Hans Olav Arnesen

6

Har kristendommen skylden for dårlige levekår på Sørlandet?

Det er dårlig stilt med både likestilling og levekår på Sørlandet, men er det riktig å skylde på religionen. Og hvorfor er sørlendingene så provoserende lykkelige?

Publisert: 28. mai 2014

De to folkefattige Agder-fylkene skårer dårlig på det meste, og henger etter resten av landet hva gjelder likestilling og levekår. Og religionen, eller nærmere bestemt kristendommen, har skylden. Det er konklusjonen i en artikkelserie Aftenposten har publisert de siste dagene, basert på boken: “Noen vil ha det slik. Tradisjonelle kjønnsroller og svake levekår på Sørlandet”.

Sørlendingene blir fremstilt som snyltere: “Er det greit at sørlendingene får fortsette å leve som de vil, mens de sponses av skattepengene til folk ellers i landet?”

“Nei”, er det ikke overraskende svaret som gis i avisen.

Bildet Aftenposten maler av indolente sørlendinger som lever det gode liv på bekostning av resten av landet, er interessant av flere grunner. Ikke minst fordi protestantisk kristendom, helt siden Webers “Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd” er blitt forbundet med trekk som en særlig god arbeidsetikk og kapitalakkumulasjon som følge av sparsomhet. Sosiologer i vår egen samtid, som Rodney Stark, har også pekt på kristendommens betydning for det europeiske mirakelet, og David Martin har pekt på at pinsebevegelsens fremvekst i Latin-Amerika på samme vis synes å gå hånd i hånd med økonomisk vekst.

Kan Sørlandet være et eksempel på det motsatte?

Tja. Med mindre det kan være andre forklaringer på lav geografisk mobilitet blant arbeidstagere, og kvinners utenforskap i arbeidslivet, er det selvfølgelig mulig. I så fall bør det samme mønsteret gjøre seg gjeldende i andre deler av landet som inngår i det såkalte bibelbeltet, med tradisjonelle verdier, en høy andel personlige kristne og relativt stor oppslutning rundt frikirkene, slik som Rogaland.

En annen forutsetning for å kunne bekrefte hypotesen om at konservativ kristendom gjør at Agder-fylkene henger etter resten av landet er naturligvis at landsdelen virkelig er i så dårlig forfatning som Aftenposten gir inntrykk av.

Er den det? Er sørlendinger snyltere?

Sørlendinger kan virke som et bedagelig anlagt folk. De vet å ta vare på en “smeigedag”, en varm og solfylt sommerdag som aller helst ikke bør brukes til noe annet enn å leve og være til. Man bør kanskje likevel være forsiktig med å beskylde Sørlandet for å være en snyltelandsdel, i hvert fall med mindre man har adresse i et av de andre eksportfylkene i Sørvest-Norge. Eksporten fra Vest-Agder bringer mye mer penger inn til "Norge AS" per sysselsatt enn tilfellet er i mitt fylke, Oslo, og også per innbygger, "snyltere" inkludert. "Å klippe håret til hverandre" regnes også som verdiskapning, og det er vel og bra, men noen må bringe penger inn til landet for at de siden skal kunne sirkulere i den tjenesteytende sektoren. Det gjør sør- og vestlendingene. Når en Oslo-basert avis hevder at sørlendinger lever på bekostning av skattebetalere i resten av landet singler det derfor i glasshuset.

At landsdelen alltid har vært fattig fra naturens side, med unntak av vannkraft, er på mange måter en fordel. "Fattig gjør rik", som det heter seg. Ettersom eksporten, selv av boreteknologi, ikke er direkte knyttet til utvinningen av hjemlige naturressurser, vil næringslivet på Vest-Agder kunne se frem til en mindre oljesmurt økonomi med en viss optimisme, og ikke så rent lite lettelse over at konkurransefortrinnene til de utenlandske konkurrentene blir mindre.

Det er nemlig også en kremmer- og gründerånd på Sørlandet. Vest-Agder har i en årrekke vært på landstoppen for eksport av bearbeidede varer. Vil man vite hva Norge kan leve av etter oljen, eller om fiskestammene kollapser, bør man derfor ta seg en tur til Vest-Agder.

