Finn Wagle

4

Folkeforsoning på hjemmebane

Nettopp i det år vi feirer grunnlovsjubileet trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig.

Publisert: 22. mai 2014

Fikk rettsoppgjøret i Norge dimensjoner som gjorde arbeidet for folkeforsoning på hjemmebane spesielt vanskelig? Som det eneste av de okkuperte land i Europa rettsforfulgte Norge på generell basis selve medlemskapet i kollaboratørpartiet, altså politisk landssvik. Straffereaksjonene kom dermed forholdsvis til å ramme mange flere i Norge enn i de andre landene som hadde opplevd okkupasjon. Oppgjøret i Norge etter annen verdenskrig er i virkeligheten «den mest omfattende utrenskning det norske samfunn noen gang har opplevd.»

«Folkedommen». Hvor var så Den norske kirke? La meg gå til pamfletten biskop Eivind Berggrav gav ut i 1945: «Folkedommen over NS». Biskopen skriver blant annet: «Hele partiet NS var en sammensvergelse mot det norske folk… Det var en blodig sammensvergelse. Den slo ned og drepte. Dette er handlingen som NS skal stå til regnskap for.» «De som sier de var passive, har samme ansvar som de aktive. De passive utgjorde den moralske basis, de var voldsforretningens kausjonister.»

Berggrav pekte samtidig på behovet for en fremtidig forsoning. Men uansett: Det er en hard dom biskopen feller. Hvilke følelser biskopens harde linje vakte - og fremdeles kan vekke - blant den del av befolkningen som direkte og indirekte ble rammet av landssvikoppgjøret, kan man jo bare tenke seg.

Den tyngste straffen. Kort før krigen skrev Aldous Huxley at den største fare ved krigen er at den etter hvert forvandler oss selv til å bli likedannet med de motstandere vi bekjemper. Det vokste frem en mentalitet i det norske folk under krigen og etter krigen som viser at vi i ikke ubetydelig grad lå under for denne faren. Heller ikke kirken gikk fri.

Først i 2003/2004, etter at flere forskningsprosjekter hadde avdekket de 10-12.000 norske krigsbarnas historie, (barn av norske mødre og tyske soldater), vedtok Stortinget å be krigsbarna, offisielt om unnskyldning, kombinert med muligheten for en såkalt billighetserstatning. At det tok 60 år viser hvor dypt forakten stakk.

Isfrontparolen. Hva så med NS-barna? En av parolene Hjemmefrontens ledelse sendte ut flere ganger under krigen, lød slik: «Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn.»

Denne isfrontparolen var godt forståelig så lenge Norge var i krig. Men som en fredstidsparole var den fatal. Stigmatisering, utfrysing og isolering bidro lenge etter krigen til å opprettholde bildet av en egen pariakaste. Er dette noe av grunnen til at de bitre og uforsonlige, selv om de i dag er i klart mindretall, likevel er så mange?

Det offentlige Norge sa ikke ved krigens slutt: Nå gjelder ikke isfrontparolen lenger! Nå skal vi i fellesskap bygge landet. Så vidt jeg vet, er isfrontparolen heller aldri offisielt avviklet.

Lite skjedd. Også denne historien må det offentlige Norge erkjenne og beklage som et ledd i folkeforsoningen på hjemmebane. Men å komme med en slik beklagelse overfor NS-barna sitter nok langt inne, fordi vi her er så nær selve kjernen i det brede norske rettsoppgjøret, med dets konsekvenser for «titusener og atter titusener» av uskyldige i oppgjørets dragsug.

I 1999 rettet Bispemøtet søkelyset mot deres situasjon som uten skyld ble dratt inn i krigsoppgjørets dragsug. I et fyldig protokollat heter det bl.a. at det utvilsomt har vært «mange kirkemedlemmer blant dem som var ansvarlig for den opprørende behandling krigsbarn ble utsatt for. Det kan ikke utelukkes at dette også gjelder kirkemedlemmer i ansvarlige kirkelige posisjoner. Til tross for hederlige unntak må vi konstatere at kirken i alt for liten grad sto fram som en motkultur i samfunnet og talte krigsbarnas sak.»

