En film og en grunnlov

200 år etter at Norge fikk sin grunnlov, ble retten til liv skrevet inn i den. Norsk Kvinnesaksforening hevdet at dette åpner for en omkamp om abort.

Det er bra de nevner det. Det er en god ting at det sies høyt at abort er å ta liv. Det er kjempeviktig for en sannferdig debatt og for å gjøre noe for å få aborttallene ned. Abort må alltid være svar på en nødssituasjon når ingen andre veier er farbare.

Faren for at abortloven skulle reverseres eller revideres er imidlertid så godt som ikke-eksisterende. Kvinners rett til abort står sterkere enn noen gang i Norge. Reservasjonsdebatten har med stor tydelighet vist at det ikke fins politisk vilje noe sted - knapt nok i Kristelig Folkeparti - til endringer.

Og det til tross for at det valget kvinnen med loven i hånd skal være alene om å ta, er adskillig større og mer komplekst i dag enn det var da loven om svangerskapsavbrudd ble vedtatt i 1978. Om et års tid vil en enkel blodprøve tatt i svangerskapets 10. uke kunne si noe om både fosterets kjønn og mulige avvik – valgfriheten blir bare større og større.

Privatisert. I innledningen til «Lov om svangerskapsavbrudd» står det at det er det er et mål å holde antallet svangerskapsavbrudd lavest mulig. I en interessant kronikk i Klassekampen 8. mars i år, «Privatisert folketilvekst», skriver Karin Moe at det i perioden 1979-2012 ble utført 436.351 svangerskapsavbrudd, og at «folkevekst ved arbeidsinnvandring har blitt samfunnets svar på behovet for fleire hender».

Det er flest aborter i aldersgruppen 20-24 år - den optimale alder for førstegangsfødsel, og hun foreslår «lik økonomisk permisjonsstønad for alle havande kvinner, til å leva av og opptena pensjon av».

Moe kritiserer det hun kaller «heilprivatisering av folketilveksten i Norge». Hun skriver: «Samfunnsbyrda for å ivareta dette livet, det kollektive og etiske ansvaret for framtidige menneske og landets reproduksjon, er heilt og fullt lagt på kvinners skuldrar. Som ei privatsak». Hun påpeker at «kvinneretten på området er så dominant, så blinda, et ei kvar samfunnsmessig justering fører til katastrofemobilisering». Det så vi tydelig 8. mars.

Gjensyn. Samtidig som det stormet om fastlegers reservasjonsrett, kom filmen om Børre Knudsen, En prest og en plage. Den ble et kraftfullt gjensyn med abortkampen - ikke bare med Børre Knudsen og hans aksjoner, men også med motdemonstrantenes.

Jeg så dokumentaren med reservasjonsdebatten i bakhodet. Fullstendig proporsjonsløs, emosjonell og unyansert som den debatten var, er den egnet til å gi en svak, svak anelse om temperaturen for 40 år siden da kampen sto om kvinners rett til selvbestemt abort.

Abortkampen på 70-tallet var hard, voldelig og totalt unyansert, en ren skyttergravskrig fullstendig uegnet for det komplekse i et (livs)viktig etisk spørsmål.

Ubehaget. Børre Knudsen frontet sammen med Ludvig Nessa abortmotstanden på en særdeles konkret og ubehagelig måte. Med «blod», blodige «fostre», fiktive begravelser, aksjoner på gynekologiske avdelinger med bønn og salmesang. Som tok i bruk alle midler og utnyttet alle tenkelige situasjoner - for eksempel tyveriet av  maleriet Skrik - for å trenge gjennom med budskapet.

Formålet var bare ett, å holde ubehaget ved det uholdbare i live: at tusenvis av gryende liv, fulle av muligheter, avbrytes årlig i et av verdens rikeste land som ikke ser seg i stand til å ta imot dem og ønske dem velkommen.

Himmelropende. Det er denne himmelropende urett som har vært drivkraften i Børre Knudsens virke som ung prest og like til i dag, hvor vi møter ham som eldet og syk, sterkt svekket av Parkinson og anfektelser. Men fortsatt med gløden for Saken i behold. Som en gammeltestamentlig profet har han fortsatt kampen: «Din brors blod roper fra jorden!»

Profeten kan ikke, vil ikke tie og uttaler at han, når han dør, helst vil kastes naken i en svart plastsekk foran Stortinget - et siste stunt for å vise verden hva den egentlig holder på med. I overbevisningen om at ingen av hans effekter eller stunt er verre enn den urett som foregår med loven i hånd - hver dag - 15.000 ganger i året.

Samtidig ser vi hvor umulig det blir når profetens verk inkluderer kone og fem barn. Hans «siste ønske» som et grotesk eksempel - hvem av hans pårørende skulle iverksette dette ønske, liksom?

Familiens sår. Det er en film som «sitter» lenge. Kontrastene mellom kampscenene fra 70- og 80-tallet og den mektige og vakre nord-norske naturen, mellom Knudsen i sin fulle kraft og i sin nåværende hjelpeløse tilstand, ja, også mellom Knudsen selv og hans kone Ragnhild. «Familien kom ut med sår. Knudsen kom fra det med ære» sier han. Både prestekallet og kampsaken ble prioritert foran hensynet til familien. Men han angrer ikke: «Det var nødvendig at noen gjorde det. Og dessverre var det jeg...»

I det katolske ritualet for ordinasjon av prester, legges det vekt på at presten skal lide med Kristus, ta del i hans lidelses offer til verdens frelse - det slo meg der i kinosalen at Knudsens kamp egentlig er et knallgodt argument for sølibatet.

Filmen lar konen Ragnhild og et av barna, Kjersti, komme til orde. Det er et flott portrett av henne som har holdt ut ved hans side alle disse årene, som har holdt familien sammen, tatt vare på barna i svært turbulente tider hvor barnas far havnet i fengsel så vel som på avisenes forsider, ble fratatt kappe og krage og muligheten til å virke som prest i Den norske kirke.

Høy pris. Jeg nevnte det katolske ordinasjonsritualet. Det bør legges til at forut for ordinasjonen av en gift mann i katolsk sammenheng, blir også konen spurt om hun er villig til at mannen vies til prest. Uten hennes samtykke, går det ikke.

I et intervju med Vårt Land, november 2013, sier Ragnhild: «Våre barn betalte en høy pris. De og vi har sår. ... Vi prøver nå å snakke oss gjennom dette og å lege sårene slik at vi kan tilgi hverandre. Jeg håper at jeg før jeg dør kan si at det var verdt det. Men jeg er ikke der ennå.»

Datteren Kjersti har, etter at filmen kom, delt enda flere av sine smertefulle erfaringer og også synspunkter på farens støttespillere som krevde og fikk altfor mye av farens tid. Og om stygge rykter som aldri vil slippe taket. Hennes to innlegg, «En prest og en pappa» (Vårt Land 12. april) og «Et rykte jeg aldri kom meg fri fra» (Vårt Land 16. mai) er rystende lesning. Men det er godt at dette kommer frem.

Storhet og skyggeside. «Bare en eneste utvei lå åpen: veien til havet, til døden i dåpen!» - Børre Knudsen sitter i en pram i et stort og mektig og fredelig nordnorsk landskap og synger sin egen påskesalme - en kraftig røst i en svekket kropp.

«Bare en eneste utvei» - det gis ikke rom for kompromisser når livet - enten menneskelivet eller det evige - står på spill. Det er Børre Knudsen i et nøtteskall. Han er avgjort «stor» i et visst henseende, men det er dessverre en storhet som har en enda større skyggeside. Heldigvis blir også den belyst i filmen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23. MAI 2014