Kirkeasylet som en siste skanse

Kirkeasylordningen kan i noen tilfeller gi oss et hint, en advarsel, om at vi er i ferd med å begå urett. Det er dramatisk at regjeringen nå angriper menneskets siste skanse.

Sanctuary er det engelske ordet for å søke beskyttelse i kirken. Hentet fra det latinske sancuarium, et sted man oppbevarer noe hellig og religiøst, enten det er mennesker eller ting. På engelsk betyr sanctuary også et sted der alt er trygt.

På norsk har vi bare ordet helligdom for dette litt større engelske ordet, men vi kan lene oss på dansk, der sanctuary rett og slett oversettes med fristed. For her kan vi gjerne bli norsk-danske for anledningen, da verken helligdom eller fristed er i seg selv dekkende når vi skal forklare sanctuary. Men sammen forklarer de to ordene alt.

Og det er her, i det hellige fristedet, vi finner det vi kaller kirkeasyl. Nokså nytt i Norge, men med en gammel historie å ivareta. For helt fra middelalderen i England var kirkene et fristed for rømlinger på flukt enten fra fiende eller kriminelle handlinger. For selv den djerveste konge lot kirken være i fred. Det hendte jo ikke så rent sjelden kongen måtte søke dekning der selv. Vi vet nemlig aldri helt når vi selv kan være den utsatte part. Kirkene ble dermed et fristed der livredde sjeler kunne få sjansen til midlertidig frihet ved å bekjenne og angre, for eksempel. Eller atter stikke av, når kysten var klar.

Det finnes svært mange eksempler, i svært mange land, der kirkeasylanter i alle kategorier viste seg å ha rett til slutt. De slapp fri, fikk opphold, slapp militærtjenesten, eller hva det nå var de flyktet fra og inn i kirkene på grunn av. Her er kirkene en progressiv kraft. Kirkene ser og aksepterer mennesker i ytterste nød og våger ta inn over seg hele mennesket, hele historien og hele fortvilelsen, der vi andre for lengst har sluppet taket. De opponerer i handling mot et system som hevder det ikke gjør feil, ved å si: vent nå litt. Skal vi ikke se på saken en siste gang? Gi dette mennesket en sjanse?

Alle land trenger en siste skanse. Et hellig sted, og da mener jeg ikke nødvendigvis i religiøs betydning. For det er klart: norske utlendingsmyndigheter gjør feil. Dette er ikke et feilfritt maskinelt system, men helt vanlige mennesker på jobb som skal vurdere komplekse flyktningehistorier fortalt av ofte traumatiserte mennesker fra kulturer vi overhodet ikke kjenner kodeksen i. I tillegg skal man altså avgjøre historienes validitet i forhold til lover og regler som hyppig endrer sine paragrafer, og enda verre: I forhold til såkalte politiske «signaler» .

Det er klart vi gjør feil. Vi gjør feil både på overordnet politisk plan i vår sirlige sortering av verdige og uverdige mennesker som ønsker adgang til landet. Vi gjør feil i like sirlig sortering av enkeltmennesker når vi kategoriserer eller setter nasjonens beste foran den enkeltes lidelse. Vi vet det bare ikke nå, men avsløringene kommer nok. Det gjør de alltid.

At regjeringen rører ved kirkeasylordningen i en dramatisk verden der migrasjon pågår og vår utlendingslov blir stadig mer intrikat, er et alvorlig hull i vår moralske samfunnsvev.  At justisministeren begynner å snakke om vigslede versus ikke-vigslede gudshus er bare en raffinert lek med ord. Hva regjeringen vil med dette er tydelig.

I Norge i dag er det kirkeasylet den siste skanse for de svakeste i blant oss. Et siste frirom, et sted man kan være trygg og kanskje få en sjanse til. Å ta fra desperate mennesker denne muligheten er å frata oss selv en siste sjanse også: til i noen saker gjøre rett der, vi var i ferd med å gjøre feil.