Håkon Harket

1

Slik talte Grunnlovens far mot jødene

– En jøde kan aldri bli god borger av noen stat hvor ikke jøder regjerer. Det fastslo Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen.

Publisert: 2. mai 2014

Dette er et redigert utdrag av kapittel 11, «Falsens stemme», i Håkon Harkets bok Paragrafen (Dreyer forlag). Den presenteres på Eidsvoll søndag 4. mai, på 200-års dagen for den endelige vedtagelsen av paragrafen i riksforsamlingen.

--

Det gikk med toleransen som med alt annet godt på Eidsvoll, noterer Gustav Peter Blom i sin dagbok; den måtte falle for den alminnelige stemme: «Jeg voterer som Sorenskriver Falsen.» Dette er alt kildene sier om Falsens rolle i debatten om § 2 i riksforsamlingen 4. mai.

Han er heller ikke noe sted referert på å ha tatt ordet under debatten om den åttende grunnsetning 16. april. Og Adler-Falsens grunnlovsutkast inneholdt ingen passus om jødene. Allikevel var det hverken Nikolai Wergeland, Georg Sverdrup, Peter Motzfelt eller Hans Jacob Grøgaard som måtte stå historisk til rette for paragrafen i debatten om jødesaken i Stortinget i 1842. Det var Christian Magnus Falsen.

Målrettet. Det er ikke så urimelig som det umiddelbart kan virke. Det var ikke som debattant Falsen dominerte i riksforsamlingen. Ved å arbeide systematisk og målrettet i konstitusjonskomiteen og utrettelig i korridorene hadde han lagt premissene for debatten i riksforsamlingen slik at svært mye gikk hans vei. Og så lenge det gjorde dét, overlot han til andre å føre forsvaret for den enkelte paragraf i utkastet. Trolig var det et heldig valg. Hans barske og krasse stil virket mobiliserende i fraksjonsarbeidet, men splittende i plenum.

Som konstitusjonskomiteens leder var det uansett han som fremmet både den åttende grunnsetning og § 2 for votering i riksforsamlingen, men ikke han som forsvarte den da kritikken kom. Det overlot han til Sverdrup, for denne ene gangens skyld sterkt sekundert av Wergeland. Som representant for Akershus amt var han igjen den første som avga sin stemme da det kom til voteringen ... det var Falsens votum som var retningsgivende.

Hvordan Falsen har argumentert i konstitusjonskomiteen, og hvilken rolle han spilte i debatten om jødenes utelukkelse der, vet vi ikke, men vi har heller ingen referater fra de øvrige medlemmenes argumentasjon i nevnte komité. Vi vet at Wergeland, Motzfelt og Sverdrup må ha vært paragrafens talsmenn i komiteen, slik de var det i riksforsamlingen. Når det gjelder Falsen, har vi bare én kilde som dokumenterer hans holdning til jødespørsmålet på Eidsvoll. Det er Falsen selv.

Voldsomt. Med Bergen og i perioder Stortinget som base sender han i de følgende årene ut en serie med småskrifter om politiske, historiske og konstitusjonelle spørsmål. Fra 1817 og i fem år fremover er han med som utgiver av ukeskriftet Den Norske Tilskuer.

Ser man gjennom den første årgangen, er det bare én uten­lands skribent som går igjen: Friedrich Buchholz. Artik­lene er oversatt fra hans eget tidsskrift Journal für Deutschland. Vel så interessant som Buchholz ros til jødeparagrafen er Falsens egen note, siden han her for første gang tilkjennegir sitt syn på jødene i et offentlig skrift. Diskré og anonymt, med andre ord, i fotnoten til en oversettelse, men til gjengjeld desto voldsommere:

«At ellers Norge ikke er det eneste Land, hvor man har ­frygtet Jøderne, det begynder mere og mere at opklares. Faa Lande have været saa heldige at holde dem ude, og havde da end ikke Kongsbergs Sølvværk gavnet os til andet, saa maatte vi allerede ansee dette alene for noget Stort. I et nylig udkommet Skrift af Professor, Doctor Fries i Heidelberg, kaldes Jøderne et tærende Utøj. Det er ikke ubekjendt, siger han, hvorledes enkelte blant Jøderne have, ved Aager med Statspapirer, ved Myntforpagtninger og Leverancer sammenskrabet Millioner. I vore Penge-Foretagender ere Jøderne sammensvorne over hele Europa: deri kan den enkelt staaende christne Kjøbmand ei maale sig med dem. Ved vore Leverancer har Jøden strax en Legion af hjelpere og hjelperes hjelpere ved haanden: ligesom Anføreren for en Røverbande, behøver han blot at fløjte, saa ere de strax færdige, og drive allevegne i smaae Partier Varene sammen. Jøden tænker aldeles ikke paa Arbejde; hele Dagen ligger han paa Luur, om han kan fravinde nogen en Fordeel; hans Religion tilintetgjør hos ham al Æresfølelse mod de Christne, og tillader ham ethvert Bedragerie, der ikke lader sig bevise for Domstolene.»

Kompromisstløst. Begrunnelsen Falsen gir for nødvendigheten av jødenes utelukkelse, bare tre år etter riksforsamlingen, er fyldigere enn de samlede sitatene fra proto­koller, dagbøker og brev på Eidsvoll. Det er det mest sammenhengende resonnementet noen av eidsvollfedrene skulle komme til å gi på det spørsmålet som 200 år senere står igjen som noe av en gåte: I en grunnlov som allerede i samtiden ble berømmet som den mest liberale, hvorfor en paragraf som ikke tolererer jøder?