På liknende vis uttalte Bispemøtet seg om kirkens svikt som motkultur i forhold til NS-barna. For meg har det helt siden 1999 stått klart at kirken ikke på noen måte kan si seg ferdig med «de sår som samfunnet lenge vil lide ved», som Bispemøtet skrev i sitt brev til justisministeren i 1946, ganske enkelt fordi mange sår ennå ikke har grodd. Disse sår var bakgrunnen for kronikken jeg var med på å skrive i Vårt Land høsten 2012 om NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge.

Siden den gangen har knapt noe skjedd.

Den norske kirke må gjennomtenke hva det betyr å være folkekirke i et folk som har opplevd dyp splittelse gjennom krigen, rettsoppgjøret og etterkrigstiden. Ingen burde ligge nærmere til å se dette som sitt ansvar enn Bispemøtet.

Forsoningen .Forsoning kan aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss. Nazismen er og blir et uhyggelig kapittel i bestialitetens historie.

I mitt arbeid som rådsleder ved Falstad-stiftelsen hadde jeg det privilegium å samtale med mange krigsveteraner. Jeg merket meg at flere av dem vek tilbake for å bruke ordet forsoning, som om det skulle dreie seg om å forsone seg med nazismen og alt dens vesen. Men forsoning handler jo om noe helt annet: At tidligere fiender legger konflikter bak seg og finner sammen i et forsonet fellesskap - på rettens grunn.

Med et slikt utgangspunkt er det mange bilder og stereotypier som står for fall. Krigen i Norge handlet ikke om «vi på den rette siden» - «de på den gale». Bildet er langt mer komplisert. Gråsonene er mange. Bildet vi har av det massive flertall med «gode nordmenn» på den ene siden og landssvikerne på den andre er historisk sett galt. Det er en myte som lett forsterkes, jo lenger avstanden blir i tid til de historiske realiteter.

Ondskapen. Forsoning handler også om å gi slipp på fasttømrede bilder av helter og skurker. Ondskapens mulighet hører ikke bare hjemme på «den andre siden». Den hører selve menneskelivet til.

Forsoning handler om å oppgi gamle fiendebilder og lytte til hverandre. Et teppe av fortielse har i alle år ligget over de på «den andre siden». Vi på «den rette siden» fikk tale om det vi opplevde, følte og tenkte. De andre skulle tie - om smerte og sorg, om urett og anger. Slik kan det ikke fortsette. Ikke minst kirken bør åpne dette rommet, fordi det ligger dypt i kirkens vesen å arbeide for forsoning.

Til den vanskelige forsoningen hører også å forsone seg med at livet ble slik det faktisk ble, med alle de sår som krigsårene og etterkrigstiden skapte og la grobunn for. Her treffer vi mange NS-barn og krigsbarn hjemme med deres opprørende historier.

Forsoningen har også en kollektiv side. Vårt samfunn må så å si forsone seg med seg selv, ved selvkritisk å erkjenne og ta avstand fra den del av etterkrigshistorien som ikke er rettsstaten verdig.

Hverdagsforsoning. Helt siden krigens dager har det skjedd det jeg vil kalle hverdagsforsoning. Det handler om at mennesker som befant seg på hver sin side under krigen fant sammen igjen og kunne vandre videre som et forsonet fellesskap - i familieliv og arbeidsliv, i foreningsliv og menighetsliv og i vennekretsen. Det er en forsoning nedenfra.

Men forsoningen er ikke fullført dersom det ikke også skjer en bevegelse ovenfra. Først da kan vi snakke om folkeforsoning.

Frigjøringsjubileet i 1995 var en gylden mulighet. Men den ble ikke benyttet. Stortingets unnskyldning overfor krigsbarna i 2003/2004 viser at noe viktig har skjedd siden den gangen.

