Daniel Joachim Kleiven

34

Kan ateister være gode mennesker?

Hvordan kan vi egentlig avgjøre om noe er godt eller ikke?

Publisert: 21. mai 2014

Hvilket spørsmål blir mye misforstått – av både kristne og ateister? Jo: “Kan en ateist være en god person”? Dette møtte jeg nok en gang på Skepsisuka i Oslo fra en modig kvinne på første rad.

Svaret her burde være klinkende klart. Ja. Ja! Absolutt! Helt klart ja! Det finnes ingen sofistikerte argumenter som sier noe annet.

Det interessante spørsmålet her ligger imidlertid som en del av det første spørsmålet: Hvordan vet vi, eller hvorfor tror vi, at det eksisterer noe vi mennesker med god grunn kan kalle for godt? Hva slags virkelighetsoppfatning kan rettferdiggjøre noe slikt? Hva slags naturforståelse? Hvilken ontologi? Hvilket metafysisk system?

Finnes det noe som kan kalles for objektivt og universelt godt, eller kan alt spores tilbake til naturlig seleksjon med tilfeldig genetikk eller sosiale konstruksjoner? Og hvis sistnevnte; hvordan bygger vi best mulig sosiale konstruksjoner? Hva er målet? Her kommer vi inn på ratiōnālefor det som kalles for moralteori. Dydsetikk, pliktetikk, konsekvensetikk, naturlovsetikk, med mer.

Det interessante spørsmålet her er altså ikke hvem som kan være gode eller onde. Ateister kan være, og de fleste er, virkelig fantastiske mennesker. Men spørsmålet er heller: Gitt virkeligheten vi lever i; hvordan kan vi ha et rasjonelt grunnlag for å si at noen handlinger eller situasjoner er moralsk gode eller onde? At de er verre eller bedre enn andre?

Årsaken til den opprinnelige misforståelsen her bunner nok ut i at mange gudstroende vil si at Gud selv er standarden for godhet (og dermed gjør Euthrypo’s dilemma meningsløst), enten direkte i seg selv eller indirekte gjennom iboende teleologi i naturen, men dette sier ingenting om at man må tro på Gud for å følge denne. Altså selv gitt Guds eksistens vil det være fullstendig koherent å tenke at en ateist kan være et forbilledlig moralsk menneske av ypperste grad. Paulus skriver:

“For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem.”
Rom 2,15-16

For kan det finnes noe som er objektivt godt? Som ikke er avhengig av meningsmålinger, lovgivning eller evolusjonære fordeler? Er voldtekt av barn eller bevisst forurensning av naturen objektiv moralsk galt, eller representerer det egentlig bare subjektive preferanser vi har ervervet oss fra en meningsløs evolusjon, DNA og blind kulturell tilpasning? Kan det finnes absolutte størrelser for moral og godhet?

Spørsmålet er dessuten om disse absoluttene eller objektive størrelsene har ontologisk eksistens. Det vil si om de eksisterer i virkeligheten, slik den er i seg selv, selv om vi mennesker kan ha ulik grad av subjektiv oppfatning eller grad av forståelse av denne. At folk kan være uenig om hva som er godt, er derfor ikke et definitivt motargument.

For det er vanskelig å se, gitt ateisme, hvordan det kan finnes slike objektive eller absolutte størrelser for hva som er godt eller ondt. Nå, den kanskje vanligste protesten på dette, er også den mest intetsigende og meningsløse. “Men vi trenger ingen Gud for å vite hva som er godt. Det kan den menneskelige fornuften vår finne ut av helt på egenhånd.”

Jaha, sier du det? Men det ga vel ikke et nytt alternativ og gav ikke svaret på noen ting, annet enn å unngå selve problemstillingen? For hvordan kan fornuften eller intuisjonen vår i så fall finne ut at noen ting er ondt eller godt, rett eller galt, bedre eller verre? Hvilken type virkelighetsforståelse kan forsvare noe slikt, når alle antakelser og konsekvenser er undersøkt? Spesielt dersom man ikke kan tillate noe slikt som en platonsk form for godhet eller iboende mening i naturen, men at det dypest sett ikke er noen mening eller hensikt. At DNA verken vet eller bryr seg, men at vi bare danser til musikken dens, for å løst gjengi biolog og nyateist, Richard Dawkins.

For å holde denne posten kort, skal jeg ikke i denne omgang forsøke å argumentere sterkere for objektive, absolutte størrelser, for en teistisk moralteori, eller mot en naturalistisk moralteori utover disse små, men viktige presiseringene. Jeg kan love at f.eks. konsekvensetikk/utilitarisme vil få hard omgang senere, fra John Stuart Mill til Peter Singer. Til slutt en liten kommentar på noe mer aktuelt.

De britiske sekulærhumanistene er om dagen ute med en ny videoserie med Stephen Fry for å promotere deres eget livssyn. En av dem har til og med havnet på Upworthy etter å ha gått viralt. Første gang jeg så videoene, falt haka mi sakte, men sikkert mot kragebeina. Holdt de virkelig så lavt nivå, eller hadde jeg oversett en forklaringsvideo eller noe annet vesentlig?

Videoen hopper ikke bare elegant over selve kjernespørsmålet nevnt ovenfor, men har også nerver nok til å påberope seg naturvitenskap som en guide for seg selv. Vel, hvordan skal egentlig et deskriptivt verktøy for å utforske naturen fortelle oss om normative verdier og hvordan vi bør behandle andre mennesker i livene våre? Bjørn Are Davidsen har skrevet en god post om hvorfor naturvitenskap ikke er humanisme.

Du skal smugle inn ganske mange hjelpemidler inn bakveien, ta en rekke ulovlige snarveier og benytte deg av en god håndfull med logiske tankefeil og sirkulære argument for å få til et slikt prosjekt, mens man håper at ingen observante tilskuere legger merke til jukset som foregår bak sceneteppet. Eller sagt på en annen måte: Du må ta en Sam Harris!

“In a strictly naturalistic view — one in which the world is taken on its own terms, without reference to a creator or any spiritual realm — there is no hierarchy of value with humans somewhere near the top. There are simply multifarious animals, each with its own needs. Human uniqueness is a myth inherited from religion, which humanists have recycled into science.”
- John Gray, ateist og professor i vestlig tenkning ved LSE

Jeg må innrømme at jeg er litt ambivalent til sekulærhumanisme. På den ene sida er jeg umåtelig glad for at de finnes som et areligiøst alternativ til nihilisme, og de står for mye godt. Norske humanister, i det minste den nye generasjonen, virker mange hakk sterkere enn de britiske. Men på den andre sida, sliter jeg med å se hvordan de kan rettferdiggjøre humanismen sin rasjonelt, og den virker høyst utsatt for kritikk som  John Gray fremmer. Det er en fin tanke at man kan skape mening til eget liv og arbeide for menneskeverd, men spørsmålet utsetter man dermed bare til neste runde: Hvordan kan man rettferdiggjøre noe slikt, gitt et underliggende materialistisk eller naturalistisk virkelighetsforståelse?

“The prevailing secular worldview is a pastiche of current scientific orthodoxy and pious hopes.  Darwin has shown that we are animals; but–as humanists never tire of preaching–how we live is ‘up to us.’  Unlike any other animal, we are told, we are free to live as we choose.  yet the idea of free will does not come from science.  its origins are in religion–not just any religion, but the Christian faith against which humanists rail so obsessively.(…)» - John Gray

Utfordringene stikker mye dypere. For dersom hele historien er at universet virkelig er mekanisk og materielt; hvilken mulighet har egentlig molekyler i bevegelse til å sette pris på skjønnheten i tanken om et ukrenkelig menneskeverd? Hvordan kan de hensiktsløse naturlovsdeterminerte subatomiske partiklene som (tydeligvis) utgjør sinnet ditt, ha potensial til å skape mening,selv til eget liv? Hvor mange nerveceller eller rette symboler i DNA-koden må til for å skape god moral? For å skape bevissthet? For å skape personer? Hvordan kan man finne frem til at andres lykke er viktig, selv i situasjoner hvor man selv taper på det? Dø for ens neste? Ha intensjoner? Utføre logisk nødvendige resonnementer? Tenke rasjonelt i det hele tatt?

Å konkludere med at alle dette “finner vi inne i oss” er en fin catch-phrase, men forteller oss lite konstruktivt og avleder oppmerksomheten fra de virkelige spørsmålene, som vist ovenfor. Og kontra til stråmannen som de britiske humanistene setter opp - en gudstroende vil svare med at man ikke simpelthen finner svaret på dette i en hellig bok, men man innser også at virkeligheten er noe mer. Nærmere bestemt at man finner belegg for ens egen rasjonelle, moralske intuisjon i en transcendent størrelse, eller som et innebygget element i en natur full av hensikter.

“Stephen Fry – a stupid person’s idea of what an intelligent person is like.”
Peter Hitchens

Denne teksten er en omskrevet versjon av et innlegg publisert på egen blogg. 07.04.2014 og her 19.05.2014. Lagt ut på Verdidebatt.no etter initiativ fra redaksjonen.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #401

Håkon Hovda

151 innlegg  2371 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.
Du forsvarer disse "situasjonsbestemte handlingene" utfra ditt sett med påstått gudegitt "objektiv god moral".