Kjørte man gjennom den lille forstaden til Kristiansand hvor undertegnede vokste opp, Torridal, var det lite trolig at man ville sett noen synlige tegn til industri, men selv på denne vesle plassen med litt over tre tusen innbyggere fantes det produksjon av varer man kunne ta og føle på, og ikke bare immaterielle verdier som vi visstnok skal klare oss på i fremtiden. Oslo-boere, særlig fra Vestkanten, kjenner kanskje til Høie sengetøysfabrikk og Strai Kjøkken. Andre har kanskje brukt plastre fra Snøgg (Norgesplaster holder til noen kilometer lenger nord), eller satt bagasjen sin i oppbevaringsbokser fra bittelille Auto-Boks. Som guttunge antok jeg at dette var normalen, men at det finnes slike små industrivirksomheter i hver krik og hver krok er jo ikke noen selvfølge i alle deler av landet.

Det er også mange nyetableringer på Sørlandet. Veldig mange. Kjente eksempler fra næringsindustrien er Sørlandschips og Nøgne Ø bryggeri, bittesmå virksomheter som nærmest begynte på "kjøkkenet", omtrent som Hennig-Olsen Is i sin tid, og gradvis har vokst seg større, helt etter boken. Av større nasjonal betydning er likevel nyetableringene innenfor eksempelvis boreteknologi. En gruppe slike selskaper i Vest-Agder, som inngikk et samarbeid på 00-tallet, den såkalte NODE-klyngen, omsetter hvert år for mellom 40-50 milliarder, mer enn hele den langt mer omtalte fiskeoppdrettsnæringen

Skal religionen ha æren for dette også, slik den får skylden for de dårlige levekårene? Tja. Noen av de såkalte tradisjonelle mennene som tjente som informanter i undersøkelsen til Ellingsen og Lilleaas mener det. De viser til en næringsvennlig haugiansk arbeidsmoral.

Kan de ha et poeng? Kanskje, selv om den høye andelen uføretrygdede i landsdelen ikke har så mye haugiansk over seg. På den annen side har Sørlandet som eksportregion noen geografiske konkurransefortrinn som kan være en viktigere forklaring på landsdelens suksess enn haugiansk gründerånd og pietistisk flittighet og nøysomhet. Blant annet nærheten til kontinentet. Denne beliggenheten, som tjener eksportindustrien vel, er trolig mye av forklaringen på at kriminaliteten er svakt stigende, noe Aftenposten trekker frem som nok et av regionens sykdomstegn.

At en religionshistoriker sier dette høres kanskje underlig ut, men religionen er virkelig ikke alltid det naturlige stedet å begynne å lete etter forklaringer på verken de positive eller negative trekkene ved et gitt samfunn.

Ikke bare Sørlandet

De to små Agder-fylkene er forøvrig ikke alene om å ha en stor andel såkalte tradisjonelle menn. Det samme er tilfellet i Oppland og Rogaland. Sistnevnte fylke har adskillig flere innbyggerne enn hele Sørlandet til sammen. Kulturelt er det knapt noen forskjeller mellom Rogaland og Vest-Agder, så hva er grunnen til at Rogaland har, færre uførepensjonister og langt flere kvinner i heltidsarbeid enn Agder-fylkene?

Religionen er åpenbart ikke svaret, da det religiøse landskapet i Rogaland og Agder stort sett er det samme. Levekostnadene er det derimot stor forskjell på. Boligprisene i de små sørlandsbyene og bygdene er lave. Svært lave. Stavanger derimot er en av de dyreste byene i Norge å etablere seg i. Er det tenkelig at summen av renter og avdrag på boliglånet i realiteten spiller en større rolle for kvinners deltakelse i arbeidslivet enn synet på kjønnsroller?

Når man betaler det samme, eller mindre, for en stor enebolig med hage i Tvedestrand som for en liten toroms på Oslos østkant er sjansen stor for at en familie sitter igjen med litt mer når renter og avdrag er betalt. Også fordi menn på Agder tjener relativt bra, særlig når lønnen blir målt opp mot levekostnadene. Sammenlignet med ett av de mest likestilte fylkene hva angår kvinners heltidsdeltakelse i arbeidslivet, Finnmark, sitter en vestegdfamilie i gjennomsnitt igjen med førtifire tusen mer å rutte med i året, selv om kvinner i Vest-Agder jobber minst i landet.

At noen velger å ta dette overskuddet ut i form av mer fritid og bruke den på familien burde kanskje ikke være egnet til å sjokkere. Særlig i de hovedstadsmiljøer som messer om sekstimersdager og lavere forbruk skulle man kanskje tro at en slik prioritering ville bli møtt med en viss forståelse.

Dessverre kan nok også dette forklare hvorfor man eksempelvis i Aust-Agder, som har mistet et stort antall industriarbeidsplasser i løpet av 00-tallet, i liten grad flytter etter jobbene. Selv på stønader lever man godt, og hvem vil flytte til Stavanger, Oslo eller for den saks skyld Kristiansand for å få jobb, men i samme slengen gå dramatisk ned i levestandard, samtidig som man forlater venner og familie, og vakre naturomgivelser?

Hva har skylden - religionen eller velferdsstaten?

Mangelen på geografisk mobilitet er uheldig, men trolig noe man må klandre velferdssystemet for snarere enn religionen. Dersom ulike stønadsutbetalinger ble justert etter de lokale levekostnadene, ville incentivene til å flytte etter jobbene vært noenlunde de samme over hele landet. Men en slik løsning ville naturligvis blitt for byråkratisk og kostbar. Derimot snakkes det mye om å skjerpe mobilitetskravet til stønadsmottakere, noe som i praksis synes å sitte langt inne, ikke minst fordi mange kommuner aktivt trekker i motsatt retning, og gjerne vil beholde innbyggerne, selv når det ikke er arbeid til dem.

I de sparsommelig befolkede delene av landet, ikke bare på Sørlandet, får de små kommunene hjelp av de såkalte "portvokterne" til uførepensjonen, lokale leger og saksbehandlere. Kommunen beholder uføreinnbyggerne, mens fellesskapet betaler.

På Sørlandet kan man eventuelt si at boreteknologigründeren Bjarne Skeie og co. betaler for kalaset. De tre største selskapene i NODE-klyngen, og deres underleverandører, betalte alene, ifølge dem selv, 7,9 milliarder i skatt i 2011. Det er nok til å betale for mer enn femten tusen offentlig ansatte (kr 509 700 pr. stk.), eller mer enn tretti tusen gjennomsnittlige uførepensjonister (kr 259 000 pr. stk.). Ettersom de to Agder-fylkene til sammen har toogtyvetusen uførepensjonister blir det penger til overs til både byråkrater og uføre i andre landsdeler. Det skal med andre ord ikke så mange sørlandsgründere til for å gjøre opp regningen for "snylterne" i landsdelen.

Hva med likestillingen?

Den høye andelen uføre i de små kommunene er altså noe av et nasjonalt trekk, med Vestlandet som et prisverdig unntak. Den lave kvinneandelen i arbeidslivet er derimot mer Agder-spesifikk. Men hadde Aftenposten trengt å dra helt til Sørlandet for å finne eksempler på kvinners utenforskap i arbeidslivet?

Slett ikke. Oslo har riktignok færre kvinner i deltidsstillinger, men sammen med Østfold, som uheldigvis topper de fleste negative statistikker, er de på Norges-toppen når det gjelder kvinner som står helt utenfor arbeidslivet.

Også for kvinner og menn samlet er andelen helt ledige større her i Oslo enn på Agder-fylkene. Vest-Agder har 2,8 % ledighet mot Oslos 3,6 %. Selv Aust-Agder har færre helt ledige enn hovedstaden med sine 3,5 %.

Kan det skyldes at Oslo har en stor andel ikke-religiøse?

Selvfølgelig ikke. Dersom religions- og livssynssammensettingen i hovedstaden i det hele tatt spiller noen rolle for det høye antallet helt arbeidsledige, kommer den trolig langt ned på listen over forklaringer. At Oslo for eksempel har klart flest ikke-vestlige innvandrere som skal integreres i arbeidslivet, med dertil tilhørende utfordringer, vil for mange være et mer naturlig sted å begynne letingen etter forklaringer. Kristiansand er forøvrig byen i Norge med nest flest ikke-vestlige innvandrere, som Agderforskning påpeker i en annen rapport.

Så hvorfor velger Norges største avis å vie så sjenerøse mengder spalteplass på å rette et så usedvanlig kraftig angrep på den religiøst influerte "sørlandsmodellen"?

Mange i hovedstaden ynder jo å trekke frem Bhutans “brutto nasjonallykke” som et alternativ til det vestlige bruttonasjonproduktet som målestokk for en nasjons suksess. Sørlendingene, og fremfor alt den likestillingstradisjonelle minoriteten i landsdelen, skårer like høyt på lykke som de gjør det dårlig i levekårsundersøkelsene. Kanskje kan Sørlandet betraktes som Norges svar på Bhutan, rent bortsett fra at landsdelen ikke akkurat kan sies å dele teknologiaversjonen til fjellandet i Himalaya.

Er ikke en vektlegning av familie og fritid på bekostning av konsumerisme og karrierejag trendig om dagen, særlig på venstresiden og i miljøbevegelsen?

Jo, men det er også likestilling. Det er trolig her vi finner den største verdikløften mellom de likestillingskonservative sørlendingene og de mer progressive opinionsdannerne her i Oslo.

Hvilken modell er den mest bærekraftige?

De reaksjonære holdningene til likestillingstradisjonelle menn og kvinner på Sørlandet er irriterende nok i seg selv, og hører ingetsteds hjemme i 2014. At sørlendingene ikke engster seg mer over uomstridelig bekymringsverdige utviklingstrekk er heller ikke lett å forstå. De mangler tilsynelatende både skam, og selvinnsikt, og det første er unektelig noe overraskende. I stedet får man gjerne servert andre tall, som høres positive ut i kristenkonservative ører, men ikke nødvendigvis blant de mer liberale. Om en høyere andel inngåtte ekteskap, færre skilsmisser, høy fødselsrate i Vest-Agder, og færre aborter.

At visse trekk ved den såkalte "sørlandsmodellen" kanskje kan virke appellerende, selv for de mest likestilte og fremtidsrettede av storbymennesker, hjelper lite. Snarere tvert imot. Sørlandsmodellen lar seg nemlig ikke kopiere. Mange steder er levekostnadene for høye, andre steder er mannens inntekt for liten. Det er heller ikke mange steder som har en like mild og innbydende natur, og like få mennesker å dele den med, som Sørlandet.

Kanskje næres motviljen også av en viss ulmende uro for hvorvidt den progressive "Oslo-modellen", som Aftenposten kaller den, virkelig vil vise seg å være den mest bærekraftige i lengden.

Vi er bedre utdannet her i Oslo, men mange av oss, meg selv inkludert, har skaffet seg lite næringsrettede utdannelser. Det motsatte er tilfellet på Agder-fylkene, hvor mange velger yrkesfaglig utdanning.

En skjev arbeidsfordeling i hjemmet, som den man finner i "sørlandsmodellen", er lite tidsriktig, og i manges øyne dypt urettferdig. Kanskje er den likevel næringsvennlig? Å etablere en virksomhet er ingen ni til fire-jobb, og lar seg vanskelig kombinere med ungepass og bleieskift. Særlig ikke dersom man kaster seg ut i de bransjene med hardest konkurranse, både utenlands og innenlands, slik mange sørlandsgründere har gjort.

Vi har flest enslige i Oslo, mens Agder er i motsatt ende av den skalaen. Singellivet er mye feiret i populærkulturen, men gevinstene ved å leve i et samliv er mange, noe agderforskerne også er inne på. Kanskje ligger hele forklaringen på hvorfor sørlendinger er så tilfredse i at færre av dem er enslige. 

Deltidsarbeidende sørlandskvinner vil få lavere pensjonsutbetalinger enn sine heltidsarbeidende søstre, det er sant. Likevel er det stadig flere som stiller seg spørsmål ved om det overhodet blir all verdens pensjonsutbetalinger på noen av oss etter at babyboomerne har fått sitt. I verste fall blir vi i Oslo, i Norge etter velferdsstaten, sittende i våre små, en gang så verdifulle hus og leiligheter, og spekulere i om barna våre hadde tatt litt bedre vare på oss, nå som det offentlige ikke lenger har råd, dersom vi hadde brukt mer tid på dem da de var små. Kanskje lurer vi også på om vi burde laget litt flere av dem, slik som vestegdene, som har landets nest høyeste fødselsrate, til tross for at fylket eksporterer en betydelig mengde unge menn og kvinner i reproduktiv alder, blant annet til Oslo.

Hva med de uføre på Agder i et slikt fremtidsscenario? Trolig ville veldig mange uføre oppdaget at de ennå kunne jobbe dersom det offentlige ikke lenger forsørget dem. Og jobbmulighetene ville med stor sannsynlighet vært relativt gode eksempelvis i Vest-Agder, hvor det er mer industri, mindre råvarebasert industri, og hvor industrien er mereksportrettet og herdet av knallhard internasjonal konkurranse sammenlignet med det meste av landet forøvrig. 

Kan de ikke i det minste være ulykkelige?

Dette blir likevel spekulativt. Kan hende forblir Norge et annerledesland, og velstandstreet fortsetter å vokse inn i himmelen. I mellomtiden kan vi  slå fast at en progressiv modell, hvor begge partnere står i full jobb, lønner seg. At de fleste likestillingstradisjonelle i Norge er lavtutdannede og lavtlønnede er et betryggende tegn på at vi andre befinner oss på fremskrittets og fremtidens side.

Men er det slik på Agder?

Såkalte tradisjonelle menn, for det er mennene som utpekes som det største problemet, finnes over hele landet. I andre landsdeler er de altså taperne, slik seg hør og bør, men slik er det ikke på Sørlandet. Der jobber de i godt betalte yrker, de er generelt velutdannet og i noe større grad enn snittet driver de sin egen virksomhet. Verst av alt er det likevel at de skårer høyt på livskvalitet.

Kanskje skyldes det et høyt pilleforbruk, men som rapporten trekker frem er de tradisjonelle sørlendingene nemlig tilsynelatende svært så tilfredse i all sin forstokkede konservatisme. Om de bare kunne vært litt mer ulykkelige ville de kanskje ikke vært like provoserende?


Innlegget er en bearbeidet versjon av ukas leder på Religioner.no i uke 22.

Lenker:

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

Tabloid

Publisert rundt 5 år siden
Hans Olav Arnesen. Gå til den siterte teksten.
Det er dårlig stilt med både likestilling og levekår på Sørlandet, men er det riktig å skylde på religionen. Og hvorfor er sørlendingene så provoserende lykkelige? De to folkefattige Agder-fylkene skårer dårlig på det meste, og henger etter resten av landet hva gjelder likestilling og levekår. Og religionen, eller nærmere bestemt kristendommen, har skylden. Det er konklusjonen i en artikkelserie Aftenposten har publisert de siste dagene, basert på boken:

Aftenpostens tolkning av boka til Ellingsen og Lilleaas er typisk tabloid.  Man trekker ut det som journalistisk betraktet kan betegnes som "godt stoff" og forstørrer det.  En klassisk tabloid vinkling.

Noe av det samme kan vi observere hos en del lesere av Aftenpostens artikkelserie som har ytret seg om saken  offentligheten.  Jeg mener nemlig å ha observert noen tilfeller av en "tabloid" lesning av Aftenpostens allerede tabloide vinkling.  

Befriende er det da å lese ditt grundige og nyanserte innlegg, Arnesen!

Kommentar #2

Hans Olav Arnesen

6 innlegg  18 kommentarer

Interessant kampanjepreg i Aftenposten

Publisert rundt 5 år siden

Tusen takk for det Oddbjørn. Noe langt ble det kanskje, men dette formatet gjør det jo mulig å være litt grundig. 

Man kan kalle Aftenpostens artikler for tabloide. Vel så interessant er det likevel at bærer et umiskjennelig kampanjepreg. Det virker som om det er riktig så viktig for redaksjonen å stemple denne måten å organisere sine liv på som umoralsk, såvel som bakstreversk og økonomisk ugunstig. Derav snyltepåstanden. 

Det virker nesten som om de finner funnene truende. Og det er interessant. 

Kommentar #3

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

Problematisk

Publisert rundt 5 år siden

Det er jo nå flere tråder her i VD som handler om det samme (eller i hvert fall nesten det samme).  Jeg postet nettopp en kommentar i tråden "Aftenpostens likestillingspropaganda", som jeg tar meg den frihet å kopiere inn her:

Jeg synes også Aftenpostens rapport fra "Annerledeslandet" er problematisk. Ellingsen og Lilleaas peker nok på forhold som ikke kan bortforklares, og boken (jeg har ikke lest den) støtter tilsynelatende opp om flere tidligere rapporter om "det sure liv" på "det blide Sørland". Det er imidlertid ikke enkelt å gi gode svar på hvorfor Sørlandet scorer annerledes på en del levekårsvariabler enn det de øvrige landsdelene gjør.

