Peter Normann Waage

Forfatter/frilanser
1

Og bakom synger kirkene

I forbindelse med krisen i Ukraina ser vi en gammel og seiglivet motsetning dukke opp i Europa. Den går mellom den østkirkelige og den vestkirkelige innflytelsessfære.

Publisert: 5. mai 2014

Da Berlinmuren falt, kunne vi håpe at Europa ville bli forenet. Mikhail Gorbatsjov talte om «Det europeiske hus» med mange forskjellige rom, der man forsto og tolererte hverandre til tross for ulikhetene. Nå snakker president Vladimir Putin om at en russer, til forskjell fra folk i Vesten, «fremfor alt tenker på at det er en høyere moralsk forutbestemthet for mennesket, et høyere moralsk utgangspunkt.» Videre har russeren en dypere forståelse for kollektivet og er ikke så individualistisk og egoistisk orientert som vesterlendingen.

Slike generelle utsagn holder sjelden mot nærmere prøving. I stedet for å spørre om Putin «snakker sant», vil jeg derfor peke på historiske linjer som kan gi litt av bakgrunnen for utsagnene. Forøvrig er ikke Putin alene om sitt syn. Det er en utbredt oppfatning i dagens Russland at landet må vokte sine verdier, sin tradisjon og særegenhet og slik stå imot den vestlige liberalismen.

Forskjeller. Viktige forskjeller mellom Russland og Vest-Europa er resultat av skismaet mellom Øst- og Vestkirken. Mens Europa for øvrig fikk sin kristendom fra Roma, var Bysants, eller Konstantinopel – det østlige romerrikets hovedstad – utgangspunktet for kristningen av Russland. Det vil være umulig her å gå inn på noen dypere teologisk tolkning av forskjellene mellom de to kirkesamfunnene, men la oss se på enkelte elementer og ha i mente at kirketilknytning på et vis er som den skole kulturene har gått i. Selv en aldri så sekulær nåtid bærer preg av sin troende fortid.

Om kristendommens sentralfigur, Jesus Kristus, heter det at han er helt menneske og helt Gud på én og samme tid. Denne umulige posisjonen midt imellom og fullt ut i begge deler, en Gud som blir korsfestet og et menneske som gjenoppstår, «for jøder et anstøt, for hedninger en dårskap», som Paulus uttrykker det, er utgangspunktet for en rekke dogmatiske stridigheter. 

Splittelsen. Dette ligger også bak splittelsen mellom Vest- og Østkirken, der Vestkirken fra ett synspunkt sett la aksenten og hovedvekten litt mer på Kristi menneskelige natur, mens Østkirken prioriterte hans guddommelige natur. Derved kom arven etter Vestkirken til å bli at man så mennesket som et individ.

Innen den østkirkelige innflytelsessfære legges vekten mer på den enkeltes ansvar for og sammenheng med kollektiv og samfunn. I Vestkirkens protestantiske, lutheranske utløper heter det at mennesket står alene med sin Gud. «Alle kan falle alene, men ingen kan bli frelst alene,» lyder det i russisk teologi.

Den betydelige samtidsteologen Antonij Surozhskij (død 2010) forstår med «individ» nettopp det ordet bokstavelig betyr: udelelig, altså kroppen. Den kan ikke deles. Egoismen tilhører likeledes individet. Vårt virkelige jeg kaller han «person». Personen er navnet på det som forbinder oss med alle andre. Den uttrykker seg gjennom kjærlighet; i Guds tanke lever vi som ekte, evige personer.

Menneskeverdet. I den vestkirkelige kulturkrets kom den europeiske filosofi til å utfolde seg med et viktig høydepunkt i Decartes' «Jeg tenker, altså er jeg». Filosofen Nikolaj Berdjajev (død 1948) innvender: «Ikke jeg tenker, vi tenker, det vil si, foretar en kjærlighetshandling med tanken. Og det er ikke tanken som beviser min eksistens, men viljen og kjærligheten som gjør dette.»

Østkirken er liksom orientert mer «en etasje opp» enn Vestkirken. Visst verdsettes den enkelte også der, men i sin usynlige og edleste skikkelse, i «Guds tanke», eller som det «ikon» man kan bli hvis det guddommelige som er i én, får komme til fullt uttrykk. Også menneskeverdet er «himmelsk» i Russland. De faktiske konkrete innbyggernes menneskerettigheter står det langt verre til med. 

Blikket er rettet oppover og fremover innen den russiske kirke. Påskemorgen med oppstandelsen er den store høytiden, ikke det jordiske barnets fødsel julaften eller gudens korsfestelse langfredag. Det ligger et apokalyptisk forventningselement i så vel den russiske teologi som i den russiske kulturhistorie. Det er én av grunnene til at bolsjevikenes fremtidsvisjoner om det nye menneske og det nye samfunn kunne få fotfeste i Russland. 

Bivirkning. Det var likevel en bivirkning av kirkesplittelsen som kom til å danne grunnlag for den største og mest skjebnesvangre forskjellen mellom Russland og Vesten. 

