Ryktet jeg aldri slapp fri fra

[ LES  OG FØLG KOMMENTARENE TIL MITT FØRSTE INNLEGG: En prest og en pappa ]

Jeg, datter av Børre A. Knudsen, ønsker å fortelle denne historien og håper at det kan få folk til å tenke seg om to ganger før de sprer en historie videre uten at de egentlig vet om den er sann.

Jeg vet ikke hvorfor historien startet. Kanskje var det bare av ren nysgjerrighet fra noen. Men den har betydd utrolig mye negativt – både da det sto på som verst – og senere.

Forandring.  Januar 1990 får min mor en mulighet til å reise på et langtidsopphold til Spania, hun er totalt nedslitt psykisk etter påkjenningen familien har hatt i årevis.

For henne er nå, i januar 1990, forandring fra hverdagen høyst nødvendig. Etter noen uker bestemmer mine foreldre at jeg og pappa skal reise ned i to uker for å besøke henne. De søker meg fri fra skolen, og vi reiser.

Etter nesten to uker i Spania og etter mye vurdering frem og tilbake ser vi at det beste for alle tre vil være at vi blir lengre i Spania sammen. Hjemme i Norge har klassen min nå to uker arbeidspraksis, og vi får ordnet det slik at jeg får arbeidspraksis i den norske barnehagen Costa Blanca mens jeg tenker på om jeg vil begynne på den norske skolen.

Ingen mobbing. Dagene går, og jeg bestemmer meg for å begynne på skolen der. Møtet med den norske skolen på Costa Blanca blir fantastisk. Medelever tar imot meg med åpne armer, her opplever jeg ingen mobbing, ingen sladring, ingen utestengelse.

Det beste er at det plutselig ikke er noen som bryr seg om hvem faren min er, ingen som dømmer eller hetser meg på grunn av at jeg er datteren til Børre Knudsen. Det er en helt ny, litt merkelig, men fantastisk opplevelse for meg. Det er totalt forskjellig fra det jeg er vant til hjemmefra. Dette knappe halvåret blir det beste skoleminnet jeg har fra grunnskolen og gir meg også noen av de beste familieminnene jeg har.

I midten av juni er det klart for hjemreise. Det er trist å ta farvel med alle i Spania, men jeg gleder meg også til å komme hjem. Det er mulig at disse månedene i helt andre omgivelser hadde fått meg til å glemme mye av hvordan jeg hadde følt meg hjemme. Jeg gleder meg veldig til å komme til Norge igjen.

Onde historier. Hjemme i nord går det imidlertid bare noen dager før onde historier møter meg, og jeg blir slått tilbake til alt det onde som var der før vi reiste bort – og nå blir det enda verre. «Kjersti, hvor har du ungen din?» Jeg skjønner ingenting!

Jeg oppdager at det går stygge rykter. Historien har nok artet seg litt forskjellig fra person til person og fra arbeidsplass til arbeidsplass, men i korte trekk var denne historien blitt en sannhet blant veldig mange:

«Vi måtte reise til Spania på grunn av at jeg var gravid, abort kunne jeg jo selvfølgelig ikke ta, å reise bort for å føde barnet var eneste løsningen! Jeg fikk barnet i Spania og ga dette til min eldste bror som bor i Trondheim.»

Min bror fikk en sønn i slutten av mars dette året, så det passet jo veldig godt inn i historien. Men ingen stilte spørsmålstegn ved at vi dro til Spania i januar og ungen ble født i mars og at jeg i så fall burde vært høygravid før vi reiste.

Forsterket. Det som derimot ble en viktig del av historien litt senere, da kanskje ryktet hadde bleknet litt, var at ei fra bygda hadde vært i Trondheim på ferie. Der hadde hun sett min bror med de to sønnene hans. Hun kunne fortelle da hun kom hjem at ungene ikke lignet særlig på hverandre. Om det virkelig var min bror hun hadde sett eller om hun egentlig hadde sett noen i det hele tatt vet jeg ikke, jeg vet heller ikke hvem dette var, men dette ble et nytt argument for dem som hadde ryktet som sin sannhet.

På denne og lignende måter ble ryktet enda sterkere, og det var tydelig at folk bare la på og la på etter hvert for å vite mest mulig og for å være den mest interessante. Historien var så sterk at selv på mannsdominerte arbeidsplasser var visst dette et stort samtaleemne. Det virker på meg som om det som kanskje i utgangspunktet var nysgjerrighet utviklet seg til ren ondskap. Folk ville gjerne at det skulle være en tragedie som lå bak reisen vår, de ville ha en negativ sensasjon. De ville ha en skandale rundt pappa.

Slapp ikke fri. Jeg slapp aldri fri fra historien, uansett hva jeg sa eller gjorde var dette blitt en sannhet for veldig mange. Uansett hva jeg svarte, om jeg svarte saklig, logisk, sint, avvisende, uansett på hvilken måte så ble jeg møtt med spørsmålene: «Hvorfor lyver du?» Hvorfor kan du ikke bare fortelle sannheten?» «Vil du virkelig ikke ha din egen unge?» «Hvem er faren?»

Ingenting nyttet. Ingen svar var gode nok. Jeg ble den som fortalte løgner.

Jeg tenkte vel at dette også var noe som jeg måtte ordne opp i selv på samme måte som med mobbingen jeg ble utsatt for på grunn av min fars abortaksjoner.

Det gikk over ett år før jeg fortalte historien til min eldste bror og til mine foreldre.

Jeg var 14 den gangen. Det løgnaktige ryktet preget mitt selvbilde, min selvtillit, hele meg. Nå er jeg 38 – og historien sitter fremdeles veldig sterkt i meg.

Ryktet lever. Med tiden ble ryktet litt mindre hett som samtaleemne, og spørsmålene kom noe sjeldnere. Men selv mange år senere er jeg blitt møtt med spørsmål om dette – og med lignende tilbakemeldinger som tidligere på mine svar. Jeg tror ganske sikkert at det finnes folk som tror på denne historien enda og kanskje er det ingenting som kan fjerne historien helt fra deres «sannhet».

Neste gang dere hører noe om noen eller noe som dere egentlig ikke vet noe om, så spør den det gjelder, og tro på at den som skal ha opplevd historien vet best hva som er sannhet eller ikke.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16. MAI 2014