Vi blir aldri ferdig med Shoah

Holocaust er blitt den internasjonale betegnelse på folkemord, som vi har hatt flere av, f.eks. nazistenes forsøk på å utrydde rom-folket/sigøynerne og tyrkernes drap på armenere. Alle holocaust har noe til felles, men hvert eneste ett er unikt.

Den kjente tyske historikeren Hans Mommsen fremstiller i sin nye bok "Das NS-Regime und die Auslöschung des Judentums in Europa" shoah som noe helt enestående i historien. Det betyr ikke at han undervurderer mordet på sigøynerne som enkelte jødiske skribenter og organisasjoner dessverre har gjort, og han er helt uenig med den israelske historikeren Jehuda Bauers teori om at Shoah hadde med "moderniteten" å gjøre, det vil si et moderne byråkrati, effektive samferdselsmidler og  masseutryddelsesmidler som gasskamre og krematorier. Den amerikanske Timothy Snyder påviser i sin bok "Bloodlands" at to tredjeleder av de ca. 6 millioner jøder ble myrdet innen utgangen av 1942, altså før Auschwitz og de andre industrielle utryddelsesleire for alvor kom igang.

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionn i juni 1941 gikk tyske Einsatzgruppen, ivrig sekundert av ukrainske og baltiske jødehatere løs på ofrene med geværer, køller, spader og kniver. Under den beryktede nedslaktningen av over 30 000 jøder i Baby Yar utenfor Kiev kunne morderne se sine ofre rett i øynene -  kvinner, barn og gamle, mens SS-offiserene som stod bak de industrielle masseutryddelsesleirene, helst ikke  ville se  blod. Hitler selv besøkte aldri en utryddelsesleir.

Forøvrig var en stor del av dem som drev sammen og drepte jødene ifølge Mommsen ikke tyskere, men ukrainere, baltere, slovaker og ungarske fascister. Det mener han var ved siden av et ekstremt hemmelighold og trusler om straff årsakene til at tyskere flest visste lite om hva som skjedde med jødene selv om nazistene aldri la skjul på at de måtte fordrives og eventuelt utryddes. I krigens siste fase ble dette et helt overordnet krigsmål som til og med overkjørte fagmilitære vurderinger.

Mommsen har ikke mye til overs for den amerikanske forfatteren Daniel Goldhagen som mente å kunne forklare shoah med at tyskerne hadde en medfødt antisemittisme. De viktigste Holocaust-forskerne som Raul Hilberg, Saul Friedländer, Ulrich Herbert,Peter Longerich og altså Hans Mommsen fant det ikke bryet verdt å polemisere mot Goldhagen selv om han for 20 år siden fikk en god mottagelse av tyskere flest. Tyskerne utviklet noe som kalles "Schuldstolz", en stolthet over å være skyldig, et slags selvhat.

Mommsens hovedtese er at selv om shoah var motivert og fremdrevet av det ekstreme jødehat hos Hitler og hans kompanjonger, så var det ingen detaljert generalplan fra begynnelen av. Forskerne har ikke funnet noen dokumenter som viser at Hitler der og da ga ordre om å myrde millioner av jøder. Det foreligger ingen Führerbefahl selv om alle visste at Hitler ville bli kvitt jødene i Tyskland og det okkuperte Eureopa og helst gjøre slutt på internasjonal jødedom. Mommsen mener det var hva han kaller en "kumulativ radikalisering", det vil si at ord og gjerninger etter hvert forsterket hverandre uten at Hitler behøvde befale det. Veldig mye av det om skjedde, fra og med de jødefiendtlige Nürnberglovene, skjedde uten noen direkte plan og ofte i konkurranse aktørene imellom. Alt var ikke detaljstyrt av Hitler.

Hans Mommsen distanserer seg fra Timothy Snyder som setter likhetstegn mellom Stalins Gulag og hans utryddelse av store folkegrupper og Hitlers massemord på jødene. Despoten Stalin lot like mange russere som andre etniske grupper bli ofre, mens Hitler var ikke ute etter å ta tyskere hvis de ikke gjorde motstand. Disse i begge tilfelle massemyrderier tilhører to forskjellige kategorier, mener Mommsen.

Det undskylder ikke stalinismen, men det forklarer  hvorfor shoah var noe helt spesielt. Jødene skulle tas fordi de var jøder, og da spilte det mindre rolle om de ble betraktet som bolsjeviker eller kapitalister. Russere og andre sovjetiske nasjonaliteter og folk fra Øst-Europa ble tatt fordi Stalin innbilte seg at de var hans politiske fiender og eventuelt stod i fremmede makters tjeneste. Motivet for å bli fordrevet og drept betyr kanskje ikke så mye for dem det rammer, men det er nå likevel helt spesielt å skulle tas bare fordi du er den du er og ikke for hva du måtte ha gjort eller sagt. Det ble jødenes skjebne.