Nå har vi lagt 10 nye år bak oss. Er tiden endelig moden for folkeforsoningen på hjemmebane - snart 70 år etter frigjøringsvåren 1945? Kunne grunnlovsjubileet 2014 innebære en selvkritisk start som fører frem til frigjøringsjubileet i 2015?

Forstening.Vårt Land skriver på lederplass 2. januar at grunnlovsjubileet «innbyr til debatt og bevisstgjøring om vår demokratiske forfatning og hva den innebærer.» Dette er et viktig anliggende, men noe må føyes til: Nettopp i det år vi feirer grunnlovsjubileet trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig.

Dersom vi nå anlegger dette perspektiv på NS-barnas situasjon, er det all mulig grunn til å spørre: Ble etterkrigstiden langt mer preget av forstening enn forsoning, med de omkostninger det fremdeles innebærer for godt over 100.000 NS-barn.

Publisert som kronikk i Vårt Land 6. janiuar 2014.Et forkortet og bearbeidet utdrag av en artikkel i Kirke og kultur, nr. 4/2013.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Inger Cecilie Stridsklev

9 innlegg  194 kommentarer

Hva trenger vi virkelig biskop Tutu til?

Publisert rundt 6 år siden

I Sør-Afrika fikk man en sannhets- og forsoningskommisjon. Der ble begge parter hørt. Dette er et ideal for mange andre land, og burde også vært det for Norge.

I Sør-Afrika kunne til og med konen til superhelten Nelson Mandela tiltales og straffes.

Hva som skjedde 22. juli 2011 er klarlagt. Også gjerningsmannen er enig i de faktiske forhold. Det er fare for at det hadde blitt langt mer komplikasjoner etter dette angrepet hvis Breivik hadde tilhørt en annen befolkningsgruppe.

Men i Norge er man knapt begynt på forsoningsarbeidet etter 2. Verdenskrig.

Man fortsetter stort sett best mulig å fastholde den ene sidens propagandaversjon, mens de som var/er uenige knapt kommer til orde eller blir hørt. Som det oftest går med manglende dialog, har det ført til at oppfatninger og anklager er blitt gjensidige.

Når Desmond Tutu kommer hit, var det manglende interesse i Norge for en historiefortelling om 2. Verdenskrig og Norge som alle kunne kjenne seg igjen i som burde tas opp! Men det er jo også et tabu at det er et problem!

Kommentar #2

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert rundt 6 år siden
Inger Cecilie Stridsklev. Gå til den siterte teksten.
Men i Norge er man knapt begynt på forsoningsarbeidet etter 2. Verdenskrig.

Man fortsetter stort sett best mulig å fastholde den ene sidens propagandaversjon, mens de som var/er uenige knapt kommer til orde eller blir hørt. Som det oftest går med manglende dialog, har det ført til at oppfatninger og anklager er blitt gjensidige.

Når Desmond Tutu kommer hit, var det manglende interesse i Norge for en historiefortelling om 2. Verdenskrig og Norge som alle kunne kjenne seg igjen i som burde tas opp! Men det er jo også et tabu at det er et problem!

Jeg har ingen vansker med å slutte meg til hovedlinjene i Wagles innlegg. Derimot vil jeg hevde at Stridsklev totalt har misforstått rollen og oppgaven til den Sør-Afrikanske sannhetskommisjon og den forsoningsprosess den var et ledd i å gjennomføre.

Denne forsoningsprosessen dreide seg ikke om å legitimere Apartheidpolitikken og å likestille alle standpunkter som likeverdige, men om å gjøre et forsøk på å gå videre i samfunnsbygningen og å akseptere og inkludere de mange som hadde stått på feil side.

Stridsklev og hennes organisasjoner søker i alle sammenhenger hvor Wagles ønsker om "folkeforsoning på hjemmebane" blir lansert, å omgjøre dette til en omkamp og hvitvasking av idegrunnlaget bak Quislings parti. Hun er også talskvinne for en historierevisjonisme det ikke er grunnlag for. Slik blir hun en alvorlig hindring for en slik "folkeforsoning" hvilket er trist for alle de som uskyldig ble rammet av krigsoppgjøret.

Forsoningen må skje, men den kan ikke skje via Stridsklevs organisasjon. Hun representerer kun en ørliten gruppe. 

Kommentar #3

Inger Cecilie Stridsklev

9 innlegg  194 kommentarer

Gjensidige oppfatninger

Publisert rundt 6 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.
likestille alle standpunkter som likeverdige

Problemet er at begge parter har sett på seg selv som de som i motsetning til de andre hadde samvittighet, respekt for Gud, de ti bud, Grunnloven og øvrig norsk og internasjonal lov. Og de som handlet til nytte for landsmenn, og arbeidet for Norges frigjøring.Øyvor Hansson, leder for NS-kvinnene sa i Oslo Byrett 29.9.1949: ”Etter Arbeiderpartiets store kursendring etter okkupasjonen, ble der satt opp et samarbeidsprogram for samtlige politiske partier i Norge. Dette program er i hovedsaken det samme som Nasjonal Samlings. Jeg vil da spørre: Kan jeg dømmes for å ha arbeidet for dette program? Og m.h.t spørsmålet nazist: Kan jeg etter norsk rett pådømmes en politisk oppfatning som jeg aldri har hatt og aldri kommer til å få?”

Det bør vare mulig å undersøke hvem som handlet mest til nytte, og hvem som handlet mest til skade for landsmenn.

Kommentar #4

Per Kristiansen

0 innlegg  3 kommentarer

Krig er ei det beste...

Publisert rundt 6 år siden

Jeg kommer aldri til å glemme at jeg fikk oppleve at en nabo i et av dalførene våre fikk en annen nabo på middagsbesøk.  Den ene hadde mirakulst overlevet 5 år på østfronten og deretter 4 år i russisk krigsfangenskap, som tysk wehrmachtsoldat.  Den andre naboen hadde like mirakuløst overlevet flere år i konsentrasjonsleir, som tysk jøde.  De to var simpelthen hjertens gode venner.  Hans og Albert, som etter krigen begge fulgte drømmen og bosatte seg i en norsk fjelldal.  For meg ble det bare å ta hatten av.  Krig har sine begrensninger.

Kommentar #5

Knut Engelskjøn

5 innlegg  18 kommentarer

Grunnlaget for forsoning

Publisert rundt 6 år siden

Biskop em. Finn Wagle har en tankevekkende kronikk. Temaet er forsoning med etterkommerne etter de landssvikdømte. Wagle har særdeles viktige poeng: «Forsoning kan aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss».

Videre skriver han at en forsoning handler om at «tidligere fiender legger konflikter bak seg og finner sammen i et forsonet fellesskap - på rettens grunn».

Jeg kan derimot ikke slutte meg like helhjertet til Wagles innledende premisser for hans forsoningsinitiativ.

Wagle spør: «Fikk rettsoppgjøret i Norge dimensjoner som gjorde arbeidet for folkeforsoning på hjemmebane -spesielt vanskelig? Som det eneste av de okkuperte land i Europa rettsforfulgte Norge på generell basis selve medlemskapet i kollaboratørpartiet, altså politisk landssvik.»

Statsbærende. Selv om landssvikoppgjøret rammet alle medlemmene i NS, må vi ikke glemme- at NS, nettopp på grunn av sine mange medlemmer, var det eneste kollaboratørparti i Vest-Europa som Hitler lot bli statsbærende. Det innebar en formell regjering utgått av NS, med ministre utpekt av Quisling. Alt godkjent av -Hitlers representant, Reichskommisar Terboven.

I tillegg ble det, i og med «Nyordningen» fra 1942, etter fører-prinsippet bygget opp fylkes- og lokale administrasjoner- -basert på korporative prinsipper, der NS-medlemmer var viktige. 

Det har vært en lang strafferettslig praksis i Norge å straffe også medvirkning til straffbare handlinger. Det var vel 5.000 NS-medlemmer, hvis medvirkning til at «rikets forfatning med ulovlige midler forandres», kun var av ringe betydning. De fikk påtaleunnlatelse. Cirka 17.000 ble fengslet og cirka 26.000 ble bøtelagt.

Ansvarliggjøre. Jeg ser den omfattende reaksjonen som en måte- å ansvarliggjøre tilslutning til NS, og som en konsekvens av en straffbar handling, men òg en mulighet til å gjøre opp for seg. Alternativet ville være å gi amnesti for overtredelse av paragrafene 86 og 98 som omhandler forræderi. Et motiv for regjeringen kunne også være å begrense private hevnaksjoner.

Isfrontparolen var en parole- for krigen. Den skulle selvsagt vært lagt død og maktesløs. I min hjemby, Arendal, var den offisielle parolen å la ungene være i fred. Slik kan det nok ha vært flere steder, men langt fra overalt.

Gå i seg selv. Skyldes så bitterheten og uforsonligheten etter krigen det omfattende oppgjøret, eller kunne det skyldes de mange NS-dømte som ikke ville gå i seg selv, som erklærte seg ikke skyldige, og som kritiserte rettsoppgjøret?

Et folk som i fem år hadde- vært undertrykt av NS-styret, kunne ha problemer med å -uberettiget kritikk av rettsoppgjøret. Den berettigede kritikken fra mange hold førte til at landssvikoppgjøret ble -moderert de første fredsmånedene, og det ble nær et generelt amnesti i 1948.

Problemet med det uformelle- oppgjøret var delvis yrkesforbud og fortsatt stigmatisering og plaging av de dømte og -deres familier. Det virket som om -hatet, forakten og fiendtligheten mellom de mest uforsonlige varte ved.

Myndighetene tok ikke ansvar for mobbingen, utestengningen og plagingen av de dømtes unger. Ingen henvendte seg til den enkelte nabo, kollega, medmenneske. Kanskje etterkrigstidens prester kunne ha hatt en funksjon i hjemmene ved å preke ydmykhet, selvkritikk og kristne verdier. Ved fra prekestolen å be folk i alle leirer besinne seg. Kanskje de kunne ha vært med på å påvirke samfunnet til en forsoning - og ikke minst en anger - på rettens grunn.

(FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. JANUAR 2014)

Kommentar #6

Inger Cecilie Stridsklev

9 innlegg  194 kommentarer

Norsk sannhetskommisjon?

Publisert rundt 6 år siden
Knut Engelskjøn. Gå til den siterte teksten.
Wagle har særdeles viktige poeng: «Forsoning kan aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss».

Videre skriver han at en forsoning handler om at «tidligere fiender legger konflikter bak seg og finner sammen i et forsonet fellesskap - på rettens grunn».

Dette sitatet er et godt grunnlag for forsoning.

Det er ikke riktig som Engelskjøn hevder at et var vel 5.000 medlemmer av Nasjonal Samling som fikk påtaleunnlatelse. Det var, i følge tabellen på s. 167 i Johs. Andenæs bok ”Det vanskelige oppgjøret” 4806 av de 98694 ”mistenkte for landssvik”. Alle mistenkte ble i tillegg grunnlovsstridig (§53 og 54) fratatt stemmeretten ved valgene i 1945.

15870 ble dømt til fengsel, 2123 vedtok forelegg på fengsel, til sammen 17993 (”17000”). Men minst 28750 var arrestert. Anledning til å vedta fengsel ved forelegg (mot Grunnlovens §99) ble gitt fordi så mange ble uberettiget arrestert i mai 1945, blant dem NS-barn ned til 13 år. Forholdene for fangene var ikke bedre på Ilebu og Innherred o.l enn det hadde vært da disse fangeleirene het Grini og Falstad årene før. Og fangenes opplevelse av egen skyld der de satt sammen med egne ledere og jurister ble heller ikke større.

Noe og tyve tusen fikk bot, og var ikke samtidig dømt til tvangsarbeid/fengsel. Men ny lov med tilbakevirkende kraft (§97) hadde gitt adgang til begge deler, slik at medlemmer av Nasjonal Samling stort sett ble fratatt alt de eide, ikke sjelden i strid med Grunnlovens §104 (Jord- og boeslod kan i intet Tilfælde forbrydes).