Ikke i det hele tatt!! Jeg forsøkte gi en slags forklaring på hvorfor israelittene fikk en slik befaling og hva det kunne ha innebært. Å bygge et slags moralsk tempel rundt dette eksisterer ikke i Bibelen eller som tolkning. At det er problematiske skriftsteder er nettopp fordi de ikke passer med hvordan vi opplever Gud (jøder og kristne) åpenbarer seg i Skriftene ellers, ei heller hvordan vi erfarer Han i våre liv. Men allikevel har vi såpass respekt for det vi sier vi tror på, at vi velger å la tekstene stå der og så forsøker å forstå hva de kan bety. Om vi hadde en subjektiv tilnærming ville vi ha fjernet de for lenge siden, men det har vi altså ikke.

Nå syns jeg du skulle forsøke å forholde deg til saken og også hva jeg skriver, og ikke være så forblindet av å ønske å ta meg (som representerer et syn du tydeligvis ikke liker) at du synker ned på et slikt nivå du nå viser, Herstad. Det ødelegger debatten og ødelegger for at du kan få fram ditt syn på en saklig måte.

Kommentar #402

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Håkon Hovda. Gå til den siterte teksten.
Nå syns jeg du skulle forsøke å forholde deg til saken og også hva jeg skriver, og ikke være så forblindet av å ønske å ta meg (som representerer et syn du tydeligvis ikke liker) at du synker ned på et slikt nivå du nå viser, Herstad. Det ødelegger debatten og ødelegger for at du kan få fram ditt syn på en saklig måte.

Jeg forsøker å forholde meg til saken hvilket er mer enn man kan si om det siterte utsagn.

Kommentar #403

Ole Petter Jenssen

0 innlegg  400 kommentarer

Det har jeg gjort.

Publisert over 5 år siden

Kan du da fortelle meg hvordan du definerer objektiv moral? Hvis det er situasjonsbestemt, er den jo relativ.

Kommentar #404

Håkon Hovda

151 innlegg  2371 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.
Jeg forsøker å forholde meg til saken

Flott. Da kan vi fortsette derfra

Kommentar #405

Håkon Hovda

151 innlegg  2371 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Ole Petter Jenssen. Gå til den siterte teksten.
Kan du da fortelle meg hvordan du definerer objektiv moral? Hvis det er situasjonsbestemt, er den jo relativ.

Objektiv; Ikke situasjonsbestemt, ikke avhengig av mennesker (lik uansett om vi er her eller ikke), lik uansett tid eller kultur. 

Det er en enkel test: Vil det vi hevder er galt i dag, alltid ha vært og være galt? Som f.eks drap (på generelt grunnlag, ikke som straff eller i selvforsvar) ?

Om svaret er ja, da har du objektiv moral. Om du mener at drap, uavhengig av om omstendigheter ikke nøvdendigvis er galt, da har du subjektiv moral. 

De aller fleste erkjenner objektiv moral i en eller annen form. Spørsmålet er da gjerne om hvor denne kommer fra. 

Kommentar #406

Ole Petter Jenssen

0 innlegg  400 kommentarer

Du snubler videre.

Publisert over 5 år siden
Håkon Hovda. Gå til den siterte teksten.
Objektiv; Ikke situasjonsbestemt, ikke avhengig av mennesker (lik uansett om vi er her eller ikke), lik uansett tid eller kultur.

Det er en enkel test: Vil det vi hevder er galt i dag, alltid ha vært og være galt? Som f.eks drap (på generelt grunnlag, ikke som straff eller i selvforsvar) ?

Om svaret er ja, da har du objektiv moral. Om du mener at drap, uavhengig av om omstendigheter ikke nøvdendigvis er galt, da har du subjektiv moral.

De aller fleste erkjenner objektiv moral i en eller annen form. Spørsmålet er da gjerne om hvor denne kommer fra.

Det jeg prøver å få frem er at den gud du møter i GT synes det er helt greit med drap, men noen (tusen) år senere i NT, har han forandret mening. Hvis det å ta livet av et menneske er galt, så er det galt. Enten du er gud eller menneske.

Kommentar #407

Håkon Hovda

151 innlegg  2371 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Ole Petter Jenssen. Gå til den siterte teksten.
Det jeg prøver å få frem er at den gud du møter i GT synes det er helt greit med drap, men noen (tusen) år senere i NT, har han forandret mening. Hvis det å ta livet av et menneske er galt, så er det galt. Enten du er gud eller menneske.

Det kan du mene, men det forandrer ikke debatten om objektiv eller subjektiv moral. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere