Verdidebatt

Biskopene og Indremisjonsforbundet

Indremisjonsforbundet er ikke underlagt biskopene, uansett hvilken rolle Den norske kirke tillegger disse posisjonene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Prost Nils Åge Aune og prostiprest Sabine Kjølsvik svarer 5. mai på mitt innlegg av 28. april, som igjen var et svar til deres innlegg av 14. april. Essensen i mitt innlegg var at menneskers oppfatninger ikke automatisk avtvinger respekt på grunn av deres tittel, i dette tilfellet en biskop. Jeg viste til Matt 23,8-10, hvor Jesus sier at det er han som er vår lærer.

De nytestamentlige eldste

I sitt innlegg 5. mai forsøker Aune og Kjølsvik å skrive det norske bispeembetet inn i bibelteksten og viser blant annet generelt til pastoralbrevene (1. og 2. Tim og Titus). I Titus 1,7 heter det (NB88) at «en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder». Det greske ordet «episkopon» betyr tilsynsmann, og det er samme person som i vers 6 omtales som «eldste», «presbyterous» på gresk. Å fastslå at dette er identisk med en norsk biskop, tror jeg er problematisk. Det var ikke statlige godkjente eksamener som lå til grunn for de nytestamentlige eldste.

Embete og embetshaver

Aune og Kjølsvik synes videre overrasket over at jeg, som medieleder i Indremisjonsforbundet (ImF), ikke bøyer meg for at «det ordinerte embete har særskilt ansvar for læren». Her skulle det være nok å vise til våre «Syn og retningslinjer»: ImF «arbeider i Den norske (stats)kyrkja, men ikkje under denne kyrkja. Med det er Forbundet ein fri og sjølvstendig organisasjon, som ikkje har noko med det kyrkjelege embetet å gjera». ImF er altså ikke underlagt biskopene i Dnk, uansett hvilken rolle Dnk tillegger disse posisjonene. ImF forholder seg derimot til «innehaveren av det kirkelige embetet – så langt det er mulig».  Evangelisk luthersk nettverk har blant annet uttalt at det «er opptatt av å styrke frimodigheten til alle som vil forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke, (…) ikke minst veldig mange prester i Den norske kirke».

Nådegave

Så sier Aune og Kjølsvik at «å lære er en nådegave gitt av Gud», og de viser her til 1.Kor 12 og Efes 4. Ingen steder i disse kapitlene begrenses denne nådegaven til personer med bestemte titler. Aunes og Kjølsviks egen understrekning av at «å lære er en nådegave gitt av Gud» støtter jo heller ikke en slik formalistisk begrensning av denne nådegaven.

Alment prestedømme

Som nevnt i mitt innlegg av 28. april, forholder lekfolket seg til Bibelens tale om det almenne prestedømme (1. Pet 2,5 og 9). Paulus holder i Apgj 17,11 jødene i Tessalonika fram som et forbilde: «De tok imot ordet med all godvilje og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt». Han oppfordrer altså ikke til en passiv mottakelse i respekt for noe embete.

Formane og gjendrive

«Om noen taler, han tale som Guds ord», formaner Peter i 1. Pet 4,11. Det er altså et stort ansvar. Og for å knytte tråden tilbake til Aunes og Kjølsviks forståelse av «episkoptatet», står det også slik om tilsynsmannen/den eldste i pastoralbrevet Titus (1,9): «Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot». Jeg kan for min del ikke skrive under på at flertallsbiskopene har gjort dette i den aktuelle saken om kirkelig vigsel av homofile. Og jeg merker meg at Aune og Kjølsvik ikke kommenterer min henvisning til hva Dnks bekjennelse sier om en situasjon der bispeembetet «lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet».

Først publisert i papirutgaven av Vårt Land 12. mai 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt