Verdidebatt

Evolusjon og genetisk tomgods

I denne tredje artikkelen om evolusjonsteoriens troverdighet skal vi se nærmere på hvordan (tilsynelatende) ikke-funksjonelle deler av DNA-molekylene kan støtte opp under argumentene for evolusjonsteorien.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette er tredje og siste artikkel i en serie om evolusjonsteoriens troverdighet. Første artikkel gjennomgår en del begreper og filosofiske forutsetninger som bør være på plass dersom problemstillingene skal kunne drøftes på en saklig og ryddig måte. Andre artikkel drøfter hvordan systematiske variasjoner i visse typer proteiner hos ulike arter bekrefter evolusjonsteoriens påstand om disses felles avstamning.

Denne tredje artikkelen drøfter hvordan tilsynelatende uinteressante deler av organismers DNA-molekyler inneholder informasjon som er interessant i forbindelse med evolusjonsteorien.

DNA-molekyler inneholder mer enn du kanskje tror

På skolen lærer vi at kromosomer, som er bygd opp av DNA, inneholder gener. Genene, som bestemmer våre arveegenskaper, er kodet ved hjelp av et fire-bokstavers DNA-alfabet (som består av A, G, C, T). Noen av de sentrale prinsippene rundt disse tingene, ble forklart i forrige artikkel i denne serien.

Det mange ikke er klar over, er at DNA-molekylene til ulike organismer inneholder mye mer enn bare gener. Faktisk er det slik at gener kun utgjør en liten brøkdel av DNA-molekylene rundt omkring; det aller meste av plassen brukes til det jeg tar meg den frihet å kalle genetisk tomgods.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på tre typer genetisk tomgods:

  • Transposoner: DNA-molekyler inneholder en del sekvenser som stort sett kan betraktes som støy, for eksempel de såkalte transposonene. Det finnes ulike typer transposoner, og de benevnes med navn som for eksempel SINE, LINE og Alu.
  • Endogene retrovirus: Når en organisme angripes av virus, hender det av og til at genetisk informasjon fra viruset blir lagret i DNA-molekylene i kjønnscellene (altså egg- eller sædceller) til den den angrepne organismen. Det fører til at genetisk informasjon fra viruset bli ført videre i slektsrekkefølgen fra da av.
  • Pseudogener: Dette er rester etter det som en gang har vært fullt fungerende gener, men som nå av en eller annen grunn ikke lenger fungerer. Pseudogener er med andre ord gener som er satt ut av spill; passivisert og plassert på sidelinjen.

La oss se litt nærmere på dem i tur og orden.

Transposoner

Transposoner er genetiske elementer som er i stand til å flytte seg fra en posisjon til en annen i et DNA-molekyl. Alternativt kan transposoner bli kopiert fra en posisjon til en annen i et DNA-molekyl, altså slik at den originale versjonen blir liggende der den var, mens den nye kopien blir lagt inn et annet sted. Dersom kopiering av et transposon skjer ved bruk av RNA som et mellomledd (RNA er en type molekyl som er i nær slekt med DNA), refererer man gjerne til det aktuelle transposonet som et retroposon, fordi det da har gått fra DNA via RNA og så tilbake (retro) til DNA.

Dersom vi holder oss til flercellede dyr (metazoa), vil det bare være i helt ekstraordinære tilfeller at transposoner kan overføres fra en organisme til en annen på noen annen måte enn via arv. Med andre ord, vi gir våre transposoner videre til våre barn, men ikke til noen andre. Altså er transposoner interessante for å avgjøre biologisk slektskap. Og det gjelder alt fra farskapssaker til evolusjonært slektskap mellom arter.

Molekylærbiologene har i dag god forståelse for mekanismene bak dannelsen av nye kopier av transposoner, og fenomenet har vært direkte observert i for eksempel gjær, mais, wallaby (liten kenguru), mennesker, bakterier og fluer.

To av de viktigste typene transposoner kalles LINE og SINE, hvilket er forkortelser for Long Interspersed Nuclear Elements og Short Interspersed Nuclear Elements; altså spredte, nukleære elementer som er henholdsvis lange eller korte. Hvis du stusser på dette med nukleære elementer, så tenkt at det betyr DNA-elementer; N'en i DNA står jo nettopp for "nucleic".

Det finnes enorme mengder LINE og SINE rundt omkring. For eksempel inneholder det menneskelige genom ca 868 000 LINE-sekvenser (som tar opp ca 20 prosent av plassen), og ca 1,1 million SINE-sekvenser av den såkalte Alu-typen (som tar opp ca ti prosent av plassen). For primater (mennesker og høyerestående aper) er Alu-elementer den type SINE som er grundigst kartlagt.

Hva i all verden skal vi med et slikt enormt antall LINE og SINE, tenker du kanskje. Ja, det er et godt spørsmål, og svaret er at det ser ut til at de ikke fyller noen funksjon i det hele tatt. Helt sikker på dette kan man imidlertid aldri være, for det kunne jo tenkes at noen før eller senere oppdaget at en eller annen LINE eller SINE faktisk har en funksjon like vel. Men om noe slikt skulle skje, vil det ikke være noe problem for evolusjonsteorien.

For all del, man kan tenke seg en rekke forskningsresultater som ville ha vært svært vanskelige å forklare innenfor et evolusjonært rammeverk. Men at en SINE eller LINE skulle vise seg å inneholde en mutasjon som naturen har gjort bruk av, vil ikke være problematisk. Tvert imot. Men i denne artikkelen skal vi anta at transposoner ikke har noen funksjon.

Transposoner bekrefter evolusjon

I det såkalte alfa-hemoglobin-klusteret hos mennesker finnes det nøyaktig syv SINE-elementer av typen Alu. Det viser seg at sjimpanser har akkurat de samme syv Alu-elementene, i nøyaktig de samme posisjonene på det samme kromosomet. Den eneste rimelige forklaringen på dette, er at disse Alu-elementene ble introdusert før de to artenes forfedre skilte lag. Med andre ord, her har vi en meget sterk bekreftelse på det evolusjonistene har hevdet i alle år, nemlig at mennesker og sjimpanser er i nær slekt.

(Så vidt jeg vet har ingen andre arter disse syv Alu-elementene, men det har ikke lykkes meg å få bekreftet dette. Lesere som har opplysninger om dette oppfordres til å kontakte meg.)

Tre ulike SINE-elementer har blitt funnet på samme plass i kromosomene hos hvaler, flodhester og drøvtyggere. Disse tre gruppene av arter er, i følge evolusjonsteorien, i nær slekt med hverandre. Ingen andre pattedyr har de samme SINE-elementene. Den eneste rimelige forklaringen er at de aktuelle SINE-elementene ble introdusert etter at forfedrene til hvaler, flodhester og drøvtyggere hadde skilt lag med forfedrene til alle andre pattedyr.

Dette er forøvrig en observasjon som bekrefter evolusjonsteoriens påstand om at hvaler er etterkommere av landlevende pattedyr, en påstand kreasjonistene ofte har latterliggjort.

Endogene retrovirus

Det finnes en spesiell type virus som har sine gener lagret i RNA i stedet for DNA. Slike virus kalles retrovirus, fordi de overfører sin genetiske informasjon fra RNA til DNA, hvilket er motsatt vei (retro) av det som er vanlig.

De aller fleste typer retrovirus sørger, i likhet med vanlige virus, for å komme seg ut av den cellen det har lykkes dem å trenge inn i; det er på den måten de sprer seg videre. Det finnes imidlertid en spesiell variant av retrovirus som aldri forlater cellen de har kommet seg inn i, men i stedet blir permanent innlemmet i denne cellens genom. Slike retrovirus kalles endogene.

Dersom et endogent retrovirus har lykkes i å komme seg inn i kjønnscellene til en organisme, vil dette retrovirusets genom bli overført til den aktuelle organismens avkom. På denne måten kan et endogent retrovirus bli overført fra slektsledd til slektsledd gjennom millioner av år. Og nettopp derfor er endogene retrovirus interessante fra et evolusjonært perspektiv.

Endogene retrovirus bekrefter evolusjon

Dersom et endogent retrovirus har kommet seg inn i DNA-molekylene til en gitt art, og denne arten senere gir opphav til to (eller flere) nye arter, da vil disse nye artene bære med seg det aktuelle endogene retroviruset. Det følger av dette at arter som er nært beslektet bør ha mange av sine endogene retrovirus felles, mens arter som er mindre nært beslektet, bør ha færre felles endogene retrovirus.

Og man kan være enda mer spesifikk enn som så. Faktisk har man her et glimrende redskap til å kunne teste gyldigheten av evolusjonære stamtrær for grupper av arter. For dersom et gitt stamtre er korrekt, bør man kunne forvente å finne et bestemt mønster når det gjelder forekomster av endogene retrovirus.

Ta for eksempel stamtreet for sjimpanser, gorilla, orangutang og en del andre aper, samt mennesket, og la oss betrakte dette treet på en slik måte at vi setter fokus på vår egen avstamning. Vår nærmeste slektning er sjimpansene, altså bør vi forvente at det finnes identiske endogene retrovirus som ligger i samme posisjon i våre kromosomer som i sjimpansenes kromosomer. Men det som er minst like viktig, er at vi bør forvente at noen av disse endogene retrovirusene bare finnes hos mennesker og sjimpanser, og ikke hos noen av de andre apene (og ikke hos noen andre dyr heller).

Tilsvarende bør vi forvente at det finnes endogene retrovirus som er felles for gorilla, sjimpanse og menneske, men som de andre artene ikke har. Og vi bør forvente at det finnes endogene retrovirus som er felles for orangutang, gorilla, sjimpanse og menneske, men som de andre artene ikke har. Og så videre.

Det er da også akkurat slik det viser seg å være når man undersøker saken. For eksempel har man undersøkt forekomstene av såkalt humant endogent retrovirus K (HERV-K) i visse kromosomposisjoner hos mennesker og en rekke aper, og resultatet er vist i [Figure 4.4.1 in 29+ Evidences for Macroevolution].

Merk at man her tar utgangspunkt i kjente forekomster av HERV-K hos mennesker, og så undersøker man om man finner eller ikke finner det samme endogene retroviruset hos de andre artene man har valgt å undersøke. Dette er forklaringen på at [Figure 4.4.1] bare viser endogene retrovirus som finnes hos mennesker, og ikke endogene retrovirus som for eksempel kun finnes hos sjimanser eller kun hos orangutanger.

De vertikale pilene indikerer de relative tidspunkter i vår evolusjonære fortid da HERV-K ble satt inn i de ulike posisjonene i våre kromosomer. Alle grener på treet som kommer etter (det vil si til høyre for) en gitt forekomst av HERV-K ble introdusert, vil ha denne. Dette skyldes, som nevnt ovenfor, at når et endogent retrovirus har lykkes i å infisere kjønnscellene til en organisme, så vil genomet til dette viruset arves av alle denne organismens etterkommere.

En annen undersøkelse som er utført, gjelder kattefamilien. I følge det ordinære stamtreet for katter, er de små kattene blitt skilt ut senere enn de store kattene (løve, tiger, leopard, etc.). Det viser seg da også at de små kattene deler et bestemt retrovirusgen, mens de store kattene (og alle andre rovdyr som har blitt undersøkt) mangler dette genet. Igjen en ytterligere bekreftelse på at det man lenge har hevdet, faktisk er korrekt.

Pseudogener

Som nevnt innledningsvis, er pseudogener rester etter det som en gang har vært fullt fungerende gener, men som nå av en eller annen grunn ikke lenger fungerer. Det finnes i hvert fall tre ulike typer pseudogener.

Klassiske pseudogener

Noen ganger hender det at et helt gen blir duplisert, altså slik at det plutselig finnes to identiske kopier av genet. Ettersom tiden går, kan det imidlertid inntreffe mutasjoner som fører til at de to kopiene ikke lenger er identiske. Dette kan føre til at de to genene får litt ulike funksjoner, slik tilfellet er for eksempel med genene for henholdsvis alfa- og beta-hemoglobin (hemoglobin er et protein som frakter oksygen i blodet, og alfa- og beta-hemoglobin er to varianter av dette proteinet).

Men mutasjonene kan også føre til at den ene gen-kopien slutter å fungere, og da er den blitt til et pseudogen. Pseudogener som er dannet på denne måten, kalles klassiske pseudogener.

Prosesserte pseudogener

Som forklart i forrige artikkel er det slik at gener koder for proteiner; det vil si at et gen inneholder informasjon om hvilke aminosyrer som skal inngå i det proteinet genet spesifiserer. Når en celle skal benytte seg av informasjonen som finnes i et gen, lages ikke det aktuelle proteinet direkte fra DNA-representasjonen av genet. I stedet skjer det en såkalt transkripsjon fra DNA til det nært beslektede molekylet RNA, og den resulterende RNA-versjonen av genet blir så, etter en del prosessering, brukt til å framstille det aktuelle proteinet.

En sjelden gang i blant kan det skje en omvendt transkripsjon, slik at genet som er blitt transkribert fra DNA til RNA, blir transkribert tilbake fra RNA til en ny posisjon i cellens DNA. Imidlertid vil genet bare unntaksvis kunne fungere etter å ha gått veien fra DNA til RNA og tilbake til DNA, for eksempel fordi genet i løpet av prosessen er blitt ribbet for visse typer kontrollinformasjon.

Og dersom genet ikke lenger kan fungere, er det blitt til et prosessert pseudogen (navnet henspiller på at genet har gjennomgått den prosesseringen som skjer med RNA, som bl.a. innebærer fjerning av overflødig informasjon i form av såkalte introner). Merk at prosesserte pseudogener er et spesialtilfelle av retroposoner, omtalt ovenfor.

Unitære pseudogener

Den tredje, og enkleste, typen pseudogener er de såkalte unitære pseudogenene. Det er ganske enkelt gener som er blitt ubrukelige på grunn av en eller flere mutasjoner. De har ikke blitt utsatt for flytting, kopiering, transkripsjon eller noe annet mystisk og komplisert; de har bare endret seg såpass mye at de ikke lenger fungerer.

Pseudogener bekrefter evolusjon

Det finnes en stor mengde eksempler på pseudogener som har relevans i denne sammenheng, men vi skal bare ta for oss en liten brøkdel. La oss begynne med å se på unitære pseudogener.

Bare det at visse typer unitære pseudogener eksisterer, er i seg selv vitnesbyrd om evolusjon. For eksempel kan man ta for seg muldvarper, huleboende fisker, og andre mer eller mindre blinde dyr. Dersom disse dyrene stammer fra forfedre som hadde normalt syn, burde man forvente å finne i deres genomer pseudogener som koder for øyestrukturer. Og det gjør man. Dette stemmer perfekt med evolusjonsteorien (og har vært forutsagt av evolusjonister), men passer dårlig med tanken om at skaperen har designet disse dyrene på en slik måte at de passer til å leve i sine respektive miljøer.

Videre burde man hos arter som har redusert luktesans, f.eks. mennesket, forvente å finne unitære pseudogener som koder for proteiner som er i bruk hos arter som har god luktesans. Og det gjør man. Igjen, dette er akkurat slik evolusjonistene forventet, men er problematisk for kreasjonistene.

De fleste dyr kan selv produsere vitamin c, men f.eks. primater (dvs høyerestående aper og mennesker) og marsvin kan ikke det. Men deres forfedre kunne det. Altså burde man forvente å finne unitære pseudogener som koder for produksjon av vitamin c hos de nevnte artene. Og det gjør man. Akkurat slik evolusjonsteorien forutsa.

Så et eksempel på et klassisk duplisert pseudogen. Det finnes et protein med det velklingende navnet 21-hydroxylase, og det har betydning i forbindelse med visse hormonprosesser i kroppen. Det tilhørende 21-hydroxylase-genet finnes i to varianter hos oss mennesker; som et ordinært gen og som et pseudogen. Vi kan gjøre to interessante observasjoner når det gjelder dette genet.

For det første er det slik at mennesker som får sitt ordinære 21-hydroxylase-gen inaktivert, blir alvorlig syke. Dette viser at det tilhørende pseudogenet er ubrukelig til å lage 21-hydroxylase-proteiner. Vi vet dessuten hvorfor 21-hydroxylase-pseudogenet virkelig er et pseudogen, og altså ubrukelig. Det er fordi 8 basepar (se forklaring i forrige artikkel) fra det opprinnelige genet er blitt fjernet. Hva vil kreasjonistene si til dette? Hvorfor skulle skaperen utstyre oss med en defekt versjon av dette genet?

For det andre viser det seg at sjimpanser har det samme 21-hydroxylase-pseudogenet som oss, og med nøyaktig de samme åtte baseparene fjernet. Nok et bevis på at mennesker og sjimpanser har felles forfedre.

I avsnitt 4.3 i sin artikkel Plagiarized Errors and Molecurlar Genetics skriver Edward Max at det finnes mange forekomster av prosesserte pseudogener som er felles for ulike arter. Han nøyer seg imidlertid med å nevne et eksempel han selv har vært med på å oppdage, nemlig det som gjelder genet som koder for et protein som kalles epsilon immunoglobulin (et antistoff som inngår i visse allergiske reaksjoner).

Max og hans medarbeidere fant et pseudogen for epsilon immunoglobulin hos mennesket, men hadde grunn til å tro at mer eller mindre identiske pseudogener også ville finnes hos sjimpanser. Det viste seg da også at man ikke bare fant nesten identiske pseudogener hos sjimpanser, men også hos gorilla, orangutang og enkelte andre aper.

Det er dessuten interessant å merke seg at de nevnte epsilon immunoglobulin-pseudogenene befinner seg i de samme DNA-posisjonene hos de ulike artene. Den eneste rimelige forklaringen på dette er, nok en gang, at de aktuelle pseudogenene har gått i arv gjennom millioner av år.

Oppsummering og konklusjoner

Dersom en bedrift som utgir kataloger (f.eks. telefonkataloger), mistenker at en konkurrent stjeler opplysninger fra disse katalogene, kan det være et smart mottrekk å legge inn enkelte falske opplysninger i katalogene. For mens det kan være uhyre vanskelig å bevise at konkurrenten har stjålet de ordinære opplysningene (de kan jo ha samlet dem inn på lovlig vis), vil det være meget vanskelig å vri seg unna dersom det blir oppdaget at også de falske opplysningene er tatt med i konkurrentens kataloger.

Kreasjonistene har samme utfordring når det gjelder pseudogener og annet genetisk tomgods. Kreasjonistene kan alltids hevde at likheten i ordinære gener mellom f.eks. mennesker og sjimpanser skyldes at skaperen har funnet det tjenlig å bygge disse organismene med omtrent de samme byggeklossene (selv om et slik resonnement, som påpekt i min forrige artikkel, fort blir ganske så anstrengt).

Men jeg har ennå til gode å se noe i nærheten av en god kreasjonistisk forklaring på hvorfor skaperen skulle ha funnet det for godt å legge inn unyttig genetisk tomgods i nøyaktig de samme posisjonene i DNA-molekylene til nært beslektede arter. Kreasjonistene får altså det samme troverdighetsproblemet som den som har gått i fella og kopiert falske opplysninger fra en konkurents katalog.

Den norske kreasjonisten Jon Kvalbein har blant annet i Aftenposten hevdet at en viktig årsak til at forskere godtar evolusjonsteorien, er at de har en positivistisk grunnholdning, og derfor allerede i utgangspunktet har avskåret seg selv fra å kunne vurdere noe annet enn materialistiske forklaringer på fenomener i naturen (i dette tilfellet mangfoldet av livsformer). Et slikt argument for å underkjenne evolusjonsteoriens troverdighet, er ganske så verdiløst i møtet med de argumentene som er gjengitt ovenfor i popularisert form.

Her blir problemstillingen faktisk snudd på hodet. Det er ikke bare det at man kunne tenke seg en naturlig forklaring på noe som kreasjonistene mener skaperen har gjort. Her er det i stedet slik at vi observerer et fenomen (forekomsten av genetisk tomgods) som det er nærmest utenkelig å skulle tillegge en skaper (med mindre denne skaperen bevisst har ønsket å villede oss).

Det finnes enkelte kreasjonister som er villige til å forklare for eksempel geologiske formasjoner som forskerne mener har blitt til ved naturlige prosesser gjennom millioner av år, ved å hevde at skaperen kan ha skapt jorden med slike ting fiks ferdig for noen få tusen år siden. Noen vil til og med gå så langt som til å hevde at skaperen skapte fjell med innlagte fossiler.

Fossilene er i så fall bare tilsynelatende levninger etter noe som en gang har levd, og skaperen skapte jorden med slike fossiler for å gi den en tilsynelatende alder. Noen opplever kanskje dette som et søkt eksempel, men tanken ble framsatt i fullt alvor av den britiske naturviter Philip Henry Gosse i 1857, i hans bok Omphalos, og er for eksempel behandlet i Stephen Jay Goulds essay Adam's Navel. Stakkars Gosse fikk hard medfart den gangen, og jeg kjenner ikke til noen norske kreasjonister som ønsker å argumentere slik han gjorde.

Jeg føler meg altså nokså sikker på at Kvalbein og hans likesinnede tar avstand fra Gosses ideer. Men i forbindelse med genetisk tomgods får de nøyaktig det samme problemet å forholde seg til. På samme måte som fossiler bærer vitnesbyrd om ulike livsformer som har levd på jorden gjennom millioner av år, bærer særlig pseudogener og endogene retrovirus vitnesbyrd om hva som har skjedd med den genetiske informasjon som har vandret gjennom myriader av ulike organismer gjennom millioner av år.

Tenk på kromosomene i et befruktet egg. Der ligger det lagret informasjon om hvordan fosteret skal utvikle seg. Men kromosomene inneholder ikke bare informasjon om den nye organismen som er i ferd med å bli dannet, de inneholder også informasjon om denne organismens forfedre. Endogene retrovirus og pseudogener er så å si en slags DNA-fossiler!

Og nettopp derfor er ulike arters DNA-molekyler en gullgruve for forskerne, og det er et område der man bare såvidt har begynt å skrape litt i overflaten.

Kreasjonister har i alle år yndet å karakterisere evolusjonsteorien som useriøs og ikke-falsifiserbar, og de har gjerne hevdet at den er ute av stand til å komme med forutsigelser (prediksjoner). Alt dette er feil, og jeg kjenner ingen enkelt fagdisiplin som mer grundig enn molekylærbiologien gjør slike påstander til skamme.

Dette er altså et forskningsfelt der man bare så vidt har kommet igang, og det er derfor bare noen få evolusjonære slektskap som har blitt bekreftet ved hjelp av den type resultater som denne artikkelen presenterer. Det betyr at vi i årene som kommer vil vi kunne forvente hundrevis av sammenligninger mellom arter og grupper av arter. Men det innebærer at evolusjonsteorien kommer til å bli satt på stadig tøffere prøver; enten vil den få problemer eller så vil den bli ytterligere styrket - det vil i praksis være nærmest utenkelig at kartleggingen av ulike arters genomer skulle gi resultater som er nøytrale i forhold til evolusjonsteorien.

Hvilke mønstre (eller mangel på mønstre), når det gjelder forekomster av endogene retrovirus, transposoner og pseudogener hos ulike arter, tror Kvalbein og hans likesinnede at forskerne vil finne i framtiden?

La meg i denne sammenheng komme med en forutsigelse: Jeg er trygg på at det vil bli funnet stadig nye bekreftelser på at evolusjonsteorien i det store og hele er korrekt, og jeg er overbevist om at folk med den nødvendige kunnskap vil kunne gi meget detaljerte prediksjoner, basert på evolusjonære stamtrær, om hva man kan forvente å finne når man undersøker visse posisjoner på gitte kromosomer.

Kreasjonistene er mer enn velkomne til å konfrontere meg med ovenstående forutsigelse når som helst i framtiden. Samtidig utfordrer jeg kreasjonistene til å komme med alternative forutsigelser, dersom de tror at min er feilaktig. Dette vil være en enkel og grei test på om kreasjonistene virkelig tror på sine egne ideer. Gjør de ikke det, bør de slutte å kritisere evolusjonsteorien.

Kilder, forbehold og videre lesning

Ovenstående framstilling bygger primært på to artikler fra det prisbelønte nettstedet TalkOrigins.org, nemlig Plagiarized Errors and Molecurlar Genetics av Edward E. Max, og 29+ Evidences for Macroevolution - part 4: the molecular sequence evidence av Douglas Theobald. Forøvrig har jeg benyttet en rekke sekundære kilder. Noen er referert som linker i teksten, andre finnes på TalkOrigins.org, og mange av dem finnes i den generelle litteraturen om evolusjonsteori og kreasjonisme.

Jeg ønsker å takke både Edward Max og Douglas Theobald, som har svart på diverse spørsmål jeg har sendt dem. Forøvrig anbefaler jeg deres artikler på det varmeste. Begge artiklene er populærvitenskapelige, men særlig Max sin tar for seg en rekke tekniske detaljer som jeg, av flere grunner, har funnet det riktig å unngå i denne artikkelen.

Til lesere som er interessert i å gå dypere i stoffet enn hva de nevnte artiklene gjør, kan for eksempel følgende to bøker anbefales: Molecular Evolution - a phylogenetic approach av R. D. M. Page & E. C. Holmes, og Genomes (2nd edition) av T. A. Brown. For ordens skyld nevnes at jeg selv bare har lest deler av disse bøkene.

Undertegnede er ikke biolog, men informatiker med interesse for evolusjonsteori. Jeg er ingen ekspert på molekylærbiologi, men har forsøkt å holde meg til stoff jeg behersker sånn noenlunde. Dersom det oppdages feil i artikkelen, vil jeg sette pris på om folk med relevant kompetanse kommer med korrigerende informasjon.

PS: Denne artikkelen ble første gang publisert på forskning.no 11.06.2004, og republiseres med tillatelse. Det er kun gjort mindre justeringer i forhold til originalen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt