Et langt skritt tilbake

Det mest effektive bistandsarbeidet bedrives ikke blant barn med fluer i øynene i Afrika. Den bedrives i maktens korridorer, enten det er i Utenriksdepartementet, Stortinget, WTO eller FN. Urettferdige, globale maktstrukturer er en viktig årsak til fattigdom. Det handler om slike ting som illegitim gjeld, utrettferdige handelsvilkår, kapitalflukt, selskaper som unndrar seg skatt og forpliktelser overfor arbeidere, og en klimakrise som truer hele verdens levegrunnlag. Derfor as politisk påvirkningsarbeid et stadig mer sentralt arbeidsfelt for bistandsorganisasjonene. Det er her det viktigste slaget om rettferdighet og framgang for alle står.

For å gjøre dette arbeidet har bistandsaktørene fått fantastisk drahjelp av den såkalte informasjonsstøtten. Den er en egen post i statsbudsjettet og utgjør per i dag 91 millioner kroner i året. 27 millioner går til FN-sambandet og deres arbeid rettet mot skolene. De resterende 64 millionene fordeles på et femtitalls organisasjoner og deres informasjonsarbeid, inkludert mange kirkelige aktører.

Men nå truer den nye regjeringen med at informasjonsstøtten skal kuttes eller fjernes helt, noe statsråd Vidar Helgesen bekreftet i Stortingets spørretime 7. mai. Vi mener dette vil være en stor tabbe. Det er disse pengene som muliggjør den mest effektive utviklingspolitikken: Politisk påvirkningsarbeid, opplysningskampanjer og en informert utviklingsdebatt, som målbærer perspektiver fra det globale sør og er med på å legge premissene for Norges engasjement i verden.

Dette kommer ikke av seg selv. Ingen organisasjoner klarer å samle inn penger til å overvåke forhandlingene i WTO eller drive kampanje for innføring av land-for-landrapportering. Givere flest vil helst støtte søte barn og henge opp bilder av dem på kjøleskapet hjemme. Det er den markedstilpassede realiteten.

Selv i kirkene strever vi med å samle inn penger til de tiltakene som virkelig går til roten av problemet. Men vi jobber med saken. Vi maner til engasjement for menneskene som ikke bor i Norge, men som berøres av våre politiske og personlige valg. Vi har gode forutsetninger for å gjøre det. På hvert nes finnes det en kirke. Et vell av menigheter, misjonsforeninger og ungdomsklubber målbærer et sterkt internasjonalt engasjement. Informasjonsstøtten gjør oss i stand til å serve dette landsdekkende nettverket med informasjon om globale sammenhenger. Og det virker! Kirkene ledet an i den internasjonale kampanjen for gjeldsslette. I dag viser kirkegjengerne vei med sitt klimaengasjement.

Informasjonsstøtten hjelper kirken til å være en mindre selvopptatt kirke. Den hjelper Norge til å være et mindre selvopptatt Norge, og den hjelper deg til å forstå din rolle som en global borger. Informasjonsstøtten gir næring til et kobbel av vaktbikkjer, som passer på at norsk politikk slår bedre ut for verdens fattige. Den gjør oss i stand til å ta kampen mot fattigdom til de rike og mektiges bord. Alt dette for 64 millioner kroner i året. Det er så vidt mer enn hva Høyre har ønsket å gi Olav Thon i skattelette. Eller et par Hamar-stupetårn.

Tradisjonell bistand alene kan ikke redde verden. Børge Brende og hans regjering vil være blant de første til å påpeke dette. Derfor er det merkelig at regjeringen legger opp til å kutte de bistandspengene som ikke går til tradisjonell bistand. Framfor å strupe sine kritikere, burde regjeringen lytte til dem. Visst finnes det rom for forbedring, men det vil overraske oss om regjeringen finner noen post på statsbudsjettet med større ringvirkninger enn informasjonsstøtten. Vi er oss selv nok som det er. Ikke gjør oss mer navlebeskuende.

Knut Refsdal, generalsekretær i Norges Kristne Råd
Jørn Lemvik, generalsekretær i Digni