Verdidebatt

Om kultur og kamp og endringer

Vi vil fortsatt få debatter på hva norsk kultur er, og vi vil fortsatt se at identitetsforvirret ungdom vil føle utenforskap.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Disse verdiene er universelle. Dette fordi vi som menneskehet, blant oss, de mest opplyste og tenkende, opp gjennom tidene, over hele jordens overflate, har tenkt ut disse. Disse verdiene er fellestrekk, som filosofer og tenkere har konkludert er viktige. Disse utgjør, det vi mennesker kan kalle, det beste vi har klart å tenke frem, hittil. Med andre ord, den ultimate sannhet, høyere enn enhver lov, tradisjon, kutyme eller praksis. At disse er universelle er rett beskrivelse, at disse ikke er implementert eller praktisert er rett kritikk. At alle mennesker har anlegg for å utøve disse er riktig, at alle mennesker skulle ønske å leve under slike forhold er riktig. At mennesker ønsker disse når de er i minoritet er også riktig, og dermed at hvis en er i majoritet så fravikes disse er et problem.

Når parametere for et standpunkt ikke er utsatt for debatt er det liten mening i om selve standpunktet modereres eller frafalles, grunnlaget for standpunktet vil fortsatt bestå og gi lignende meninger fremover.

Slik er debattene orientert rundt nasjonalismen og den kulturelle arv. Disse har pågått siden utviklingen av nasjonale identiteter og nasjonalstater. Frekvensen har vært raskere men varigheten på debattene kortere, likevel er det en undertone som alltid ligger der, denne undertonen gjelder inntreden av en folkegruppe som går i strid med den pre-definerte definisjonen på nasjonal identitet.

Nasjoners identitet

Enhver nasjon har en årsak for sin eksistens. Europeiske nasjonalstater hadde dette begrunnet i en felles kultur/etnisitet og religion. De tidligere koloniserte statene på sin side prøvde å adoptere denne ideen og endte med paria grupper som følge av at nasjonale identiteter favoriserte og var orientert rundt en majoritets identitet.

Pakistan er en stat hvor det etter et langtekkelig arbeid med utforming av grunnlov ble bestemt at den nasjonale identitet skulle orientere seg rundt religionen Islam og senere også etter særskilte sekteriske prinsipper. Selv om grunnloven hadde implementert likhetsprinsippet ble det gjennom endringer og tillegg skapt paria grupper som falt utenfor. En slik nasjonal identitet er ekskluderende og er ikke en refleksjon på likhetsprinsippet eller speilbildet av regionens kulturelle og religiøse sammensatte komposisjon.

Myanmar har en lignende identitet som definerer sin eksistens orientert rundt et burmesisk buddhistisk kulturell og religiøs arv. Denne definisjonen innebærer aksept for folkegrupper som historisk er burmesiske buddhister, og ekskluderer folkegrupper som for eksempel Rohingiya, Shan eller Karen. I offisiell Burmesisk narrativ er Rohingiya innvandrere og dermed ikke lovlige borgere.

Israel er en stat hvor nasjonale identitet er sentrert rundt en folkegruppes religiøse og etniske tradisjon. Landets eksistens har opprinnelse i jødisk-semittisk nasjonalisme født som Sionisme. Imidlertid blir det en gråsone som skaper konflikt innad i tilfeller folk som konverterer til jødedommen eller etniske jøder som er ateister – hvor faller de i narrative rundt nasjonens identitet? Videre er Regjeringens ønske om å få Israel erklært en jødisk stat en institusjonalisering av narrativ. Dette skaper problemer rundt disse nevnte gråsoner og som kan gi følger som at landet blir en apartheidstat.

Multikultur

Jøder, rumenere og tatarer som etniske minoriteter eller jesuitter som religiøse minoriteter har fått føle på kroppen hva en nasjonalstat kan medføre. Og er det en ting vi bør være glade for, så er det menneskets endrings- og læringsvilje, for ellers hadde vi ikke kvittet oss med jødeparagrafen og USA ville fortsatt hatt segregerte soner.

Nasjonalstaten var et opprør mot imperialismen, de moderne borgerrettighetsbevegelsene er i sin tur reaksjon på uretten nasjonalstatene ikke klarte å få bukt med. Dette er ikke fastsatte og gitte reaksjoner, men evolusjon av menneskeskapte systemer som finpusses over tid. Blant disse vil en finne motstand da endringer medfører usikkerhet og redsel, noe som får en til å hegne om status quo og en viss nostalgi for fortiden. Gjerne i mer romantiske og glorifiserte ordelag.

Minoriteter som jøder i Norge fant det naturlig å holde på sin identitet, dels på grunn av holdninger fra samfunnet og dels fordi identitet forsterkes når en er i mindretall. I dag er det vanskelig å se forskjell på norske jøder og etniske nordmenn, men likevel er troen både i praksis og i kulturell kontekst der. Den er en identitet som er fornorsket, men likevel distinkt tilstedeværende.

I innvandringsdebatter fra 70-tallet var det en hyppig poeng å nevne farene ved å blande forskjellige etnisiteter. At ‘rene’ samfunn klarte seg bedre og at multikulturelle samfunn ofte endte i konflikt. I dag er undertonen den samme, muligens sagt på en noe mildere måte. Igjen tilbake til at debattens språk kan endre seg, men parameterne er uendrede.

Det blir i samme debatt en forenkling hvor enkeltindivider blir satt i grupper og gitt en kollektiv identitet. Det finnes derfor en biologisk muslim fordi muslimer tilsynelatende tenker likt i egenskap av å være muslimer.

Endringer er parameteren

Mens nasjonalstaten gjennom tid har gjennomgått forandringer har det samtidig vært en motstand mot denne forandringen fra grupper som har fått sin hegemoni utfordret.

Med avskaffelsen av apartheid i Sør-Afrika var en del av den etnisk kaukasiske befolkningen plutselig maktesløse på grunn av at demokratiet medførte likhetsprinsippet. Før avskaffelsen ble det blant av regimets støttespillere i Europa argumentert med at urinnvånerne ville komme i posisjon og ikke var skikket til å herske.

Innvandringsbølgen på 60 og 70-tallet ga økt fokus på likhet økte rettigheter til arbeidsinnvandrerne og asylanter. Samtidig økte også bevisstheten rundt kvinners rettigheter i samfunnet, økt arbeidsdeltagelse samt homofiles rettigheter. Det er en gjentagende faktor at først når minoritetsgrupper søkte sine rettigheter at disse etter lang kamp ble allment godkjent og del av Grunnlov.

Disse inntrykkene samlet sett medførte store endringer i et tradisjonelt mønster. Hvor det før var en kjernefamilie med far som hovedforsørger ble det to likeverdige parter, hvor det før var en far og en mor var det potensial for to av likt kjønn, og hvor det før var lik tro og etnisitet var det plutselig et mangfold. Denne hverdagen, endringen er i det store bildet menneskelig progresjon, men møter motstand fra tradisjonelle elementer.

For eksempel protesterer Hindu-nasjonalister hvert år på valentinsdagen i India. De ser på markeringen som umoralsk og vestlig import. Samtidig gjør muslimske puritanske og ortodokse bevegelser det samme i Pakistan. Jødisk haredi grupper protesterer mot kvinnelige rabbinere som ber foran klagemuren og buddhistiske munker reagerer på det økte fokuset på det verdslige blant yngre generasjoner. Ethvert sted vil en finne denne motstanden mot modernitet og progresjon. Og ethvert sted vil det finnes et narrativ om en fortid som var harmonisk og sikker og ikke minst homogen.

Problemet er at denne fortiden aldri har vært reell. Kvinner hadde ikke like rettigheter i Norge før i tiden, kvenene, samer og tatarer nøt ikke likhet i loven, og jødene var lenge uønsket gjennom lov. Det er ‘kultur’ eller sosiale onder som vi i Norge gjennom progressive tanker har klart å eliminere. Samtidig har vi bevart vår egenart, og ikke bare nasjonal egenart, men regional egenart, eksemplifisert gjennom de forskjellige bunadene, dialektene, kosten og arkitekturen. Denne endringen er ikke en forrædersk strategi, snarere en inntakelse av det menneskeheten kollektivt har klart å frembringe av sin visdom.

Definisjon på integrering

I debatten om integrering er det noe udefinert når begrepet integrering defineres. Ofte ender definisjonen i ønske om assimilering eller i motsatt tilfelle aksept av en multikulturell tilværelse. Verdier nevnes, de gis regional tilhørighet og som konsekvens at andre regioner ikke har anlegg for disse verdiene.

Verdiene likhet, rettferdighet, toleranse, ytringsfrihet og trosfrihet er ikke tomme ord. Og de har slettes ingen nasjonalitet eller regional tilhørighet. De er imidlertid i praksis eller ikke. Og i praksis hvis lov og samfunn innehar disse.

Disse verdiene er universelle. Dette fordi vi som menneskehet, blant oss, de mest opplyste og tenkende, opp gjennom tidene, over hele jordens overflate, har tenkt ut disse. Disse verdiene er fellestrekk, som filosofer og tenkere har konkludert er viktige. Disse utgjør, det vi mennesker kan kalle, det beste vi har klart å tenke frem, hittil. Med andre ord, den ultimate sannhet, høyere enn enhver lov, tradisjon, kutyme eller praksis. At disse er universelle er rett beskrivelse, at disse ikke er implementert eller praktisert er rett kritikk. At alle mennesker har anlegg for å utøve disse er riktig, at alle mennesker skulle ønske å leve under slike forhold er riktig. At mennesker ønsker disse når de er i minoritet er også riktig, og dermed at hvis en er i majoritet så fravikes disse er et problem.

En utradisjonell definisjon på integrering, i møte med en post-nasjonalstat tilværelse, hvor Grunnlov står sterkt er dermed følgende;

En er integrert i et samfunn og stat hvis en innehar aksept for verdiene likhet, rettferdighet, rett til ytring og tro og er tolerant.

Å kunne språk, være deltagende i samfunnet gjennom frivillighet eller offisielle fora er en naturlig konsekvens av dette. Det betyr ikke at en skal se bort fra Norges kulturarv og tradisjon, men å sikre et fellesskap som gjør sin plikt og derfor krever sin rett.

Menneskets systemer

Statkraft er menneskeskapt og stat nødvendig for å administrere samfunn, så kan disse verdiene tolkes i form av at staten utøver demokrati og er sekulær. Dette sikrer lik representasjon, men også vern for minoriteter i Grunnlov og likebehandling fordi det foreligger en rettsstat. Det at makt fordeles på flere statlige institusjoner sikrer at makt ikke korrumperer.

Det er en utfordring å leve opp til disse verdiene, rundt om i verden er det prekære forhold på disse. I Norge er vi heldige med utviklingen, men i takt med andre utfordringer som økende økonomisk ulikhet og klimautfordringer som vil utfordre våre verdier i møte med flyktningstrømmer er det på tide å ikke være seiglivet.

Vi vil fortsatt få debatter på hva norsk kultur er, og vi vil fortsatt se at identitetsforvirret ungdom vil føle utenforskap. Imidlertid vil vi også se dem som eier sin identitet, uavhengig av hva andre definerer den som, fordi de er tro mot nevnte verdier ovenfor. Fordi nettopp denne universelle sannhet sikrer en optimal tilværelse for menneskeheten.

Første gang publisert på skribentens nettside

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt