Finn Wagle

4

Folkeforsoning på hjemmebane

Nettopp i det år vi feirer grunnlovsjubileet trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig.

Publisert: 22. mai 2014

Fikk rettsoppgjøret i Norge dimensjoner som gjorde arbeidet for folkeforsoning på hjemmebane spesielt vanskelig? Som det eneste av de okkuperte land i Europa rettsforfulgte Norge på generell basis selve medlemskapet i kollaboratørpartiet, altså politisk landssvik. Straffereaksjonene kom dermed forholdsvis til å ramme mange flere i Norge enn i de andre landene som hadde opplevd okkupasjon. Oppgjøret i Norge etter annen verdenskrig er i virkeligheten «den mest omfattende utrenskning det norske samfunn noen gang har opplevd.»

«Folkedommen». Hvor var så Den norske kirke? La meg gå til pamfletten biskop Eivind Berggrav gav ut i 1945: «Folkedommen over NS». Biskopen skriver blant annet: «Hele partiet NS var en sammensvergelse mot det norske folk… Det var en blodig sammensvergelse. Den slo ned og drepte. Dette er handlingen som NS skal stå til regnskap for.» «De som sier de var passive, har samme ansvar som de aktive. De passive utgjorde den moralske basis, de var voldsforretningens kausjonister.»

Berggrav pekte samtidig på behovet for en fremtidig forsoning. Men uansett: Det er en hard dom biskopen feller. Hvilke følelser biskopens harde linje vakte - og fremdeles kan vekke - blant den del av befolkningen som direkte og indirekte ble rammet av landssvikoppgjøret, kan man jo bare tenke seg.

Den tyngste straffen. Kort før krigen skrev Aldous Huxley at den største fare ved krigen er at den etter hvert forvandler oss selv til å bli likedannet med de motstandere vi bekjemper. Det vokste frem en mentalitet i det norske folk under krigen og etter krigen som viser at vi i ikke ubetydelig grad lå under for denne faren. Heller ikke kirken gikk fri.

Først i 2003/2004, etter at flere forskningsprosjekter hadde avdekket de 10-12.000 norske krigsbarnas historie, (barn av norske mødre og tyske soldater), vedtok Stortinget å be krigsbarna, offisielt om unnskyldning, kombinert med muligheten for en såkalt billighetserstatning. At det tok 60 år viser hvor dypt forakten stakk.

Isfrontparolen. Hva så med NS-barna? En av parolene Hjemmefrontens ledelse sendte ut flere ganger under krigen, lød slik: «Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn.»

Denne isfrontparolen var godt forståelig så lenge Norge var i krig. Men som en fredstidsparole var den fatal. Stigmatisering, utfrysing og isolering bidro lenge etter krigen til å opprettholde bildet av en egen pariakaste. Er dette noe av grunnen til at de bitre og uforsonlige, selv om de i dag er i klart mindretall, likevel er så mange?

Det offentlige Norge sa ikke ved krigens slutt: Nå gjelder ikke isfrontparolen lenger! Nå skal vi i fellesskap bygge landet. Så vidt jeg vet, er isfrontparolen heller aldri offisielt avviklet.

Lite skjedd. Også denne historien må det offentlige Norge erkjenne og beklage som et ledd i folkeforsoningen på hjemmebane. Men å komme med en slik beklagelse overfor NS-barna sitter nok langt inne, fordi vi her er så nær selve kjernen i det brede norske rettsoppgjøret, med dets konsekvenser for «titusener og atter titusener» av uskyldige i oppgjørets dragsug.

I 1999 rettet Bispemøtet søkelyset mot deres situasjon som uten skyld ble dratt inn i krigsoppgjørets dragsug. I et fyldig protokollat heter det bl.a. at det utvilsomt har vært «mange kirkemedlemmer blant dem som var ansvarlig for den opprørende behandling krigsbarn ble utsatt for. Det kan ikke utelukkes at dette også gjelder kirkemedlemmer i ansvarlige kirkelige posisjoner. Til tross for hederlige unntak må vi konstatere at kirken i alt for liten grad sto fram som en motkultur i samfunnet og talte krigsbarnas sak.»

På liknende vis uttalte Bispemøtet seg om kirkens svikt som motkultur i forhold til NS-barna. For meg har det helt siden 1999 stått klart at kirken ikke på noen måte kan si seg ferdig med «de sår som samfunnet lenge vil lide ved», som Bispemøtet skrev i sitt brev til justisministeren i 1946, ganske enkelt fordi mange sår ennå ikke har grodd. Disse sår var bakgrunnen for kronikken jeg var med på å skrive i Vårt Land høsten 2012 om NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge.

Siden den gangen har knapt noe skjedd.

Den norske kirke må gjennomtenke hva det betyr å være folkekirke i et folk som har opplevd dyp splittelse gjennom krigen, rettsoppgjøret og etterkrigstiden. Ingen burde ligge nærmere til å se dette som sitt ansvar enn Bispemøtet.

Forsoningen.Forsoning kan aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss. Nazismen er og blir et uhyggelig kapittel i bestialitetens historie.

I mitt arbeid som rådsleder ved Falstad-stiftelsen hadde jeg det privilegium å samtale med mange krigsveteraner. Jeg merket meg at flere av dem vek tilbake for å bruke ordet forsoning, som om det skulle dreie seg om å forsone seg med nazismen og alt dens vesen. Men forsoning handler jo om noe helt annet: At tidligere fiender legger konflikter bak seg og finner sammen i et forsonet fellesskap - på rettens grunn.

Med et slikt utgangspunkt er det mange bilder og stereotypier som står for fall. Krigen i Norge handlet ikke om «vi på den rette siden» - «de på den gale». Bildet er langt mer komplisert. Gråsonene er mange. Bildet vi har av det massive flertall med «gode nordmenn» på den ene siden og landssvikerne på den andre er historisk sett galt. Det er en myte som lett forsterkes, jo lenger avstanden blir i tid til de historiske realiteter.

Ondskapen. Forsoning handler også om å gi slipp på fasttømrede bilder av helter og skurker. Ondskapens mulighet hører ikke bare hjemme på «den andre siden». Den hører selve menneskelivet til.

Forsoning handler om å oppgi gamle fiendebilder og lytte til hverandre. Et teppe av fortielse har i alle år ligget over de på «den andre siden». Vi på «den rette siden» fikk tale om det vi opplevde, følte og tenkte. De andre skulle tie - om smerte og sorg, om urett og anger. Slik kan det ikke fortsette. Ikke minst kirken bør åpne dette rommet, fordi det ligger dypt i kirkens vesen å arbeide for forsoning.

Til den vanskelige forsoningen hører også å forsone seg med at livet ble slik det faktisk ble, med alle de sår som krigsårene og etterkrigstiden skapte og la grobunn for. Her treffer vi mange NS-barn og krigsbarn hjemme med deres opprørende historier.

Kollektiv. Forsoningen har også en kollektiv side. Vårt samfunn må så å si forsone seg med seg selv, ved selvkritisk å erkjenne og ta avstand fra den del av etterkrigshistorien som ikke er rettsstaten verdig.

. Helt siden krigens dager har det skjedd det jeg vil kalle hverdagsforsoning. Det handler om at mennesker som befant seg på hver sin side under krigen fant sammen igjen og kunne vandre videre som et forsonet fellesskap - i familieliv og arbeidsliv, i foreningsliv og menighetsliv og i vennekretsen. Det er en forsoning nedenfra.

Men forsoningen er ikke fullført dersom det ikke også skjer en bevegelse ovenfra. Først da kan vi snakke om folkeforsoning.

Frigjøringsjubileet i 1995 var en gylden mulighet. Men den ble ikke benyttet. Stortingets unnskyldning overfor krigsbarna i 2003/2004 viser at noe viktig har skjedd siden den gangen.

Nå har vi lagt 10 nye år bak oss. Er tiden endelig moden for folkeforsoningen på hjemmebane - snart 70 år etter frigjøringsvåren 1945? Kunne grunnlovsjubileet 2014 innebære en selvkritisk start som fører frem til frigjøringsjubileet i 2015?

Forstening.Vårt Land skriver på lederplass 2. januar at grunnlovsjubileet «innbyr til debatt og bevisstgjøring om vår demokratiske forfatning og hva den innebærer.» Dette er et viktig anliggende, men noe må føyes til: Nettopp i det år vi feirer grunnlovsjubileet trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig.

Dersom vi nå anlegger dette perspektiv på NS-barnas situasjon, er det all mulig grunn til å spørre: Ble etterkrigstiden langt mer preget av forstening enn forsoning, med de omkostninger det fremdeles innebærer for godt over 100.000 NS-barn.

Publisert som kronikk i Vårt Land 6. januar 2014. Et forkortet og bearbeidet utdrag av en artikkel i Kirke og kultur, nr. 4/2013.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 3214 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
24 dager siden / 2410 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
26 dager siden / 2345 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
12 dager siden / 2333 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1794 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
9 dager siden / 1614 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
25 dager siden / 1480 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
6 dager siden / 1381 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere