Anders Tyvand

57

Mer mobbing, mindre demokrati

Mer åpenhet, mer demokrati. Dette var verdier som samlet en hel nasjon i 2011. Tre år senere, trekker en ung jente seg tilbake fra politikken fordi hun ikke orker mer hets.

Publisert: 5. mai 2014

Folk ser litt annerledes på oss politikere nå. De møter oss med større respekt enn tidligere.

Det var en eldre politiker fra et annet parti som sa dette til meg under valgkampen i 2011. Vi stod side om side på hver vår stand i Tønsberg sentrum, han med rød t-skjorte og en rose klar til å deles ut, jeg med gul t-skjorte og en vaffelplate. 

Han hadde vært med i politikken i mange år. Han hadde opplevd å bli både hetset og skjelt ut, og av og til hadde det kostet litt å stå for noe som lokalpolitiker i Tønsberg. Men denne gangen var det annerledes, mente han. Folk møtte politikere med alle slags farger på t-skjortene på en helt annen måte i denne valgkampen. Med større respekt, større forståelse, og med takknemmelighet for at de bidro til å holde liv i det dyrebare demokratiet vårt.

Vi kjenner alle foranledningen for den spesielle valgkampen i 2011. En grufull terroraksjon som først og fremst kostet mange mennesker livet, men som også måtte tolkes som et angrep på demokratiet vårt. På fellesskapet.

Det er ikke unaturlig at situasjonen har normalisert seg over tid. Debattene måtte bli skarpere igjen, retorikken spisset og temperaturen høyere. Det er både sunt og naturlig. Men nå er også politikerforakten, hetsen og de såkalte nett-trollene tilbake. Det er et problem.

23 år gamle Celina Hagen fra Vennesla begynte å engasjere seg i politikken i 2011. KrF ble hennes parti, og hun ble etter hvert både medlem av kommunestyret og leder av lokallaget. Nå tar hun en pause fra politikken, fordi hun ikke orker mer hets. Bemerkninger om utseendet, trusler og ufine kommentarer ble for mye.

Celina forteller en trist historie. Den er trist, ikke bare for henne, men for demokratiet vårt. Det bør være under samfunnets verdighet at unge politikere presses ut av politikken på denne måten.

Men hetsen rammer ikke bare politikere. Mobbing er et utstrakt problem som rammer altfor mange, og titusenvis av barn og unge opplever å bli mobbet regelmessig. For de som rammes, innebærer det en utrygg og ubehagelig hverdag. For noen, betyr det en ødelagt barndom.

Hva kan vi gjøre for å bli kvitt problemet? Jeg tror ikke det finnes ett enkelt svar på det spørsmålet. Det aller viktigste, er at vi alle bryr oss og er bevisste og ansvarlige. Både foreldre, lærere, skoleledere, skoleeiere, medelever og politikere har et ansvar for å gjøre det vi kan for å stoppe mobbingen.

Vi har tidligere sett at det er mulig.I perioden fra 2001 til 2005, ble mobbingen dokumentert redusert med 30 prosent. På den tiden løftet landets statsminister kampen mot mobbing opp som en viktig verdisak.De siste årene har ikke dette arbeidet fått samme tydelige prioritet, og nå har mobbingen igjen blitt et større problem.

Jeg er glad for at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er tydelig på at kampen mot mobbing er en viktig sak for ham. Jeg har forventninger til hva det vil bety i praksis.

Jeg er også glad for at KrF fikk gjennomslag i årets statsbudsjett for å sette av 10 millioner kroner til en pott til tiltak for bedret læringsmiljø i skolen. Denne uken går fristen ut for fylkeskommuner og kommuner til å søke om støtte fra denne potten til konkrete tiltak som kan bidra til å redusere mobbingen. Jeg håper det er mange som vil benytte seg av muligheten, og at vi kanskje kan finne fram til nye, gode verktøy som fungerer. Og kanskje vi endelig kan få på plass mobbeombud i flere fylker, slik de allerede har gode erfaringer med i Buskerud?

Kampen mot mobbing handler om menneskeverd. Jeg heier på kunnskapsministeren hvis han mener alvor med at han vil ta tak i problemet, og jeg heier på Celina og alle andre som opplever å bli hetset og trakassert. Dere fortjener bedre!

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Følelser

Publisert over 6 år siden

Jeg har tidligere skrevet at utagerende atferd er en merkbar trend. Vi har snart flere psykisk syke i gatene enn på institusjonene.

En viktig årsak er den uoversiktelige rus-trafikken som ingen får stoppet.

Følelser på avveie i møte med rus er en farlig kombinasjon.

Det finnes snart ingen arenaer der alkohol ikke samler menneskene.

Vi ser fotballfans med halvlitere i hånden, og sportsutøvere med edle dråper alkohol i glassene.

Det er hyggelig, men effekten på sikt er tragisk.

Dette problemet er nesten umulig å skrive om for det får så mye motstand. Man kjenner seg igjen og fornekter virkeligheten.

Tallene tale er klar og massiv, men man har ikke tid og ork til å ta dem inn.

Samtidig sitter unger 40 timer bak tastene i stedet for å nyte natur og frisk luft ved siden av skolearbeidet.

Krìstne er er dessverre ikke et unntak.

Å være normal er å leke med livet, andre sine følelser og deres muligheter.

Å være prippen og festbrems setter praten i gang hos andre livsnytere.

De vil ha kristne, men de skal ikke synes.

De vil ha sportsutøvere som lykkes, men de skal leve som andre.

Det fører til at sporten på toppnivå blir skadelig.

En helseperson som lever etter en metaviten, er primadonna.

Hets er en del av hverdagen.

En dag fant jeg andaktsboken, en gave, i biter og avrevne sider. Den kunne ikke lappes hel igjen.

Man kan ikke la seg affisere av andre mennesker.

I møte med utfordrere lærer man sitt indre grense-verdisystem å kjenne.

De er det beste kompasset man kan få.

Å ta andre på alvor er noe annet enn å ta dem personlig.

Jeg håper ingen lar seg binde av mobbere i fremtiden.

Alle mennesker har samme verdi, men noen velger og utvanne den.

Det lukkede mennesker  frykter mest er åpenhet.

Jeg var utdannet sykepleier da jeg var 22. I møte med pasientene var det mange vanskelige situasjoner å takle. Den gang var pasientene null. De visste ingen ting om sine egne kropper, ifølge legevitenskapen. På visittene lå de som avmektige personer, syke og lidende, mens praten gikk over hodene deres. En passiv tilværelse som kalte på Gud i sin nød, for de som hadde tro.

Ikke gi opp. Du kan gjøre en forskjell.

Kvinner har andre utgangspunkt for sine liv.

De vil helle ha konger og dronninger enn tilfeldige valgte personer som går ut og inn i rollene hvert 5. år som ellers i arbeidslivet. Kongefamilien bygger helse og trygghet.

Det går så lenge vi vil.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere