Verdidebatt

Familien

KrF tapte knepent kampen om å få en egen paragraf om familien inn i Grunnloven. Det var litt synd – for jeg er enig i at familien er samfunnets kanskje viktigste byggekloss.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Familien» gir en god beskrivelse av menneskets plass i verden: Dels at vi er individer, men like viktig at vi er innvevd i et sosialt nettverk som både støtter oss og holder oss tilbake, gir oss muligheter og forpliktelser. «Familien» viser at menneskene har ulike roller, roller som kan endre seg over tid, der vi i løpet av livet kan være både den sterke og den svake, den som gir og den som får.

Kritikken om at KrFs familiebegrep er utvannet og vagt var berettiget. Det er vanskelig å definere presist hva «familien» er, ikke minst i vår tid der et mylder av ulike familiekonstellasjoner finnes.

Det er ikke så farlig, dette med avgrensningen – så lenge familiebegrepet brukes i positiv forstand. Det er verre når det brukes som noe negativt, f.eks. til å tyne «tyskerbarna», eller til å sende en hel gruppe mennesker ut av landet fordi en av dem har gjort noe galt. Men dersom noe ikke lar seg definere presist, så skal man kanskje være varsom med å ta det inn i en lovtekst. Lover er til for å brukes.

Like fullt tror jeg de fleste av oss intuitivt forstår hva «familien» innebærer. For meg handler det aller mest om bånd. De genetiske båndene er åpenbart av enorm betydning. Like klart er det at de sosiale båndene er avgjørende, og i noen tilfeller helt kan erstatte behovet for biologiske bånd. Men – en viktig forutsetning er at båndene får tid til å knyttes.

En viss grad av varighet, av stabilitet, tror jeg er avgjørende for at det skal dannes en familie. Jeg, som lever i en klassisk norsk kjernefamilie, skal være forsiktig med å uttale meg bastant om andre familiemønstre. Men jeg tror at strukturer som mer fortoner seg som flyktige forbindelser, stadig vekslende medlemmer, høy turnover – at i en slik situasjon er det individet som må framheves og være menneskets base, på bekostning av familiedannelsen. Noe av styrken ved familien er forutsigbarheten – at du vet at de andre vil være der, også i framtiden. Det å hjelpe den som sliter vil lønne seg i det lange løp, når det er du selv som trenger støtte.

Det kan oppstå konflikt mellom familien og individet. I slike situasjoner gjelder Menneskerettighetene – som i hovedsak fokuserer på individet. Det kan aldri være rett at ett individ skal ofres på familiens alter, selv om deltakelsen i en familie ofte innebærer at man må ofre seg selv.

Den andre konflikten er imidlertid vanskeligere – den som kan oppstå mellom familien og samfunnet rundt. I mine øyne er familien så viktig for mennesket at den langt på vei overgår samfunnet, staten, som autonom enhet. Jeg mener – og jeg tror faktisk de fleste familier forholder seg slik – at familien har betydelig råderett over sitt indre liv, sine preferanser, sin levemåte og sine valg. Det er grunnleggende for oss at vi ikke har rett til å blande oss inn i andre familiers valg, selv om vi kan være dypt uenig.

Åpenbart er det klare grenser for denne autonomien – ikke minst der familiens valg er til skade for individet. Som samfunn har vi et ansvar for å verne borgerne, ikke minst barna, også mot overgrep eller omsorgssvikt fra familien. Men dette er en vanskelig avveining, som samfunnet ikke bør ta for lett på. Jeg opplever KrFs grunnlovsframstøt som en påminnelse om at Staten skal tenke seg godt om før inngrep i familiens råderett.

Jeg, og de fleste andre, sier at «det er mine unger». Det er nok feil – for barna er selvstendige individer med egne rettigheter, de eier seg selv. Men samtidig er det en dobbelt bunn i dette: Barna er faktisk nedstammet fra foreldrene, de er skapt av foreldrene (i hvert fall slik man vanligvis lager unger!), og foreldrene tar seg av barna med et engasjement og en innsats som kjennetegner eierskapet. Men sett i lys av grunnlovsforslaget er det viktigere med en annen avgrensning: I den grad noen i det hele tatt kan sies å «eie» barna – så er det i hvert fall ikke Staten. Her kan det dukke opp mange utfordringer i et stadig mer gjennomregulert og ordnet samfunn, der en velmenende stat på mange områder trenger inn på familiens enemerker. Jeg tenker at en grunnlovsparagraf kunne vært god å ha i slike tilfeller.

Maktkampen mellom familien – individet – Staten – aktualiseres i mange saker, f.eks. lovforbud mot omskjæring. Jeg mener vi må akseptere at jødiske og muslimske familier har rett til å forme sine barns religiøse identitet i tråd med familiens egne verdier, tilsvarende for alle andre livssyn. Samtidig må Staten sette en grense for hvor langt man kan gå i å påføre individet skade, innenfor familiens rammer. Risikable kirurgiske inngrep uten vesentlig helsegevinst mener jeg utfordrer familieretten. Men samtidig er familieretten av så stor betydning at Staten virkelig skal være sikker, før den gjør et slikt innhogg i familiens råderett.

Et annet aspekt er samfunnets rett til å splitte familiestrukturen, til å svekke individets rett til å være del av en familie. Dette er et kanskje oversett element av omskjæringsstriden: Hva gjør det med jødiske gutter at samfunnet definerer foreldrene deres som lovbrytere, slår en kile inn mellom dem og deres næreste omsorgspersoner? Hva er viktigst for disse guttene – forhuden eller familiefellesskapet?

Abortspørsmålet kan også ses som et familiespørsmål. Jeg mener familien må ha stor råderett ift. det å lage nye familiemedlemmer – og kanskje omfatter dette også retten til å velge hva slags familiemedlemmer man ønsker seg: Retten til å benytte seg av metoder som fosterdiagnostikk og selektiv abort, velge kjønn, velge bort flerlinger. Min skepsis til sorteringssamfunnet handler ikke om at jeg ikke anerkjenner familiens rett til å velge – den handler om hva vi som samfunn bør stille opp med av systemer og helsetjenester for å legge til rette for slike valg. Dersom vi tilbyr rutinemessig fosterdiagnostisk tidlig ultralyd til alle gravide er ikke det familiens valg, men samfunnets.
Et a propos: Det er i denne sammenheng et paradoks at det bare er ett av familiemedlemmene som foretar valget om abort. Hvorfor har ikke barnefaren noe han skal ha sagt?

Familiens råderett aktualiseres også i diskusjonen om religionsundervisning i skole og barnehage. Dersom familien er så viktig som KrF gir uttrykk for, dersom vi skal ha tillit til at foreldrene vet best for sine barn (Høyre vil i det minste la oss bestemme når barna får sykle til skolen) – da må det også være foreldrenes rett å bestemme hva slags livssynsopplæring barna skal få. Jeg mener derfor familiepartiet KrF – mer enn de fleste – burde støtte oss sekulære i at våre barn ikke skal utsettes for religiøs påvirkning i barnehagen. Eller – er likevel ikke familien en grunnlovsparagraf verdig?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt