Forakten for jødene alvorlig ment

Tale da jeg fikk Fritt Ords pris 8. mai 2014 under en tilstelning i Operaen i Oslo.

Det er utrolig stort å stå her på frigjøringsdagen 8. mai og motta Fritt Ords pris - det gir enorm dybde til alvoret i årets pris, og det denne prisen dreier seg om - å kunne snakke åpent og ærlig om vanskelige temaer. Det som må være fullstendig klart når jeg nå står her, er at jeg står på skuldrene til mange andres innsats og erfaringer fra De Mosaiske Trossamfund både i Trondheim og Oslo de siste førti årene, ikke minst Jan Benjamin Rødner og rabbiner Michael Melchior.

Ordene om jødiske historier og erfaringer har blitt hørt. At jeg har kunnet bidra gjennom tilliten og oppgavene menigheten ga meg, ble mitt privilegium. Tusen takk DMT for det. I vårt lille jødiske samfunn er seire og feilskjær, roller og ansvar gjenstand for ubarmhjertig spotlight, noe som oppleves både godt og vondt – avhengig av nettopp livsfase, modenhet og nettverk. Takk til alle dere i nettverket vårt som har villet dele denne begivenheten med oss og meg.

Nettopp fordi ordet er fritt vil talens retning være å si noe om historien gjennom min svigerfar Markus, litt om hvordan Israels situasjon fletter seg inn i vår virkelighet, om fordommer i fri flyt igjen i Europa, samt gi noen eksempler på norske holdninger i dag. Til slutt vil jeg peke på det som går fremover. Forsøke å gi mening til det å søke balanse mellom realiteter og håp.

I disse maidager med fokus på grunnloven, paragraf 2 og tankene som rørte seg i den intellektuelle elite etter Napoleonskrigene, har Håkon Harket den siste uken dokumentert hvordan det fordomsfulle tankegodset påvirket Eidsvollsmennenes handlinger til bevisst utestengning av annerledes troende. Deres frihetsforståelse hadde ikke tilstrekkelig hold til å inkludere andre gruppers frihet. Det sier seg selv at dagens virkeligheter påvirker på samme måte. Ulike virkeligheter lever nå side om side i et tett sammenvevd Europa, og gjør at frihetens utviklingen peker i mange retninger samtidig. Skråsikkerheten på at man selv besitter den ene sannhet er dermed i utgangspunktet ubrukelig.

Det hebraiske tallet syv, eller sheva, har samme rot som ordet shalom - fred. Å forsøke å se ting fra syv sider er et godt utgangspunkt når vi skal forsøke å forstå religiøse minoriteter, Midtøsten, Israel og fordommer.

Det har jeg ikke tenkt å gjøre nå, for jeg fått prisen for alt jeg faktisk har sagt fra mange vinkler frem til i dag. Den veien har jeg gått på i snart 40 år. Min svigerfar Markus, som døde da han var 93 år i 2009, hadde gått mye lenger. Han forsto at vi må velge hva vi vil huske, og hva vi vil legge bak oss. Selvbedraget starter der vi ignorerer historien som grunnmuren i dagens selvforståelse. Akkurat nå lever vi jo midt i konsekvensene etter begge verdenskrigene. De unge vet altfor lite både om historie og religion. Det gjør dem halvblinde og halte når de må gå en vei full av huller, med falske skilt og kartet ikke stemmer med terrenget. I min bok går Markus og jeg litt av veien sammen, for hans historiske reise ble også min reise.

Litt historisk bakgrunn

Ett-hundreårsmarkeringen av grunnloven på Eidsvoll fant sted ved inngangen til første verdenskrig i et ferskt Norge, hvor i alle fall overklassen på mange måter var i god fremdrift, med tilgang til råstoffer fra Europas koloniseringer i Afrika og Østen. Den norske nasjon uten militære styrker ble liksom nøytralt, men ville likevel tjene penger på krigen med skipstransport for England og fiskesalg til Tyskland. Religionsfrihet og minoritetstoleranse sto ikke på agendaen, da heller.

Markus ble født midt i krigens dager. Den edruelige oppvåkningen etter de enorme skyttergravstapene, og de materielle ødeleggelsene førte også Norge inn i en dyrtid. Hans far jobbet seg nesten i hjel, og var med under arbeidernes streikeprotester da de lot seg inspirere av revolusjonen i Russland.

Han var da en av de under tusen jødene som hadde slått seg ned i dette landet siden forbudet mot jøder ble opphevet i 1851. Det var med andre ord ingen horde av farlige jøder som hadde tatt makten over handel og banker slik det var truet med. Han forbød Markus å ta med kristne jenter hjem, men kunne trygt engasjere seg politisk og være en av gutta på malermesterlaget. Den muligheten til å bli en bidragsytende borger skulle brukes, sa han. Det var ekte frihet.

Markus ble voksen i en kommunistgruppe som tidlig så konsekvensene av første verdenskrigs mange imperiefall og nye vinnere. Nasjonalismens ferske stater - mange skåret ut etter grådighet og tilfeldighet splittet folkeslag og kulturer, og plantet bitterhet langs grensene både i Europa og Midtøsten - og foret opptakten til nok en verdenskrig.

Hvordan det norske samfunn i mellomkrigstiden kunne unngå å lese skriften på veggen, med fascismens dyrking av eliten, og nazismens renhets- og stormannsgalskap, var mer enn Markus kunne begripe. Aviser, radio og bøker flommet over av forståelse for nødvendigheten av igjen å skille ut og kvitte seg med jødene. Arbeidersolidaritetens høyborg malermesterlauget i Oslo, skviset derfor ut sitt jødemedlem. Kommunistgruppa derimot beskyttet ham hele veien over grensen til friheten i Sverige. De drev aktiv motstand lenge før den riktige motstandsbevegelsen kom på banen. Markus hadde ikke mye til overs for det oppblåste selvbilde av norsk motstand som levde så altfor lenge. Det endte da også med det totale svik, selv med mange gode nordmenns hjelp til flyktende jøder.

Jeg spurte ham flere ganger hvordan de orket å bli i Norge etterpå. Han svarte tørt, "tror du det var så mye bedre andre steder da?"  Alle hadde sine historier om svik og egeninteresser. Stormaktene nektet flyktende jøder adgang til mandatområdet i Palestina allerede fra 1939. Etterpå ble jøder nektet retur til landene de hadde bebodd i århundrer.

Han utdypet; I Norge var det i alle fall ikke minner etter inkvisisjonen, gettoer eller konsentrasjonsleire, og det var Norge som var hjemme. Etter krigen, og det moralsk sprikende rettsoppgjøret overfor landsvikerne, la fortielsen og fortrengningen  seg som et vått teppe over Aksel Sandemoses Jantelov. Det gjorde at alle kunne ta i et tak og få til noe, inkludert jødene. Vi så nesten ut som nordmenn, oppførte oss som dem og ble godtatt som dem i arbeidsliv og sportsforeninger - hvis vi bare holdt religionen sånn noenlunde innenfor privatlivets sfære. Det var også mange som hadde forstått at Europas sammenbrudd angikk dem selv, og tok noen viktige valg for vårt norske fellesskap - svarte Markus. Det var en ny tid da man mente det når man sa - aldri mer.

Da Israel ble til, seiret oppreisningen over fornedrelsen med alt som var tapt. Slik det ble opplevd også herfra, balanserte Israel og historien på en knivsegg. Trusselen om utslettelse og håpet om snarlig løsning med araberne, bølget frem og tilbake. Klart det var riktig at de lokale palestinerne fant sin stemme - det så vi kanskje først når naboene også stengte grensene for dem, mente Markus. Deres lederes uttalelser om at alle jøder skulle druknes i sjøen, kidnappinger og selvmordsbomber, kjølnet imidlertid vår økende bevissthet om krigenes begredeligheter for palestinerne i leirene og de erobrede landområdene, sa han.DeDet var med anti-sionismevedtaket i FN i 1975 han opplevde at de harde ordene kom tilbake. Han kjente lukten av noe veldig gammelt.

Dagens situasjon

Siden jeg hverken er historiker, terapeut eller noe annet skal jeg spare dere for å utpeke syndebukker, helbrede antisemittismen eller løse konflikten i Midtøsten i kveld! Israelsk og palestinsk intern politikk skal slippe mine utenfra-kommentarer med unntak av to refleksjoner. En; Akkurat i denne uken ble det avholdt tre minnemarkeringer i Israel, en for Holocaustofrene, en for alle som ble drept da Jerusalem igjen ble samlet i 1967, og for Israels nasjonaldag 66 år. Den andre markeringen sto palestinerne for da deres Naqba, eller utdrivelse fra det som ble Israel, ble minnet. Altså mange historiske virkeligheter, som hvis de ikke blir erkjent og fortalt med egne stemmer, og behandlet med verdighet av den andre, fortsatt kan være med på å hindre fred i ennå mange generasjoner.

Refleksjon to; det er fullstendig utenfor enhver forstand hvordan to parter kan finne frem til hverandre når den ene, fremdeles i all hovedsak, har en retorikk og et politisk mål som forherliger utslettelse av den parten de skal lage fred med, og den andre holder en annen befolkning med færre rettigheter under militær kontroll- og i all hovedsak aksepterer situasjonen som det. Hvordan i tillegg enøyde venner som bare heier på den ene, og demoniserer den andre kan bidra til løsning, forblir et mysterium.

Jo da, lukten er der, og ingen må tro at forakten for jødene ikke er alvorlig ment. Det trigger den underliggende gamle strømningen at vi også har fått andre minoriteter hit fra land som i liten grad har tatt oppgjør med sin antisemittiske historie, og har fått formet sine holdninger til jøder og Israel bare fra den lange og vonde konflikten. Det er en altfor enkel og ansvarsfraskrivende kortslutning å tro at Israel alene sitter med løsningen, men som ydmykende okkupasjonsmakt, som de må ta sin del av ansvaret for, fores åpenbart antisemittismen og islamismen. Det religiøse jihadistiske vanviddet og undertrykkelsen av eget folk og andre minoriteter, må muslimske ledere selv stå til ansvar for.

I Europa blomstrer de hatefulle og misunnelige konspirasjonene igjen, og ropet på den sterke mann herjer gatene - nylig demonstrert av fascistiske grupper i Ukraina. Partier med klart uttalte nazistiske ideer blir demokratisk valgt inn i det ene Europeiske parlamentet etter det andre - inkludert i vårt naboland Sverige. Fra ytterste venstre til ytterste høyre suges det både fra religiøst og politisk tankegods - noe blir til hat mot Vesten og kamprop for sharia, noe vokser til Eurabiateorier, noe til antisemittisme, mens andre lengter etter et blodig Armageddon før Jesu gjenkomst.

En livsfarlig cocktail av giftige og smittende holdninger. Troen på at min Gud er større enn din gud, og mitt livs behov og privilegier er viktigere enn dine likeretter - legitimerer utnyttelse, vold og diskriminering. Spør Romafolket! Vi kan alle lese skriften på veggen for vi har både ofre og overgripere av ulike valører i vår egen midte. Den fordømmende pekefingeren bør også rettes mot oss selv, ikke bare peke på de andre.

Spørsmålene vi må stille er krevende; vil demokratiene våge, mestre og prioritere tidlig nok og godt nok til å demme opp for faenskapen? Vil Den verdensvide Kirke våge, makte og velge å ta kampen for jødene og Israel neste gang? Vil Israel våge å velge en demokratisk og jødisk stat og frigi palestinerne til sin etterlengtede nasjon? Vil palestinsk og arabisk lederskap våge å gjennomføre og stå ved en ikke-voldelig pluralistisk og åpen ny stat med jødene som nabo? Når balance of power bare blir et mål i seg selv, og det ikke finnes ambisjoner om å strekke seg å legge noe tungt og godt i vektskålen, blir balanse bare destruktivt. Det er ganske usikkert om svarene på noen av spørsmålene er ja.

Egentlig tenker jeg det er greit at Markus ikke opplever denne tiden nå. Utviklingstrekkene både spriker, skremmer og forvirrer oss, og bidrar til at altfor mange setter seg på gjerdet og mister motet. Jeg spør meg: "er vi klok av skade eller bare skadd"?

Norske holdninger

Den norske andedammen har egne ting å ta tak i. Følgende kortversjoner, syv faktisk, av ulike holdninger skulle oppsummere sånn omtrent bredden av der vi er i dag. Her speilet i noen lokale reaksjoner fra andre til meg på denne prisbegrunnelsen.

Reaksjon En. Hva Fritt Ords pris! Dette kan du ikke ta imot. Er den norske venstresia, med den norske kirkes velsignelse, så lykkelig for at noen fra det jødiske miljøet endelig sier noe kritisk om Israel at det utgis pris for det? De så ditt mot først da du tilsynelatende gikk mot dine egne? Burde ikke prisen vært for å snakke mot pinglete norske politikere, og mediene som stilletiende har godkjent anti-Israel propaganda i årtier og ved det foret den gamle forakten for jøder?

To. Endelig kan du få sagt at alle egentlig er ute etter Guds folk, og at alt Israel gjør er å beskytte seg mot satans primitive barbarer slik det demonstreres i Syria, Afghanistan og Somalia at de jo er! Du har vært så altfor mild i tonen før - nå får du gjøre opp for deg!

Tre. Å høyrefolk og Frp i Fritt Ords styre eller? Tøvær med ny regjeringsholdning til Israel, trendy kamp mot ekstremisme, politisk korrekt med pris ikke sant - og på palestinernes bekostning som vanlig! I den blå leiren er jo Israel offer og palestineren terroristen alltid, mens kristensionistene får støtte til selv å støtte Judeabosetterne på okkupert område i påvente av endetiden. Prisen er en skandale.

Fire. Tror du at det betyr noen forskjell fordi det blir gitt en pris? Du er kvinne, det er lyskaster på jødeparagrafen, kanskje noen kjente litt vond smak i munnen etter en grumsete omskjæringsdebatt? Bare vent, fine taler i hele mai måned og borte er hele religionsfrihetsidealet. Makteliten vil kunne si "de fikk jo pris - det får holde!"

Fem. Nå får du bruke anledningen til å fortelle disse ignorante, selvgode, fredselskende nordmennene at det er en utviklet verden der ute. En som faktisk har noen andre og like bra verdier enn det lunkne, sekulære Norge kaster av seg fra det trygge, rike landet. Norge tror de kan diktere løsninger, og messer om menneskerettigheter spesielt i Israel-Palestinakonflikten uten at det koster dem noe. Gi dem inn!

Seks. Ikke uventet, Fritt Ord har jo blitt minoritetenes plattform det. Noen halvgærne muslimer og en kristenfundamentalist som vinnere - og nå en snakkesalig konvertitt av en jøde! Så lenge minoritetene kan slenge hat om hverandre og til hverandre er visst ytringsfriheten sikret.

Sju. Jasså, jødene styrer den norske intelligentian også nå! Holder ikke med finansinstitusjoner og media nei? De mindre enn 2000 jødene i landet er jo ute og mener noe støtt, og påtvinger oss med kristen og humanistisk kulturarv sin endeløse historie på sin vei mot verdensherredømme.

Som ellers i meningsverden er noe sant som vi bør merke oss, noe overdrevet som vi bør korrigere, og noe er sludder som vi bør imøtegå hver gang vi støter på det. Dessuten mener jeg disse reaksjonene også speiler en smålig undervurdering av de mer krevende, nyanserte og oppklarende debattene vi har hatt de siste årene om antisemittisme og rasisme, og av miljøene som bruker all sin tid på bekjempelse av destruktive holdninger i seg og rundt seg. Det viser liten forståelse for kompleksiteten mellom samfunn, religioner og konflikter. Alle aktører blir bare sett som endimensjonale - og hele mangfoldet av virkeligheter forsvinner. Nedvurdering av hverandres innsats og intensjoner fratar i tillegg oss som vil noe, den flammen vi trenger for å kunne bidra til endring på hver vår måte.

I kommunikasjonsfaget defineres roller en aktør får eller velger i opinionens oppfattelse som å være; utfordrer, helt, monster, ekspert eller offer. Det oppleves som om jødene og Israel om hverandre har alle rollene, på mange nivåer, til ulike tider - alltid.

Norsk praksis

Men til deg Markus, vi har tatt nye roller i dag. Jødene i Norge blir sett og hørt og akseptert som integrerte norske borgere. Religionsfriheten rår, selv om det er et godt stykke igjen til like rettigheter for ikke-lutheranere. Vi er ikke bare ofre lenger, i Norge tar vi igjen og utfordrer hver eneste gang om det er mot lovforslag, praksiser, dumme vitser, historieløse stereotypier eller renspikket antisemittisme. Ja, det er enkelthendelser og utslag av det jevnt og trutt, men antisemittiske handlinger er ikke representative for en hel befolkning, en hel yrkesgruppe eller noen bestemt minoritet. Nei, vi har ikke strukturell antisemittisme i Norge, nei, vi har ingen jøde-eller Israelfientlig regjering eller norsk presse som sådan. Ytringsfriheten inkluderer absolutt minoritetenes stemmer. Det er til og med kilometer av spalteplass til vulgære rasister av alle slag. Karikaturstriden viste egentlig hvor både grensene og det grenseløse befinner seg. Annerledeshet er ikke de norsk-norskes mest etterspurte kvalitet, heller ikke den foroverlente nysgjerrigheten for nye erfaringer, men det åpner seg, litt etter litt. Samarbeidsrådet for Tro- og livssynssamfunn har selv tatt ansvar og fungert konfliktforebyggende, mens de aktivt rydder plass til et pluralistisk Norge.

Kunnskapen om historien har økt, norske NGOer som jobbet i ungdomsmiljøer mot ulike former for rasisme og mobbing i Norge hadde ikke engang antisemittisme på mobbelisten sin da skuddene falt mot synagogen i 2006. Religiøs ekstremisme var et ikke-ord og høyrefascisme latterliggjort. En tysk historiker, bosatt i Norge, måtte til for å få jødisk historie inn i faget på universitetet, og det mangler ennå et professorat i jødiske studier, samt en god del annet i hele utdanningskjeden. I dag har vi museer, Holocaustsenter, kartlagte fakta om holdninger til jøder, tenketanker som faktisk tenker, en kirke som jobber med seg selv, og unge, velutdannede journalister som er på vei ut av de gamle rødes sort-hvitt sone.

22. juli røkte ut høyreekstremistene, og kanskje kan godt forebyggende arbeid hemme veksten noe. Samtidig må vi innse at konflikter også med religiøs begrunnelse har kommet for å bli, og Syriafarere er et faktum. Det er som i 1814 ikke de høyrøstede vi må passe oss for, men de som gjemmer sine fordommer i såkalt velmenende beskyttelse, og de som lever i skyggene mens de skaper lukkede allianser og suger på misnøyen. I tillegg må vi være ærlige på hva som kreves av alle. Det åpne, liberale fellesskapet krever at de sekulære kan bruke og forstå de religiøses språk. At minoritetene ikke sutrer over religionskritikk, og vil tre religiøse eller kulturelle praksiser ned over hodene på majoriteten. At vi som minoriteter ikke krenkes over den minste ting, men være villige til å forhandle og gi fra oss noe for fellesskapet - som majoriteten må det - det er demokrati. Alt er ikke alle andres skyld når vi blir misforstått, ikke får det til, eller ikke får innfridd krav akkurat nå. Vi mislykkes hvis vi dyrker  glansbilder av egen prektighet i dag, eller myter om vår fortreffelige historie. Den holdningen møter lite sympati i et, sammenlignet med alle andre land, fantastisk Norge. Et land som snart tar inn menneskerettighetene som del av sin moderniserte grunnlov, og som forhåpentligvis i praksis inkluderer alle oss andre i verdiparagrafen om vår arv og våre verdier. Eller kanskje må vi vente på 300 års jubileet?

Utfordringen er at den jødiske minoriteten er så sårbar at det ikke skal så mye mer av press og forventninger til før vi må kaste inn håndkle. Heldigvis har vi i dag hele Kristen-Norge, inkludert den norske kirke og den katolske kirke, som støttespillere, ikke i alle, men i mange saker. En spesiell takk til avisene Dagen og Vårt Land, som med kunnskap og moral har fremmet viktige debatter om disse problemstillingene som jo først og fremst angår hele samfunnet .

Det er dessuten mye trøst i det faktum at det er en dyp interesse for spirituelle verdier nå, mye større enn reaksjonene på de kontroversielle sakene mediene behandler kan gi inntrykk av. Mange leter etter den eldgamle kunnskapen om menneskets vandring med Vår Herre.

så tilavslutningen

Våre rabbinere forteller at da Moses kom ned fra fjellet med steintavlene med de ti bud og så folkets lystige dans rundt gullkalven, ble han så skuffet og rasende at han brakk tavlene i to, men han fikk som kjent nye. Gud ba ham likevel å legge ned alle fire delene i arken og bære dem med seg videre, både de hele og de brukkne -  som en påminnelse om at mennesket er begge deler, og at det har evner som kan handskes med begge sine sider.

For å oppsummere;

en; vi må våge å strekke oss, bryte grenser for å ha noe godt å legge i vektskålen,

to; balansere det store med det lille der frie og unike grupper kan passe i og på flokken sin,

tre; ikke bare fokusere på menneskets brukkne deler.

Menneskene er også gode, fulle av mot og kanskje det aller viktigste, vi er alltid villige til å håpe. Intenst letende etter balansen mellom realiteter og håp - neste gang greier vi det !

Derfor har jeg valgt å la den negative tvilen på at det nytter å engasjere seg veie mindre i mitt liv - og fokusert på brobygging og dialog. Hver enkelt kan påvirke om vi vil ta rollen som helter, monstre, eksperter, ofre eller utfordrere, og det på minst syv måter. På den syvende dag kan vi som kjent hvile og drømme om fred - og en frihet med fullt innhold!

Denne spesielle reisen med Markus avsluttes nå. Oppgaven jeg påtok meg med å fortelle hans historie til ungene våre og dere andre - er med dette gjort, nye oppgaver venter! Mitt valg tok jeg i 1977 og både mann, tro og engasjement er de samme! Tusen takk til mine elskede; Jan, Naomi og Tobias - og tvillingsøster Inger. De utfordringene denne prisen fokuserer på blir ikke borte, men erkjennelsen av innsatsen fra styret i Fritt Ord underveis, gjør utrolig godt. Tusen, tusen takk igjen.

La meg til slutt hilse dere alle med den jødiske bejaende skålen Le Chaim - til livet!