I tillegg ble alle fratatt stemmerett, rett til å studere samt alle sosiale rettigheter for 10 år.

Et eksempel på ”berettiget” kritikk av oppgjøret var at ektefeller ikke heftet ved egen formue for den andres medlemskap i Nasjonal Samling. En som likevel fikk lide, var Kirsten Flagstad. Knut Hamsun ble pådømt NS-medlemskap i høyesterett St. Hans 1948.

Norge kunne trenge en sannhetskommisjon der det kunne stilles spørsmål som:

Var regjeringen Nygaardsvold lovlig valgt/legitim etter januar 1940?

Hvis illegitim: Fra når og med hvilken begrunnelse?

Hadde denne regjeringen rett til å gi lover? I så fall med hvilken begrunnelse?

Hadde mellomkrigsmyndighetene noe ansvar for at Norge lå åpent for invasjon i 1939/40?

Var Administrasjonsrådet legitimt?

Var de Terbovens kommisariske regjering legitim?

Hvilken forskjell gjorde det om statsrådene han oppnevnte var medlemmer av Nasjonal Samling eller ikke?

Var Regjeringen Quisling legitim?

Ville det ha vært bedre for befolkningen i Norge om Terboven hadde regjert alene, uten Nasjonal Samling?

Forutsetningen for at §86 om landforræderi skal gjelde, er at vedkommende forsto at de hjalp fienden. Forsto medlemmer av Nasjonal Samling det?

Når sluttet Norges krig? 10.6. 1940, 8.5.1945 eller 13.7.1951, da Regjeringen vedtok å oppheve krigstilstanden med Tyskland?

Osv. osv.

 

 

Kommentar #7

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Men hva gjorde biskop Berggrav selv i aprildagene 1940?

Publisert rundt 6 år siden
Finn Wagle. Gå til den siterte teksten.
«Folkedommen». Hvor var så Den norske kirke? La meg gå til pamfletten biskop Eivind Berggrav gav ut i 1945: «Folkedommen over NS». Biskopen skriver blant annet: «Hele partiet NS var en sammensvergelse mot det norske folk… Det var en blodig sammensvergelse. Den slo ned og drepte. Dette er handlingen som NS skal stå til regnskap for.»

Jo, han løp rundt i skogen utenfor Oslo med megafon og mante ungdommen til å legge ned våpnene og dra hjem  

Er ikke det også en form for kollaborasjon?

https://bokelskere.no/bok/krig-og-sannhet-langelandsaken-og-landssviker-oppgjoeret/404370/

"Høydepunktet må være bildet av biskop Berggrav (født Jensen) med ropert i Krokskogen, der han fartet rundt og bad patriotene besinne seg. Etter krigen ville han ikke stå ved dette. Da var ingen strengere og mer fordømmende mot passive NS-medlemmer enn biskop Berggrav." 

Det ovenfor siterte er fra en kommentar til omtalen av boken "Krig og Sannhet" av Arvid Bryne, som handler om rettsoppgjøret og den såkalte Langeland-saken.

Det er ikke tilfeldig at de to bøkene "Dømmer ikke" og "For at I ikke skal dømmes" av Milorg-major Oliver Langeland ble inndratt etter en injuriesak som staten reiste mot ham på slutten av 1940-tallet. Langeland ble riktignok frikjent for injurier, men bøkene ble likevel bestemt inndratt. Først etter at arbeiderpartiets grå eminense Jens Christian Hauge var lagt i graven under en offisiell norsk statsbegravelse i slutten av 2006, kunne disse bøkene bli utgitt på ny.

Vi er altså på ingen måte ferdige med historien om krigen og rettsoppgjøret etterpå her i landet. Det må sannsynligvis vokse opp enda en generasjon med historikere før vi får en versjon som alle kan slå seg til tåls med.

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1498 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1218 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1089 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 990 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 817 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 472 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 452 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere