La de små barn være i fred!

Hvor hadde hun dette fra? 
Hjemme hos oss snakker vi ikke om religion. Vi feirer påske og jul av samme grunn som mange andre: Det er gammal tradisjon, og vi kan saktens unne oss noen fridager gjennom året. Ikke minst midtvinters, når det trengs en lysfest midt i mørket. Ikke minst rundt vårjevndøgn, når fjellet formelig roper etter skiløpere og appelsiner.

Men vi fikk svar: Jo, dette hadde hun lært i barnehagen. Og dette var noe hun trodde på. Bare så dere vet det: Dere bestemmer ikke hva jeg skal tro på, proklamerte hun fornøyd. Neivel. Men det gjør altså barnehagen?

Vi ble ganske opprørte. Vi ønsker som alle andre å gi våre barn en oppfostring i tråd med vårt eget livssyn. Ikke anti-religiøst, og ikke nødvendigvis humanetisk. Men i hvert fall uten religion.

Jeg er en dreven debattant. Jeg kunne nok argumentert barna mine i senk, og overbevist dem om humanetikkens fortreffelighet. Om det kom til kamp mellom 
barnehagetantene og meg selv – om små barnehjerter – hadde jeg vel kommet seirende ut.

Men – hvorfor skal mine barn bli en slagmark for voksnes livssynskamp? Tvinges til å velge hvem de vil lytte til – foreldrene, eller de barnehageansatte? Disse snille, omsorgsfulle menneskene som på alle andre områder tar seg av ungene våre på beste vis, gir dem trøst og læring. Et trygt oppvekstmiljø de tilbringer mer tid i enn sammen med oss foreldrene.

Mine unger er glupe. De forstår rett og galt, og ikke minst rettferdighet. Men de har ingen forutsetninger – ennå – for å sette seg inn i så komplekse spørsmål som livssyn og religion. De spør meg troskyldig: «Pappa, finnes vampyrer?» De er åpne – og dermed sårbare for påvirkning. Men de har heldigvis ikke lært seg å stille for mange kritiske spørsmål, ennå. Den tid den sorg.

I barnehagen lærer de å leve med ulike folk. Barn med ulik hudfarge, ulik bakgrunn. Ei jente er allergisk mot gluten, en annen mot nøtter. Noen kan ikke spise svinekjøtt. Ungene forstår dette, lærer seg å ta hensyn. At det er normalt at vi er litt forskjellige. Det de der­imot ikke trenger å lære seg, er at voksne grupperer hverandre basert på religiøs tilhørighet.

Kona mi kvier seg for å frita ungene våre fra KRLE-faget, og selv ønsker jeg at de skal få vokse opp som det de er: Vanlige norske unger som alle andre, som ikke er stigmatisert som medlemmer av en slags sekt. Men hvis misjoneringen tvinger seg fram i skolen – blir vi da presset til å sende ungene våre på en egen humanistskole?

Jeg har skjemt meg ut overfor mine ateistiske meningsfeller 
gjennom å forsvare abortskeptiske legers samvittighetsfrihet. Jeg har snakket pent om sykehuspresten. Støttet muslimske sykepleieres rett til å bære hijab. Til og med prøvd å forstå jødiske foreldres ønske om å omskjære guttebarna sine. Men hva får jeg igjen for all denne toleransen? Hvorfor skal jeg respektere de religiøse sin livssynsfrihet, når de ikke vil gi meg og min familie frihet til å leve et areligiøst liv?

Hadde jeg vært leder i Den 
norske kirke, da hadde jeg sagt: 
«Neimen om mitt livssyn skal prakkes på uskyldige unger. Kristendommen står på egne ben, vi trenger ikke bruke sleipe triks for å verve nye medlemmer.»

Tar dere utfordringen? Vil dere la de små barn være i fred?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND I SPALTEN GJESTEN LØRDAG 3. MAI 2014