At det er mer lavkirkelig, religiøs aktivitet og engasjement på Sørlandet enn andre steder i landet, er korrekt (men antakelig ikke mer enn i Rogaland og Østfold). Det kan et stykke på vei forklare at kjønnsrollemønsteret er mer tradisjonelt. Det kan imidlertid ikke forklare så mye annet.

Nå har jo jeg "profilert meg" som religionskritiker her på VD - og jeg har skrevet personlige rapporter om oppvekst og ungdomstid i "Bibelbeltet" - men jeg bor her jo fortsatt, og trives. Det er også en grunn til at jeg misliker Aftenpostens vinkling - og særlig skeptisk blir jeg når journalisten, som en slags antropologisk oppdagelsesreisende, sporenstreks drar til Vegårshei for å få sine fordommer bekreftet. Hvorfor til Vegårshei? Jo, antakelig fordi det ha gått rykter inn til hovedstaden om at der finnes det en sær frimenighet som omfatter nesten en tredel av kommunens innbyggere. Der må altså hunden ligge begravet!

Jeg blir, som 1/4 vegårsheiing, både litt sur og såret over slikt. Det er selvsagt en helt subjektiv og fullstendig uvitenskapelig reaksjon. La meg derfor prøve å stramme meg opp og se mer nøkternt på saken. Følgende momenter kan det da være viktig å ha klart for seg:

1. Vegårshei, med sitt store og tradisjonsrike dissentersamfunn "Guds Menighet", er kirkehistorisk og kirkesosiologisk en atypisk Agder-kommune. Menigheten ble etablert etter at en av "gründerne" kom hjem fra Amerika, full av inspirasjon etter et møte med amerikansk vekkelseskristendom en gang på 1860-tallet. Dette medførte en lokal vekkelse, men like viktig var kanskje det faktum at denne vekkelsen representerte et slags grasrotopprør mot statskirkelig tvang og et autoritært prestevelde.

2. "Guds Menighet på Vegårshei" er et lite kirkesamfunn som nok hører hjemme i det konservative kirkelandskapet. Jeg har flere familiemedlemmer som har vært aktive der - og gikk selv på søndagsskole i menigheten (overvåket av "Knut Aas' bistre blikk", som Aftenposten fokuserer på). Dette trossamfunnet er imidlertid ingen lukket sekt - og har tradisjonelt vist en økumenisk åpenhet både overfor Den norske kirke og andre trossamfunn.

Det vi kan trekke ut som en sum fra disse to punktene, er at det atypiske ved Vegårshei er altså mer av formell enn av reell art. Men det var kanskje hensiktsmessig for journalisten å besøke akkurat Vegårshei for - tilsynelatende - å kaste et "autentisk" eksempel på bordet?

La meg ile til, for ikke å bli misforstått, med å understreke at det finnes en del levekårsproblemer på Sørlandet. Det kan ikke underslås. Religionsutøvelsen kan være en del av forklaringen, men det finnes en rekke andre momenter som også er viktige. Ja, kanskje sågar viktigere. De enkleste svarene er sjelden de rette. I hvert fall ikke de fullstendige (om det da kan finnes noe slikt).

Kommentar #4

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Nettopp

Publisert rundt 5 år siden
Hans Olav Arnesen. Gå til den siterte teksten.
Man kan kalle Aftenpostens artikler for tabloide. Vel så interessant er det likevel at bærer et umiskjennelig kampanjepreg. Det virker som om det er riktig så viktig for redaksjonen å stemple denne måten å organisere sine liv på som umoralsk, såvel som bakstreversk og økonomisk ugunstig. Derav snyltepåstanden.

Det virker nesten som om de finner funnene truende. Og det er interessant.

Ja, det er interessant! Takk for en faktaspekket og lesverdig artikkel, Arnesen! Jeg tillater meg forøvrig å lenke til min egen VD-artikkel Aftenpostens likestillingspropaganda, som Johannessen nevnte ovenfor.

Kommentar #5

Hans Olav Arnesen

6 innlegg  18 kommentarer

Kjenner meg heller ikke igjen

Publisert rundt 5 år siden

@ Oddbjørn: "Nå har jo jeg "profilert meg" som religionskritiker her på VD - og jeg har skrevet personlige rapporter om oppvekst og ungdomstid i "Bibelbeltet" - men jeg bor her jo fortsatt, og trives."

Ja, jeg har samme erfaring. Jeg vokste, som jeg nevner i innlegget, opp i en liten forstad til Kristiansand. Selv om jeg ikke kan skryte av å ha deltatt i det aktivt kristne miljøet, var jeg utmerket godt klar over at det fantes. Det var fint å være religiøst inaktiv på Sørlandet, omgitt av en stor andel kristne, og i den grad det var problemer der har jeg veldig vanskelig for å se at de aktive kristne skulle være kilden til dem. Snarere tvert imot.

Nå er det mye uvitenhet om religion generelt i pressen, så det er kanskje ikke annet å forvente enn at slike reportasjer, som den fra Vegårdshei, blir som de blir.

Jeg kjenner meg også litt igjen i sårheten du beskriver. Ikke så mye på grunn av levekårsproblemene. Flere av disse er reelle, mens andre er kosmetiske (noe som gjør hele betegnelsen "levekår" problematisk, for hvordan kan man egentlig sies å ha dårlige levekår når man bor godt, er lykkelig, og har alt man trenger?).  

Det som ergret meg aller mest var påstanden om at sørlendinger lever på bekostning av resten av landet. Hovedstadens forhold til Sørvest-Norge er jo nemlig litt som i de likestillingstradisjonelle familiene som beskrives i artiklene. Kyststripen, fra Kristiansund til Kristiansand, fyller mannens rolle som brødvinner, slik at vi her i Oslo kan stelle hjemme. 

Ellers er det mange interessante spørsmål det ville vært interessant å få svar på. F.eks. om det er mer akseptert å bruke piller enn alkohol i de kristne miljøene, og om dette forklarer høyt pilleforbruk og lavere alkoholkonsum? Mao. hvorvidt det er et rusaspekt ved pilleforbruket. 

Kommentar #6

Hans Olav Arnesen

6 innlegg  18 kommentarer

Ærlig og åpenlys kampanjejournalistikk kan være fint

Publisert rundt 5 år siden

@Ole Jørgen. Interessant innlegg, med mye betimelig kritikk av Aftenpostens artikler. Jeg synes forøvrig det er kan være greit med kampanjejournalistikk i blant, det provoserer ofte frem veldig gode motreaksjoner, men man bør jo være ærlig på at det er det man driver med. 

Det virker for meg som om graden av likestilling, målt etter andelen kvinner i arbeidslivet, fremfor alt er et spørsmål om ressurser, snarere enn idealer. Man finner jo fenomenet igjen i finansfamilier i Oslo, som vitterlig har råd, og hadde levekostnadene vært lavere i Stavanger er det godt mulig flere ville valgt som i Agder. Et viktig likestillingstiltak vil jo i så måte være å sørge for lav lønnsvekst og høye priser, ikke minst på boliger, den største investeringen i en nordmanns liv. Regulerer man en større andel av eiendomsmassen på Agder til annen bruk enn boliger bør det kanskje være mulig å presse opp prisene og få flere kvinner i heltidsarbeid. Da har de jo ikke lenger noe valg, det samme vil gjelde mange av de uføre. 

Et slikt drakonisk eksperiment ville vært fryktelig interessant, men det spørs hvilke konsekvenser det ville fått for livskvaliteten der nede. 

Kommentar #7

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Meget godt poeng

Publisert rundt 5 år siden
Hans Olav Arnesen. Gå til den siterte teksten.
Hovedstadens forhold til Sørvest-Norge er jo nemlig litt som i de likestillingstradisjonelle familiene som beskrives i artiklene. Kyststripen, fra Kristiansund til Kristiansand, fyller mannens rolle som brødvinner, slik at vi her i Oslo kan stelle hjemme.

De seks fylkene rundt kysten fra Møre og Romsdal i nord til Aust-Agder i sørøst står i følge en undersøkelse for noen år siden for 60 % av Norges eksportinntekter, og da er Oljesektoren ikke medregnet! 

 

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere