Verdidebatt

Religionsfrihetens fanebærere

Manglende religionsfrihet i Grunnloven gjaldt ikke bare jøder og jesuitter. I dag kan vi takke frikirkene for religionsfriheten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Grunnlovens manglende religionsfrihet rammet protestantiske kristne allerede samme år som den ble vedtatt. De første norske kvekerne hadde blitt omvendt da de satt som fanger i engelske fangeskip under Napoleonskrigen, og vendte tilbake til hjemlandet med en tro som utfordret både dem selv og den norske stat.

Kvekerne ville ikke føye seg etter statens offisielle religion.
De nektet å betale presteskatt, ville ikke betale for kirkens omgangsskole eller vise presten større respekt enn andre mennesker. Siden kvekerne brøt med statskirkens utøvelse av religion, brøt de norsk lov. For dette ble mange av dem fengslet, utpantet
og mistet sine gårder.

Ikke brannmenn. I boka Gud i Grunnloven fortelles historien om hvordan frikirkene presset på for religionsfrihet. Deres første seier kom i 1845, da dissenter­loven ble vedtatt. Da ble det tillatt for norske innbyggere å ha en annen tro enn den evangelisk-lutherske. Dissenterloven omfattet kun kristne personer og grupper, men gjorde det lovlig for frikirkesamfunn å etablere seg i landet.

Selv om den nye loven gjorde det mulig for frikirkene å få pastorer som var godkjent av myndig­hetene og gav dem fritak for deler av presteskatten, samt tillatelse til å vinne nye medlemmer, ble de fortsatt diskriminert.

Det var for eksempel ikke tillatt for frikirkelige å dele ut nattverd til statskirkemedlemmer 
eller ha lukkede menighetsmøter.
 Dessuten var det bare statskirkemedlemmer som kunne ha statlige embeter. Hvilket innebar at en katolikk eller metodist for 
eksempel ikke kunne være brannmann eller postmester.

Etter hvert som frikirkesamfunnene vokste, ble flere mennesker berørt av begrensningene
Grunnloven og dissenterloven satte for deres virksomhet. Derfor ble det vedtatt en ny dissenterlov i 1891. Denne gav blant annet vigselsrett til godkjente dissentersamfunn, men innskrenket retten til å fritas for kirkeskatten. Dissenterne kunne være stortingsmedlemmer, men kunne ikke delta i kommunale forhandlinger om kirkelige saker.

Skill stat og kirke. I 1902 ble derfor Dissentertinget dannet. Målet var å delta i samfunns­debatten og forsøke å få myndighetene til å endre dissenterloven. Dissentertinget fremmet også synspunkter om at statskirkeordningen burde avskaffes, at det burde være skille mellom stat og religion, og at alle borgere skulle ha like rettigheter uavhengig av sin religiøse tilhørighet. De fikk ikke gjennomslag for noe av dette. Det skulle ta over 100 år før alle disse forslagene ble gjennomført.

En milepæl i så måte var da religionsfriheten kom inn i Grunnlovens andre paragraf, men det skjedde først i 1964 ved Grunnlovens 150-års jubileum. Fem år etter ble loven om trudomssamfunn og ymist anna vedtatt, som skapte gode rammer for personer og grupper uten statskirketilhørighet. Det mest radikale med loven var at den omfattet alle religiøse grupper, og ikke bare kristne. Frem til 1969 var det faktisk ulovlig å danne trossamfunn som ikke var kristne eller jødiske i Norge.

Loven har dermed fremdeles relevans. Begrepet «trossamfunn» som ble brukt i loven, var et uttrykk for at norske borgere utenfor statskirken ikke lenger var utenfor den rette lære – altså
ble de ikke lenger kalt «dissentere».

Korrektiv. Det er viktig å understreke at den kristne kultur­arven er mangfoldig. Norge hadde vært katolsk i 542 år før landet ble luthersk i 1537, og landet har også en frikirkelig arv fra 1814 av. Denne arven er høyaktuell, ikke minst som selvkorrektiv.

Den frikirkelige arven inne­bærer å anerkjenne både den kristne kulturarven og det religiøse og livssynsmessige mangfoldet. Tro og religion skal ikke påtvinges noen, og livssyn skal heller ikke gi samfunnsmessige fordeler eller ulemper.

Frikirkene har en historisk erfaring som gjør dem til nyttige
bidragsytere i debatten om det livssynsåpne samfunnet. De står nå også i en livssynsmessig mellomposisjon som kan være fruktbar. Samtidig som de tilhører flertallsreligionen i Norge, tilhører de også den voksende 
minoriteten som står utenfor Den norske kirke.

Ikke utestenge. Dersom tradisjonelt forstått kristne verdier fortsatt skal ha en sterk stilling i Norge, må de knyttes tett opp til menneskerettighetene. De må formidles på en måte som ikke utestenger dem som tilhører andre religioner og livssyn enn det kristne.

Slik kan mennesker uavhengig av livssyntilhørighet oppleve seg som en del av det norske verdigrunnlaget. En sterk overbevisning om egen tro bør bære i seg en sterk respekt for andres tro og livssyn, og en forståelse for at religion kan være både arv og individuelt valg. At staten ikke skal styre religionen og at religionen ikke skal styre staten, er en frikirkelig overbevisning som har hatt stor betydning for religionsfrihetens fremvekst i Norge.

(Dette er et bearbeidet utdrag av et kapittel i Gud i grunnloven. Kronikken er skrevet sammen med Silje Kvamme Bjørndal stipendiat ved MF, tilknyttet Skaperkraft.)

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.5.2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt