Farene ved en global blasfemilov

I følge paragraf 295 i Pakistans straffelov er det straffbart med livstidsfengsel eller dødsstraff for å vanære Koranen eller Mohammed. Mellom 1986 og 2009 anslår the National Commission for Justice and Peace at minst 966 personer fra ulike religiøse minoriteter har blitt offisielt tiltalt for blasfemi. Alle de som er blitt uoffisielt anklagd er ikke inkludert. Mange ganger blir dødsstraffen opphevet når den langsomme ankeprosessen tar saken høyere opp i rettssystemet, men ofte løper de anklagde uansett stor risiko for å utsettes for dødelig vold fra mobber og ekstreme religiøse krefter i lokalsamfunnet. Advokater som har mot nok til å ta på seg slike saker, blir ofte truet og angrepet de også. Selv minoritetsministeren, som har oppfordret til en gjennomgang av loven og hevdet Asia Bibis uskyld, har fått drapstrusler. Asia Bibis familie må leve i skjul og selv om Asia skulle bli frikjent, er heller ikke hun trygg. En imam har utlovt en dusør på $ 6.000 til den som tar hennes liv.

Annabelle Bentham sier i en artikkel i The Times Online 10. desember: ”kombinasjonen av tiltalen og den etterfølgende oppmerksomheten betyr at et liv i Pakistan nå er umulig. Spørsmålet er ikke lenger Asia Bibis skyld eller uskyld. Hvorfor? For at hun er fattig? Muligens. For at hun er kristen? Sannsynligvis. For at hun bor i et land der loven hun dømmes under alltid favoriserer den som anklager? Definitivt.”

Vage formuleringer gjør det mulig å bruke blasfemianklager for å hevnes meningsmotstandere, gjøre opp personlige konflikter, spre frykt blant religiøse minoriteter og straffe annerledes tenkende muslimer.  Mesteparten av anklagene har ikke noe som helst å gjøre med blasfemi, men er utløst av personlig hevntrang. Beviser trenges ikke og falske anklager forblir ustraffet.

Det skal sies at det finnes pakistanske krefter også innom politikken som ønsker en revisjon av loven, selv om disse røstene ikke høres like tydelig som lovens forsvarere. Allikevel ønsker jeg å trekke frem det foruroligende faktum at Pakistan er en av frontfigurene i OICs (Organisation of Islamic Countries) kamp for å inkorporere begrepet ”defamation” i bindende FN-avtaler. Hvert år har de i FNs menneskerettighetsråd fått igjennom en resolusjon som fordømmer ærekrenkelse av religion, og da særlig islam. De ønsker at kritikk av islam, Mohammed eller Koranen skal være et menneskerettighetsbrudd dersom muslimer opplever det sårende.

Selv om støtten for slike resolusjoner er minkende, opplevde jeg på mitt besøk i MR-rådet i Geneve i høst hvor aktive Pakistan og andre muslimske land var på å fronte denne saken. En global blasfemilov er noe vi slett ikke ønsker oss, særlig når vi ser hvordan slike lover blir brukt for å legitimere trosfrihetsbrudd og overgrep mot religiøse minoriteter på hjemmebane i mange av disse landene. Hovedmålet for menneskerettigheter må alltid være å beskytte individers rettigheter, ikke å forhindre sårede kollektive følelser. Historien om Asia Bibi viser hvor galt det kan gå hvis dette får styre!

Lisa Winther, Menneskerettighetsrådgiver, Norsk Misjon i Øst

[ www.nmio.no ]