I vest rådet paven. I øst hadde de ingen pave. Der utviklet de forskjellige kirkene seg på nasjonal grunn og ga grobunn for en sterkt religiøst orientert nasjonalisme, som vi også ser ubehagelig klare konturer av den dag i dag. Den er for øvrig – i likhet med andre av de enkeltheter jeg har skissert – ikke ukjent i Vesten heller. 

Både i øst og i vest fantes en keiser. Den siste romerske keiser forsvant med muslimenes erobring av Konstantinopel i 1453, ikke med det vestlige romerrikets undergang i 471, slik vi lærer på skolen.

Mens det kom til strid mellom keiser og pave i Vest, ble kirke og verdslig makt så tett sammenvevet i øst at stat og keiser fikk noe guddommelig over seg. Vi var heldigere i vest. Når det er to autoriteter som krangler, kan man begynne å tenke selv. Finnes bare én autoritet å forholde seg til, er det langt vanskeligere å utarbeide en egen mening. Det gjelder spesielt når autoriteten har et guddommelig skjær.

Utvendig. Den russiske teologi heller mot en mystisk, inderlig forståelse av det kristne budskap, men er i historiens løp til dels blitt utvendiggjort. «Himmelvendtheten» ble til tro på og tillit til maktpersoner. Men heller ikke i vest kan vi si at forståelsen for kristendommen er bevart i sin beste skikkelse. Her drukner den også lett i utvendigheter.

Det er som om Vesten ser seg blind på mennesket, gudens død og det jordiske aspektet, mens Russland bare har blikk for menneskets forvandling til Gud og oppstandelsen. Begge steder står vi overfor karikaturer. Mennesket som individ står i vest i fare for å bli en forbruker styrt av drift og gener. I øst frister forståelsen for det kollektive ansvar og løftet om forvandling til å tro at én leder kan vise vei til en bedre verden.

Den betydeligste russiske filosofen, Vladimir Solovjov (død i 1900), betraktet kirkenes forening som den første forutsetning for fred og sosial rettferdighet. Kirkene skulle ikke smelte sammen til noe midt imellom, men bevare det beste i seg og anerkjenne hverandre – omtrent som i visjonen til Gorbatsjovs «Europeiske hus».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5. MAI 2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Høna og egget.

Publisert over 6 år siden

Interessante, logiske og oppklarende resonementer. Såvidt jeg forstår bruker du Østkirkens og Vestkirkens ulike valg som forklaring på de to kulturers eller sivilisasjoners motsetning. Men jeg sitter igjen med et spørsmål: Hvorfor valgte Østens folk som de gjorde? Og hvorfor valgte Vestens folk som de gjorde? Hvorfor ikke omvendt? Den enkleste forklaringen er: Fordi de er forskjellige.

Kommentar #2

Leif Halvard Silli

69 innlegg  589 kommentarer

Waages Russlands-orientalisme

Publisert over 6 år siden
Peter Normann Waage. Gå til den siterte teksten.
Utvendig. Den russiske teologi heller mot en mystisk, inderlig forståelse av det kristne budskap, men er i historiens løp til dels blitt utvendiggjort. «Himmelvendtheten» ble til tro på og tillit til maktpersoner. Men heller ikke i vest kan vi si at forståelsen for kristendommen er bevart i sin beste skikkelse. Her drukner den også lett i utvendigheter.

Opne kort: Eg kjenner ikkje Waages religiøse posisjon, men lat meg iallfall få seia at eg sjøl er ikkje nokon nøytral observatør – les Verdidebatt-profilen min dersom du vil vita kvar eg står i kykjelandskapet.

Eg er skeptisk til Petter Normann Waage sitt syn på Russland.  Waage er mannen bak «Russland er et annet sted». Ikkje nokor onnor norsk bok har i moderne tid i større grad stadfest myten om Russland som noko for seg sjølv. Waage representerer etter mitt syn ei orientalistisk haldning til Russland. Det vil seia at han utviser same slags haldning til Russland som vestleg vitskap har synt til «orienten».

Og russarane sjølve kjenner til Edward Said, den gresk-ortodokse (men agnostiske), palestina-amerikanaren som lanserte uttrykket «orientalisme» som merkelapp.

«Og bakom synger kirkene», seier Waage. Kva tenkjer han på då? Tenkjer han på dette med at Ukraina er delt i ein gresk-ortodoks flokk og ein romersk-katolsk flokk?

Det er ikkje godt å vita kva Waage meiner, for ikkje ein einaste stad kjem han inn på dei religiøse serkjenna ved Ukraina: Den romersk-katolske flokken er ikkje romersk-katolsk – han er sokalla gresk-katolsk.

Kva har det å seia? Då eg var i Kviterussland kring 1991, støytte eg på den haldninga at ei uniatkyrkje-løysing ville vore godt for landet, med di det ville vera ei midt-i-mellom-løysing. Noko som jo ikkje er sant: Dei gresk-katolske er jo i røynda romersk-katolske, men dei fylgjer i  mange og mykje gresk-ortodoks sed og skikk.

Ein annan ting Waage kunne ha nemnd er at dei gresk-ortodokse er splitta i ei Moskva-patrikarket Ukrainas ortodokse kyrkje og ei ikkje-godkjend kyrkja som kallar seg Kiev-oatriarkatet — ei slags ukrainsk-ukrainsk nasjonal-ortodoks kyrkje. Medlemer i sistnemnde kyrkje, som mellom anna Timosjenko sluttar seg til, tykkjest ofte vera av det syn at Moskva-patriarkatet representerer ein femntekolonne. Difor er det og litt skremmande for mange av dei gresk-ortodokse kristne at politikarar som representerer eit slikt syn er kome til makta.

Waager er ikkje den fyrste til å dra inn kyrkjelege ting i denne saka. Den ukrainske sosialantropologen som to gonger har hatt artiklar i VG denne våren, meinte i siste innlegget sitt at dei to ortodokse kyrkjene var i ferd med å svara positivt på (politiske!) framlegg om å slå dei to saman.

Eg trur han er milevis frå røyndomen.

Eit serdrag ved ukraina-katolikkane vil eg likevel ha nemnd, nemleg den sterke dyrkinga av Stepan Bandera som dei representerer, sjå artikkelen min om Bandera og dagens Ukraina.

Korleis høver ukraina-katolikkane si dyrking av Stepan Bandera inn Waages religøse kart mon tru?

Kommentar #3

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Leif Halvard Silli. Gå til den siterte teksten.
Eg er skeptisk til Petter Normann Waage sitt syn på Russland. Waage er mannen bak «Russland er et annet sted». Ikkje nokor onnor norsk bok har i moderne tid i større grad stadfest myten om Russland som noko for seg sjølv. Waage representerer etter mitt syn ei orientalistisk haldning til Russland. Det vil seia at han utviser same slags haldning til Russland som vestleg vitskap har synt til «orienten».

Jeg finner egentlig ingen grunn til skepsis slik du gjør, Silli. Jeg ser til og med en parallell mellom kirkens betydning i Russland og Sør-Amerika. Parallellen ligger i autoriteten den katolske kirke bragte med seg og fikk utøve sammen med conquistadorene som formelt styrte. Kirken fikk stor makt, og lærte folket avhengighet av autoriteter fremfor å handle og tenke på individuell basis. Samtidig som USA var et areligiøst land med en sekulær stat hvor borgerne kunne slå seg opp vhja egen innsats, virret latinamerikanerne rundt i en autoritær gjørme av gamle importerte tradisjoner fra Europa. Resultatet er da også skremmende forskjellig om man sammenligner Sør- og Nord-Amerika. 

Russland er et land uten demokratisk tradisjon. Jeg har lest noen bøker skrevet av russiske forfattere etter 1991. Jeg tror en av dem var skrevet av en meget ung forfatter også født så sent at han ikke selv kunne hatt særlig opplevelse av kommunisttiden. Inntrykket fra denne litteraturen er at russerne la bort sovjetsystemet og etterpå sitter og venter på at det skal komme et nytt system. Det er som det ikke har gått opp for dem at de selv, hver enkelt må skape sin hverdag og en sum av hverdager som bygger en fremtid. De kan se ut til å sitte håpløst fast i en tafatthet hvor de venter på Moses som skal ta dem ut av ørkenen. 

Dette til tross vet jeg at det skjer næringsutvikling også i Russland. Det er en bondestand, et kjøpmannskap og det er industri, men oppgavene er mange og arbeiderne få. I tillegg ligger korrupsjonen over det hele som en klam hånd, og verdiskapningen har også vært noe skjevdelt. I dag er Russland å anse som et land på vikende front og de trenger virkelig til åndelig fornyelse politisk og kulturellt for å berge seg selv som land, folk og nasjon. Det er ikke storkjeftede politikere som kan gjennomføre reelle endringer. Endringene kommer ved å skape levedyktige løsninger nede på grunnplanet slik at folk får tro på det de selv driver med, tro på hverdagen og fremtiden.  

Kommentar #4

Peter Normann Waage

1 innlegg  1 kommentarer

Orientalisme?

Publisert over 6 år siden

Det er opplagt alltid en fare å forveksle sine egne fordommer og forestillinger med de anres virkelighet, når man skriver om andre. Når det gjelder mine to bøker, Russland er et annet sted fra 1990 og Russland er sitt eget sted fra 2012, så bygger de for en stor del på russisk selvforståelse. Jeg vil anbefale Silli å lese iallfall en av bøkene før han slutter en dom.

Hva kommentarene og spørsmålene angående de(n) ukrainske kirke(ne) angår, er de så langt ute på steppen i forhold il min artikkel, at jeg ikke finner noen grunn til å kommentere dem. Mitt anliggende var å vise hvordan den opprinnelige kirketilknytningen preger også dagens samfunn, i øst og vest. Det er lite kontroversielt – ser f.eks. ikke Silli linjen som går fra protestsntisme, over Hans Nielsen Hauge til dagens arbeidslinje i Norge?

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere