godtas i et demokrati, hvor man kan fremme sitt syn gjennom valg og andre demokratiske virkemidler. Men også i demokratier kan flertallet overkjøre mindretallets berettigede interesser. Nils Christie har hevdet at nettopp et homogent samfunn som det norske har ekstra behov for slike sikkerhetsventiler, fordi man er så lite lydhør for avvikende grupper og synspunkter.

Sivil ulydighet skal i utgangspunktet være offentlig. Ulydigheten har til hensikt å påvirke myndighetene til å endre standpunkt. Her er både kirkeasyl og reservasjonsrett i en gråsone. Kirken har ofte hevdet at man ikke bruker kirkeasylet som kampmiddel for å endre innvandringspolitikken, og legene som reserverer seg mot abort, sier det ikke er et ledd i kamp mot abortloven.

Ubehaget. I begge tilfeller utløses likevel et ubehag. Vi minnes om at vi er et samfunn som nekter mange ufødte livets rett. Og at vi stenger ute mennesker som kunne trenge vern og hjelp fra oss. Samfunnet kan ha gode grunner både for å tillate abort og for å sette grenser for innvandring.

Men det ubehaget som de ulydige skaper, er både sunt og nyttig. Det er et nødvendig korrektiv mot å slå seg til ro med at alt er som det skal være.