Like kompromissløst som han hadde forfektet sine øvrige grunnlovsprinsipper på Eidsvoll, forfekter han jødenes skadelige innflytelse, først i Den Norske Tilskuer i oktober 1817, deretter i sin grunnlovskatekisme, Norges grunnlov: gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar i januar året etter, slik han etter egen utsagn også hadde gjort det på Eidsvoll. Dermed kom han til å knytte sitt navn sterkere til forsvaret for paragrafen enn noen av de andre som er sitert fra debatten i riksforsamlingen. Her er et sammendrag av Falsens argumenter fra debatten i Den Norske Tilskuer:

Ikke god borger.

1. «Fordi jøden aldri kan bli god borger av noen stat hvor ikke jøder regjerer.

2. «Fordi en religion som ikke ånder annet enn hat og forakt mot hver den som ikke bekjenner seg til den, tvinger jøden til en bestandig opposisjon mot alt det som ikke hylder jødedom. Han lever i en uopphørlig feide-tilstand med enhver nasjon som tar ham imot, og hans religion gjør det til en plikt å arbeide for å ødelegge den.»

3. «Fordi man uten å forurette noe individ kunne oppta en bestemmelse i sin grunnlov som de fleste andre land ville ha vært tjent med ikke å ha savnet.»

4. «Fordi det ikke ville ha vært tilstrekkelig å forby jøden å bosette seg i landet og drive handel, – den kontroll det ville ha krevet, er utenkelig.»

5. «Fordi det ikke bare er som handlende, men især som tilhenger av den mosaiske religion, Grunnloven har utelukket jøden fra adgang til riket.»

6. «Fordi det er som jøde, ikke som menneske, jødene er utelukket. Det er i de stater hvor jøder i hundretusenvis er blitt mishandlet, myrdet, forvist, berøvet sine eiendommer, man må anbringe klager over urettferdighet; oss kunne de ikke ramme. Vi har ikke fratatt dem noe, vi har ikke pålagt dem noen tvang, vi har bare sørget for vår egen sikkerhet.»

7. «Fordi menn som ikke er oppdratt i jødedommen, og som bare kjenner den fra dens farlige side, ønsker å se sitt fedreland befridd for de opptrinn som den i nesten alle de land hvor den har fått adgang, har avstedkommet.»

8: «Fordi en utelukkelse er aldeles nødvendig for statens lykke.»

Grunnidé. Falsen ser ingen grunn til å gå nærmere inn på materien. Han har kun villet gi den grunnidé som motiverte ­riksforsamlingen på Eidsvoll, og føyer til at man må anse Norges stilling ved adskillelsen fra Danmark som heldig fordi man uten å forurette et eneste individ kunne ta en bestemmelse inn i Grunnloven som de fleste land ville ha vært tjent med ikke å mangle.

Sammenligner man de argumenter vi vet ble fremmet på Eidsvoll, med de argumenter Falsen selv oppgir, ser vi at de er så godt som sammenfallende. Mest interessant er kanskje den tilsynelatende spenningen mellom Sverdrups politiske begrunnelse – «Ikke av sekthat, men for deres politiske meningers skyld» – og Falsens henvisning til jødenes religion – «fordi det ikke bare er som handlende, men især som tilhenger af den mosaiske religion Grunnloven har utelukket jøden fra adgang til riket».

Lest som løsrevne sitater har dette kunnet etterlate inntrykket av at Falsen tilsluttet seg en religiøs begrunnelse av jødenes utelukkelse. Ikke bare er dette lite sannsynlig, tatt i betraktning at Sverdrup, som talte på vegne av konstitusjonskomiteen, avviste dette, og Falsen og Sverdrup var tettere samsnakket enn noen av de øvrige Eidsvoll-fedrene. Det stemmer også dårlig overens med det vi vet om Falsens livsanskuelse.

Falsens begrunnelse blir ikke religiøs av at den henviser til religionen som det avgjørende ankepunktet mot jødene, det må være det antatt politiske i den jødiske religion det handler om, ‘staten i staten’. Det stemmer godt med både Sverdrups begrunnelse og Falsens første påstand: «Fordi jøden aldri kan bli god borger av noen stat hvor ikke jøder regjerer.»

--

LES INTEVRJU MED HARKET: «Jødeparagrafen var intet arbeidsuhell»

Disse inspirerte grunnlovsfedrene

Her er noen av opplysningstidens store menn som inspirerte de ledende grunnlovsfedrene på Eidsvoll – som Christian Magnus Falsen, Nicolai Wergeland og Georg Sverdrup – da de argumenterte for å stenge jødene ute fra riket:


«Kort sagt, vi anser dem som et uvitende og barbarisk folk, som lenge har forent den mest snuskete grådighet med den mest avskyelige overtro og det mest uutryddelige hat mot alle de folk som har tolerert og beriket dem. Vi bør allikevel ikke brenne dem.»
Voltaire, fransk historiker og forfatter, modig opplysningstalsmann for menneskerettigheter og religionsfrihet (1764)

«De styrte på nomaders vis, husets herre var samtidig stammens leder, og utgjorde på denne måten en stat i staten, som fordi de også formerte seg så voldsomt, vakte kongens bekymring.»

«Det råeste, det ondeste, det mest ryggesløse folk på jorden, usivilisert gjennom en 300-årig vanskjøtsel, forsømt og forbitret gjennom en like lang undertrykkelse og gjennom en æreløs selvfornedrelse som var gått i arv, svekket og lammet med hensyn til alle heroiske beslutninger, og av en så vedvarende dumhet at den til slutt sto under dyrenes. Hvordan skulle en så forsømt menneskerase kunne frembringe en fri mann, et opplyst hode, en helt eller en statsmann?»
Friedrich Schiller (om hebreerne i Gosen, Egypt). Tysk dikter, historiker og dramatiker som ble dyrket også av norske studenter i København (1789)

«Jeg spør dere forøvrig om det kan tenkes en bedre forklaring på det fortrinn Bibelen på så mange steder innrømmer jødene fremfor alle andre folkeslag (...) at de sannheter som i resten av verden bare er blitt betrodd de beste og edleste mennesker, er blitt gjort til felles eiendom for den dummeste og ondeste pøbel som vi kjenner fra eldre og nyere historie?»
Friedrich Schiller (1789)

«En mektig, fiendtligsinnet nasjon brer seg i nesten alle land i Europa. Denne nasjonen befinner seg i en tilstand av evig krig med alle disse landene, og gjør stor skade på borgerne. Jeg sikter til jødedommen. Jeg tror, og håper i det følgende å kunne demonstrere, at jødedommen ikke er så forferdelig fordi den isolerer seg og er tett sammenvevet, men fordi den er grunnlagt på hat til menneskeheten (....) Hvis dere også gir dem borgerrett, vil ikke da de øvrige borgerne bli tråkket fullstendig under fot?»

«Allikevel, jeg ser absolut ingen grunn til å gi dem borgerrett, med mindre vi en natt kunne hugge av dem alle hodene og erstatte dem med nye hvor det ikke finnes en eneste jødisk idé»
Johann Gottlieb Fichte. En av den tyske idealismens mest originale tenkere. (1793)

«...Hans Forblændelse mod alle den Physiske og moralske Verdens Love, hans Forstokkelse mod enhver stor Idee og omfattende Følelse, hans Religiøsitet, hvilken man, hvor stolt han endog er deraf, næsten kunde kalde en dyrisk, saasom den modstaaer enhver fri udvikling og tilintegjør menneskets højeste Fortrin for Dyret – Evne til Fuldkommenhed.»
Friedrich Buchholz, prøyssisk, antisemittisk skribent og historiker om hva som gjør jøden til jøde. Buchholz var sterk inspirator for Christian Magnus Falsen (1803)

«Grunnideen i denne lovgivningen var en enkelt usynlig Gud, som hadde utkåret jødene til sitt yndlingsfolk, og som ville sørge for deres herredømme over alle andre folkeslag på jorden.»
Friedrich Buchholz (1807)

«...Jøderne, kand ikke holdes for gode Undersattere.»
Ludvig Holberg, dansk-norsk forfatter (1742)


«... det finnes jøder som ønsker å få sine barn både omskåret og døpt, slik det nå allerede finnes amfibier hvis natur det kan være vanskelig å bestemme.»
Den tyske teologen Friedrich Schleiermacher fryktet det kristne samfunnets undergang dersom den jødiske innflytelsen ikke holdes ute. Var en av Nicolai Wergelands inspirasjonskilder (1799)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Jøde på Eidsvoll?

Publisert over 6 år siden
Sigurd Eikaas. Gå til den siterte teksten.
At det satt en jøde på Eidsvoll visste jeg ikke.

Om eidsvollsmannen John Moses fra Kristiansund hadde jødiske aner, er ikke klarlagt - og det har følgelig vært et omdiskutert spørsmål.

https://lokalhistoriewiki.no/index.php/John_Moses_d.y.#J.C3.B8disk_herkomst.3F

Kommentar #52

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Ingen har noe å rose seg av i dette

Publisert over 6 år siden
Olav Nisi. Gå til den siterte teksten.
Morken: Eg har lese boka til Harket. Han har ikkje funne spor etter Luther-sitat (sjølv om Luther sikkert spelte ei rolle langt i bakgrunnen t.d. hos prestane på Eidsvoll). Det nye i Harket-boka er at det var opplysningstidens fremste menn i Europa som inspirerte dei fremste menn på Eidsvoll til å drive gjennom paragrafen.

Man har lett for å ønske at "egen" ideologi skal være fri for slikt. Men jeg tror neppe man fatter omfang eller årsaker vedrørende dette, hverken rent historisk eller eller som fenomen.

 Jeg etterlyser Henrik Wergelands historiske gjennomgang og hans argumentasjon i hans brev til stortinget, håper på å få tak i det. Gir inntil videre et kort sammendrag fra vår dokumenterte historie, så vi kan få en liten føling med omfanget.

......De Romerske Keisere vekslet mellom å fordrive jødene og å sette dem fri. De ble henvist til å bo i en egen gate i Roma og senere i mellomalderen ble slike gater til lukkede Ghettoer. Deres yrkesmuligheter ble begrenset av landenes forgodtbefinnende. Tidlig i Roma hadde de bare lov til å drive med å låne ut penger og å handle med tekstiler.

Kirken ønsket å markere sin avstand til jødene og økte fordommene i befolkningen mot et allerede fremmed folk. Jødene hadde  henrettet de kristnes gud, og det ble viktig for kirken å markere sin avstand både til folket og til deres religion.

Jødene hadde da allerede blitt drept og fordrevet av keiser Hadrian,  de hadde  flyktet fra en en blodig oppstand på Cypros,  blitt forfulgt og drept under keiser Tiberius og det oppgis mange hundre tusen berørte hver gang, og ikke minst blobadet i Alexandria. Under disse turbulendte tider ble jødene   spredt rundt om,  fra India til Spania , fra Kongo til Tyskland og Rusland og senere England. Overalt hvor de kom led de samme sjebne, de hadde fred så lenge fyrsten beskyttet dem.

Fyrsten hadde sine økonomiske motiver, og  han  nøt godt av jødenes virksomheter, enten han plyndret dem ved utdrivelser, eller lot dem være i fred og mottok deres gaver. Arianerne beskyttet dem ofte, mens Vestgoterne straks startet forfølgelser av dem.

Man tvangsdøpte jødene, solgte dem som slaver og tok fra dem barna.

Best hadde jødene det i Spania under Araberne. Da hadde de alle friheter og høye embeder. De drev landbruk og industriarbeid, kunst og vitenskap. De utmerket seg som astronomer og leger, og både kalifer og spanskekonger hadde jødiske skattmestere.

Inkvisisjonen kom på 11hundretallet, og de langvarige kriger mot Maurerne rammet etterhvert også jødene. På 13hundretallet ble 50 000 drept og 100 000 tvangsdøpt. Senere ble de tvangsdøpte forfulgt av inkvisisjonen, som kjettere , og brent. Mange flyktet til Amsterdam eller til de spanske koloniene i Amerika, men også i Amerika innhentet inkvisisjonen dem.  I 1492 drev kong Ferdinand alle jøder ut av landet.

Portugal tok godt betalt for jødiske flyktninger, nødet dem til å reise videre med skip, eller solgte dem som slaver.

I Frankrike ville Merovingene tvangsdøpe jødene, men Karolingene beskyttet dem, særlig Karl den Store tok godt vare på dem. Han lot dem få drive handverk og landbruk og egne skoler, Talmudskoler. Endel fanatiske biskopper drev sporadiske forfølgelser av dem, men ved det første korstoget ble over 100 000 jøder drept. Filip August, 1180, tok løsepenger av dem og tvang dem ut av landet, men i 1198 fikk de igjen adgang til Frankrike.  Nå fikk de 200 år med forfølgelse, mishandling og plyndring . Filip den Smukke fortsatte på samme måten med utplyndring og utvisning, tilbakekomst og forfølgelser. I Frankrike var ikke motivene for forfølgelsene religiøse, som i Spania, men griskhet. Her ble jødene ågerkarler for å skaffe fyrsten penger, mens folket hatet jøden som inndrev pengene.

Til England kom jøden midt på 800-tallet. Under Vilhelm Erobreren var de beskyttet, og jødene ble rike . Mange bosatte seg  i London og Oxford. På 12-13hundretallet ble forholdene for dem like dårlige som for jødene  i Frankrike, og her startet også ryktene om deres ritualmord på småbarn. Henrik den II ga dem full frihet, men inndro det  igjen, for selv å overta midlene deres. Han hevdet at hans sønn var den rette arving til jødenes rikdommer. Johan uten land presset jødene hardt og ved kroningen av Rickard Løvehjerte brøt det ut jødeforfølgelse i London. I 12 90 ble jødene jaget ut av England.

I Italia var jødene forvist til Sicilia, her var de under araberne og hadde det bra. De drev handel med Østerlandene. Fordi Italia var mange småstater, var det lettere å gjemme seg ved sporadiske forfølgelser. Paven beskyttet dem, men etter Lateran-Synoden i 1215 ble det påbudt at jødene, synlig på kledningen, skulle bære en gul eller rød tøylapp i form av et hjul, «Jødemerket».  I 1515 ble jødene tvunget til å bo i avsperrede bykvarterer, Ghettoer, og under landenes jødeforfølgelser søkte mange tilflukt hit.

I Tyskland bosatte jødene seg som handelsfolk i byene etter Karl den stores tid, men korstogene ga grusomme forfølgelser og mange tusen ble drept.  Flere ganger, i byer, i store landskaper, når ulykker truet og fanatismen rådet, f. eks. etter Svartedauden, og under Flagellantenes ville raseri ble hele menigheter brent. Det ble sagt at jødene forgiftet brønner for å fremkalle pesten, og at de øvet ritualmord på kristne barn.

Jødene ble gjort til keisernes «kammerknekter», men ble gitt, eller solgt, til andre fyrster som et inbringende privilegium. Det  ble gitt dem  lov til å innkreve skatt av befolkningen, for så å gi pengene til fyrsten gjennom høye avgifter. Fyrsten rådet helt over jøden, og jøden fikk hans beskyttelse , og  folkets hat tilbake.

Utenom pengehandel var alle næringsveier stengt for jødene. De bodde avsondret og ble her i Tyskland opphavet til den jøden som vekker folks avsky.

I Sveits, Bøhmen og Østerriket hadde de det som i Tyskland, og i Ungaren startet forfølgelsene 1360.

Til Polen kom jødene på 800tallet. De drev handel og landbruk, tok lokalfolks bekledning og forsøkte å skille seg ut så lite som mulig, men innvandrende tyskere hisset polakkene opp mot dem. På 1400tallet var det mange blodige opptrinn og på 1600tallet laget man Ghettoene også her, jødemerket på klærne og utelukkelse av jødene fra alle embeder. Under Jesuittene forverret forfølgelsene seg. Adelen ringaktet dem og almuen hatet dem. Midt på 1700tallet kom kosakopprøret som kostet 200 000 jøder livet.

Rusland hadde hatt jødisk innvandring til Kaukasus siden det babylonske fangenskap. I 1130 ble deres opphold der forbudt, og de ble utvist fra riket.

I Amsterdam ble det dannet en menighet av innflyttede nykristne jøder, og fordi jødene fikk full frihet der, ble Amsterdam spottende kalt «Ny Jerusalem». Handel og åndsliv blomstret her.

Det kom «en bølge av mildhet»  mot jødene i Europa på slutten av 1700tallet. Den tysk-jødiske opplysningsfilosofen Moses Mendelssohn skrev skarpt om jødenes situasjon. Lessing skrev om toleranse for alle trosretninger, og Dohn skrev at jødenes forrykte stilling i landene var til skade for samfunnet. Man måtte forbedre deres stilling, og la dem gjøre noe nyttig.

Både i Tyskland, Frankrike, Italia, England og  Østerrike/Ungaren fikk jødene en forbedret stilling, men full frihet og fulle rettigheter hadde de ikke. I mange  stater angret man og ville  trekke tilbake frihetene, og på begynnelsen av 1800tallet var det mye opptøyer og forfølgelser av jødene hvor noen opprettet Ghettoene igjen, andre «jødedrakten».

Sverige og Danmark hadde forbud mot jøder, og i Sverige truet man med tvangsarbeid om jøden kom dit. Fra 1782 fikk de bo i Stockholm, Norrkøping og Gøteborg.Først i 1870 var jødene helt fri mennesker i Sverige.

Her i Norge kjempet Wergeland for humanitet, opplysningstidens moral, og at Norge måtte fjerne totalforbudet mot jøder.  Han tillegger » Napoleons mektige: bliv!» mye av æren for de åpne ghettoer i Europa. Han setter ingen syndebukker i sin argumentasjon,  men han argumenterer utfra et  svært bredt historisk materiale. Det var sikkert ingen lett kamp, hans far var en av dem som ivrig hadde argumentert mot jødene da grunnloven ble laget.

Han vektlegger at Norge er verstingen i Europa!

Frigivningen av jødene ga en heftig debatt som bølget over Europa og åpnet for likestilling av jødene i en rekke land, men som en prosess som foregikk etappevis over siste halvdel av 1800tallet.

I Norge var jødene fullt likestillet i 1891. Men vi vet at bølgene med jødeforfølgelse samlet seg i til rene sunamien i 2 v.krig.

Kommentar #53

Sigurd Eikaas

31 innlegg  5707 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Om eidsvollsmannen John Moses fra Kristiansund hadde jødiske aner, er ikke klarlagt - og det har følgelig vært et omdiskutert spørsmål.

https://lokalhistoriewiki.no/index.php/John_Moses_d.y.#J.C3.B8disk _herkomst.3F

Takk skal du ha for info! :-)

Kommentar #54

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

Eg stør meg til ein artikkel i Sunnmørsposten

Publisert over 6 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Om eidsvollsmannen John Moses fra Kristiansund hadde jødiske aner, er ikke klarlagt

Der stod det at han var ein jøde som hadde konvertert til kristendommen. Han var sjølvsagt kristen, ikkje jøde der og då uten omsyn til kva avstamning han hadde.

Men stemte for jødeparagrafen gjorde han.

Kommentar #55

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Ingen praktisk betydning

Publisert over 6 år siden
Elias Per Vågnes. Gå til den siterte teksten.
Der stod det at han var ein jøde som hadde konvertert til kristendommen. Han var sjølvsagt kristen, ikkje jøde der og då uten omsyn til kva avstamning han hadde.

Men stemte for jødeparagrafen gjorde han.

En eventuell konvertering fra jødedom til kristendom må i så fall ha skjedd i John Moses' farsslekt lenge før hans tid.  Faren, Isaac Moses, var engelskmann - og morsslekta kom fra Møre og Romsdal og Danmark.  Uansett om det skal ha vært jøder et stykke bakover i farsslekta, hadde det ingen praktisk betydning i forhold til grunnlovsarbeidet.  Det er ingenting som tyder på at John Moses ble oppfattet som jøde på Eidsvoll - og, som du også skriver, han stemte for jødeparagrafen.

Jeg tar med et sitat fra Lokalhistoriewiki:

...det (...) gjev lita meining å kategorisere John Moses som jøde i noko rimeleg tyding av ordet, bortsett frå at det kan ha vore folk av jødisk tru bakover i slekta, kanskje såkalla portugisarjødar i England eller andre stader. I alle høve var mor til John Moses etnisk norsk, han gifta seg sjølv med ei ikkje-jødisk kvinne, og familien sokna til den norske statskyrkja.

Kommentar #56

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Drøyt

Publisert over 6 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Les Voltaire-, Fichte-, Schiller- og Buchholz-sitata m.fl. nedst i artikkelen og ta ein Luther-pause for å reflektere over kva desse fekk seg til å skriva om jødane. Dette var opplysningstida, folkens.

Jada, Johannes, man kan sikkert ta en pause fra Luthers rabiate jødehat, og det er selvsagt også slik at Opplysningstiden ikke renset ut antisemittismen.

Men å plukke sitater fra noen av Opplysningstidens foregangsmenn og hoppe til konklusjonen om at "Dette var opplysningstida, folkens", i forsøket på å nivellere denne tidsperioden med den institusjonaliserte antisemittismen som preget det drøye halvannet årtusen som hadde passert i revy i forkant, er ganske drøyt.

For faktum er at Opplysningstiden betydde at jødene formelt og for første gang fikk fulle sivile rettigheter i det meste av Europa. At det fantes individer som var antisemitter, og at slike også fantes på Eidsvoll, rokker ikke ved et slikt faktum.

EDIT: Dessuten er det vel verdt å bemerke at f.eks. Voltaire var kritisk til alle de tre abrahamske religionene, og at han var langt mer opptatt av angripe kristne for deres overgrep enn han var av å kritisere jøder. Og kristne har som kjent gjennom hele historien vært jødenes fremste trusler og representert deres verste fiender.

Kommentar #57

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Beste beskyttelse han kunne få!

Publisert over 6 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Det er ingenting som tyder på at John Moses ble oppfattet som jøde på Eidsvoll - og, som du også skriver, han stemte for jødeparagrafen.

Han bodde som kristen i et land som hadde liten sjanse for jødeforfølgelse nettopp fordi det var forbud mot dem. Uansett hvor galt dette var, var det den beste beskyttelsen han kunne ha. Klart han stemte for jødeparagrafen.

Kommentar #58

Johannes Morken

442 innlegg  937 kommentarer

Poenget er

Publisert over 6 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.
Men å plukke sitater fra noen av Opplysningstidens foregangsmenn og hoppe til konklusjonen om at

Eg har aldri hevda at «Dette var opplysningstida, folkens». Halvorsen har sett det i sitatteikn til og med, som om han har funne det ein stad.

Det eg har gjort er å svare dei som absolutt må ha Luther-sitat i historia om jødepagarafen, og eg har vist til Harkets bok. Han har ikkje funne Luther-sitat, men ei drøss med kjelder frå Opplysningstidas fremste tenkjarar som inspirerte Grunnlovsfedrane på Eidsvoll. Han har avvist at bøndene sto bak, og sett at det er politisk antisemittisme og ikkje religiøs som låg bak.

Verken han eller eg har konkludert sli Halvorsen hevdar om opplysningstida. Harket har påvist det paradoksale: At Voltaire som med sin generelle argumentasjon opna for borgarrettane, var så rabiat antisemittisk. Eller for å seie som han gjorde i tittelen på sin tale på Holocaust-dagen 27. januar i Oslo, gjengitt i Vårt Land: «Kilden til det beste ligger nær kilden til det verste». Dette paradokset bør Halvorsen ta djupt inn over seg.

Kommentar #59

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Enig i argumentasjonen!

Publisert over 6 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.
Men å plukke sitater fra noen av Opplysningstidens foregangsmenn og hoppe til konklusjonen om at "Dette var opplysningstida, folkens", i forsøket på å nivellere denne tidsperioden med den institusjonaliserte antisemittismen som preget det drøye halvannet årtusen som hadde passert i revy i forkant, er ganske drøyt.

Så må den samme argumentasjonen gjelde for andre, såvel som for dem.

Spørsmålet om årsaker står fortsatt ubehagelig uløst. Dermed er vi heller ikke i stand til å håndtere dette i dag, om det topper seg igjen. Det er forstemmende, og en spore til å gjennomtenke hvordan søke videre.

Kommentar #60

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Sitatfusk?!

Publisert over 6 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Det drøye her er påstanden til halvorsen. Eg har aldri hevda at «Dette var opplysningstida, folkens». Halvorsen har sett det i sitatteikn til og med, som om han har funne det ein stad. Det er drøyt å tilleggje folk meiningar på denne måten. Det er rett og slett eit oppdikta sitat.

Hmmm, skrev du ikke dette i #5?:

"Det nye i Harket-boka er at det var opplysningstidens fremste menn i Europa som inspirerte dei fremste menn på Eidsvoll til å drive gjennom paragrafen. Eg synest boka er ein så sterk dokumentasjon på dette at det er all grunn til å hamre laus på det poenget framfor å sitere Luther - (som hadde rabiat antisemittisme på samvetet). Les Voltaire-, Fichte-, Schiller- og Buchholz-sitata m.fl. nedst i artikkelen og ta ein Luther-pause for å reflektere over kva desse fekk seg til å skriva om jødane. Dette var opplysningstida, folkens."

Hvordan kan dette være et oppdikta sitat?

Kommentar #61

Johannes Morken

442 innlegg  937 kommentarer

Oppklaring om sitat

Publisert over 6 år siden

Beklagar.. eg ser eg i farten mista eit ord, og der med har Halvorsen rett om sitatet: Dette skulle stått i mitt opprinnelege sitat: «Dette er også opplysningstida, folkens».

Kommentar #62

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Godt!

Publisert over 6 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.
Beklagar.. eg ser eg i farten mista eit ord, og der med har Halvorsen rett om sitatet: Dette skulle stått i mitt opprinnelege sitat: «Dette er også opplysningstida, folkens».

Ok, den er grei.

Forøvrig er det kanskje ikke så merkelig at de brave menn på Eidsvoll unngikk Luther-sitater i sin argumentasjon for å hindre jøder adgang til landet. Tross alt var de vel kristne lutheranere de aller fleste av dem, og da var det vel også mer formålstjenlig å finne understøttelse for jødeparagrafen andre steder hen enn hos Luther. Som Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Einar Thomassen skrev i en artikkel i Dagbladet for noen år siden:

"Religion og politikk var i det kristne Europa så atskilt at grunnloven av 1814 fremdeles kunne forby jøder, jesuitter og munkeordener adgang til det evangelisk-lutherske Norge. Disse bestemmelsene har naturligvis sine røtter i den mangehundreårige tradisjonen for religiøs ensretting i Europa som også gav opphav til forfølgelse av «hedninger», kjetterbål, korstog og religionskriger." 

Kommentar #63

Eivind Sletner

8 innlegg  3052 kommentarer

Eidsvollsmennene satt tause...

Publisert over 6 år siden

Jeg var på foredrag med Aarebrot for et par uker siden, og han beskrev ihvertfall eidsvollmennene som langt mindre interessert i opplysningstidens ideer, og langt mer moderate, enn norske historieskrivere generelt er villige til å legge frem. Et av kroneksemplene hans var Hans Nielsen Hauges dom lille julaften 1814. Der ble han dømt til 1000 riksdaler i bot; tilsvarende millionbot idag; for å ha forkynt uten embetseksamen i teologi. Religionsfrihet? Eidsvollsmennene satt tause, og lot konglige dekreter fra dansketiden tale sin sak...

Kommentar #64

Olav Rune Ekeland Bastrup

100 innlegg  2613 kommentarer

Opplysningstidens antisemittisme var ikke tilfeldig.

Publisert over 6 år siden

Det er bare i hodene på enkle mennesker at historiens linjer er enkle. Ting henger som regel komplekst sammen og aldri svart-hvitt. Jeg gjentar derfor hva jeg skrev i kommentar #16. Opplysningstidens antisemittisme frembrakte noe distinkt forskjellig i forhold til den religiøst begrunnede antisemittismen. Nettopp fordi motstanden mot jødene IKKE kunne begrunnes religiøst lenger, ble det argumentert sekulært, og nå med fokus på jødenes indre egenskaper, jøden som en usynlig pestbyll i samfunnet, som parasitt etc. Det ble sågar argumentert naturvitenskapelig for dette av noen av tidens fremste vitenskapsmenn, som Carl von Linné og Charles-Luis Buffon.

Fra Opplysningstiden til Holocaust går det en idéhistorisk linje som ikke kan overses uten å risikere intellektuell uhederlighet. Det avgjørende paradigmeskiftet lå nettopp i at fokus ble flyttet bort fra religiøs argumentasjon til en psykologisk og naturvitenskapelig: jødenes indre egenskaper, jødene som et stykke depravert menneskenatur. En idéhistoriker som har påvist dette ganske ugjendrivelig, er Trond Berg Eriksen.

Så ubehagelig, så komplekst er faktisk bildet. Noen av de største humanister var også noen av de mest vokale antisemitter - ja, to av de største var også blant de mest rabiate: Schiller og Voltaire. Voltaire, toleransens apostel fremfor noen, førte et språk som overgår Luthers mange ganger. Vi snakker her ikke om noen tilfeldige unntak eller enkeltsående uheldige utsagn, men om tidens fremste skikkelser innen filosofi, litteratur og naturvitenskap. En av de aller første evolusjonister, Charles-Luis Buffon, ofte omtalt som "biologiens Newton", mente jødenes lavtstående karakteregenskaper skyldtes en moralsk og evolusjonært betinget deprivasjon. Carl von Linné talte i samme gate. Til belysning av temaet hitsetter jeg boka "Demonizing the Other. Antisemittism, racism and xenophobia" av en av antisemittsmens og jødisk-europeisk histories fremste kjennere, professor Robert Wistrich

Opplysningstiden førte til at jødene ble innrømmet fulle sivile rettigheter i land etter land, men alltid med klausuler, som f.eks. at de ikke skulle kunne inneha poltiske stillinger. Selv i det tolerante, høyt opplyste og projødiske Odessa fantes det slike klausuler.

Paradokset er at det nettopp var den jødiske emansipasjonen i Opplysningstidens kjølvann som "boostret" denne nye, rasebetonte antisemittismen. Jødisk emansipasjon førte til at jødisk innflytelse på samfunnet ble større, men dermed i sin tur også opplevd som en desto større trussel. 

Kommentar #65

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Dette er den klassiske, religiøse definisjonen

Publisert over 6 år siden
Elias Per Vågnes. Gå til den siterte teksten.
Der stod det at han var ein jøde som hadde konvertert til kristendommen. Han var sjølvsagt kristen, ikkje jøde der og då uten omsyn til kva avstamning han hadde.

Med opplysningstiden kom en ny jødedefinisjon som kulminerte med Adolf Hitler: den biologiske. Før dette var det som var "galt" med jødene at de hadde "feil religion", noe som kunne rettes på ved en mer eller mindre frivillig dåp.

Med den biologiske definisjonen var det ikke lenger så enkelt, da var det jødenes karakter og/eller arveanlegg det var noe "galt" med. Dette lot seg ikke uten videre korrigere med dåp/skifte av religion. Det satt dypere enn som så, mente antisemittene.


I følge nazistenes jødedefinisjon hadde man nok "jødisk blod" til å være kvalifisert til døden i gasskammeret om en av besteforeldrene var jødisk. Man kunne ikke lenger redde seg ved å skifte religion og bli døpt. 

I følge jødenes egen definisjon blir man kun automatisk regnet som jødisk om man er født av en jødisk mor, men det er vel i mange tilfeller ikke en streng nok definisjon for en ekte antisemitt. 

Kommentar #66

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Tvilsomme påstander

Publisert over 6 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
Det er bare i hodene på enkle mennesker at historiens linjer er enkle. Ting henger som regel komplekst sammen og aldri svart-hvitt. Jeg gjentar derfor hva jeg skrev i kommentar #16. Opplysningstidens antisemittisme frembrakte noe distinkt forskjellig i forhold til den religiøst begrunnede antisemittismen. Nettopp fordi motstanden mot jødene IKKE kunne begrunnes religiøst lenger, ble det argumentert sekulært, og nå med fokus på jødenes indre egenskaper, jøden som en usynlig pestbyll i samfunnet, som parasitt etc. Det ble sågar argumentert naturvitenskapelig for dette av noen av tidens fremste vitenskapsmenn, som Carl von Linné og Charles-Luis Buffon. Fra Opplysningstiden til Holocaust går det en idéhistorisk linje som ikke kan overses uten å risikere intellektuell uhederlighet. Det avgjørende paradigmeskiftet lå nettopp i at fokus ble flyttet bort fra religiøs argumentasjon til en psykologisk og naturvitenskapelig: jødenes indre egenskaper, jødene som et stykke depravert menneskenatur. En idéhistoriker som har påvist dette ganske ugjendrivelig, er Trond Berg Eriksen. Så ubehagelig, så komplekst er faktisk bildet. Noen av de største humanister var også noen av de mest vokale antisemitter - ja, to av de største var også blant de mest rabiate: Schiller og Voltaire. Voltaire, toleransens apostel fremfor noen, førte et språk som overgår Luthers mange ganger. Vi snakker her ikke om noen tilfeldige unntak eller enkeltsående uheldige utsagn, men om tidens fremste skikkelser innen filosofi, litteratur og naturvitenskap. En av de aller første evolusjonister, Charles-Luis Buffon, ofte omtalt som

Etter det jeg vet var Carl von Linné kristen og med en dyp religiøs tro på at alle arter var skapt slik de fremsto av Gud, selvom han naturlig nok fikk på pukkelen av kirken for å ha plassert mennesker og aper i samme klasse i sin taksonomi. At mange beholdt sin antisemittisme til tross for Opplysningstiden, og på grunn av den måtte ta til en annen argumentasjon enn den som hadde vært gjeldende i Europa i hundrevis av år, viser jo bare at Opplysningstiden hadde idealer som det kristne Europa ikke hadde.

Du skriver at "Fra Opplysningstiden til Holocaust går det en idéhistorisk linje som ikke kan overses uten å risikere intellektuell uhederlighet." Velvel, det mer korrekte, og intellektuelt hederlige, er vel å si at selv ikke Opplysningstiden evnet å bryte den antisemittiske tradisjonen som går helt tilbake til Kristendommens tidlige tidsalder og påstand om at jødene drepte Gud. Det er her den egentlige kilden til jødenes store tragedie ligger.   

Videre skriver du at Buffon var "en av de aller første evolusjonister" og at han argumenterte mot jødene med at de var rammet av en "evolusjonært betinget deprivasjon". Etter det jeg vet var Buffon opprinnelig astronom og forsøkte å bruke sin kunnskap innen dette feltet til å forklare biologien. Det gikk naturlig nok ikke så godt. Og Buffon hadde heller ingen som helst begrep om evolusjon, så hvordan du klarer å flette inn en slik påstand i dette må være utslag av et ønske om å underbygge påstanden om at jødehatet etterhvert var "naturvitenskapelig" fundert. Husk også at det å påberope seg vitenskap ikke gjør det som blir påstått til noe vitenskapelig. Ingen form for rasisme kan påberope seg naturvitenskapen som sin alliert; faktum er at slike menneskesyn er dypt anti-vitenskapelige.

Så sier du: "Paradokset er at det nettopp var den jødiske emansipasjonen i Opplysningstidens kjølvann som "boostret" denne nye, rasebetonte antisemittismen. Jødisk emansipasjon førte til at jødisk innflytelse på samfunnet ble større, men dermed i sin tur også opplevd som en desto større trussel."

En merkelig påstand, dersom tanken bak er å problematisere Opplysningstidens idealer. At Opplysningstiden førte til økt jødisk innflytelse og at dette i sin tur førte til at mange opplevde jødene som en større trussel, kan neppe Opplysningstidens idealer gjøres ansvarlig for. Tvert imot viser det som nevnt over at Opplysningstiden gikk på tvers av det religiøst funderte og institusjonaliserte jødehatet som Europas jøder hadde lidd under, særlig siden etableringen av den kristne ortodoksien i det fjerde århundret.

Og igjen, at det fantes mennesker i Opplysningstiden som samtidig kom med negative uttalelser om jøder kan ikke anføres til Opplysningstidens disfavør. Jeg regner med at du ikke heller beskylder vårt demokratiske og egalitære system for å være årsaken til at det også i dag finnes antisemitter, nazister og andre med uønskede oppfatninger. Det viktige med Opplysningstiden er at den bidro til å fjerne den institusjonaliserte kirkemakten og dermed også bidro til større frihet for alle, også for jøder. Å anføre anekdoter om at det fantes antisemitter i alt dette er greit nok, men det kan altså ikke brukes til å degradere Opplysningstidens viktighet for utviklingen av demokrati og menneskerettigheter i Europa, langt mindre kan det brukes til å forsvare det religiøse hegemoniet som forsvant med dens komme.   

Forøvrig kunne det være fint om du kunne vise til eksempler på at Voltaire i sin omtale av jøder "førte et språk som overgår Luthers mange ganger". Det tviler jeg på at du finner eksempler på; til det er Luther for grotesk, både i hatefulle enkeltuttalelser og i omfang.  

Kommentar #67

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Vår "kulturarv"?

Publisert over 6 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
Det er bare i hodene på enkle mennesker at historiens linjer er enkle. Ting henger som regel komplekst sammen og aldri svart-hvitt. Jeg gjentar derfor hva jeg skrev i kommentar #16. Opplysningstidens antisemittisme frembrakte noe distinkt forskjellig i forhold til den religiøst begrunnede antisemittismen. Nettopp fordi motstanden mot jødene IKKE kunne begrunnes religiøst lenger, ble det argumentert sekulært, og nå med fokus på jødenes indre egenskaper, jøden som en usynlig pestbyll i samfunnet, som parasitt etc. Det ble sågar argumentert naturvitenskapelig for dette av noen av tidens fremste vitenskapsmenn, som Carl von Linné og Charles-Luis Buffon.

Jeg stoler ikke på mitt hode. Vi øser alle av våre kilder. I dag har vi Internet.

Jeg anbefaler dere å først lese litt om antisemettisme, og så om antijudaisme

Etter å ha lest dette falt jeg i tanker: Bunner jødeforfølgelse ennå det i sistnevnte, som vår "kulturarv"? Hadde vi hatt en antisemittisme uten en forangående antijuadisme? Syndebukken var funnet. Mer spesifiserte blir kanskje spørsmålene slettet som en avsporing?

Kommentar #68

Olav Rune Ekeland Bastrup

100 innlegg  2613 kommentarer

Nok av Voltaire-sitater om jødene

Publisert over 6 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.
Og igjen, at det fantes mennesker i Opplysningstiden som samtidig kom med negative uttalelser om jøder kan ikke anføres til Opplysningstidens disfavør.

Det ligger nok av Voltaire-sitater som dette ute på nettet: «De er de største kjeltringer som noen gang har skitnet til jordens overflate...»

-----

Jeg skjønner ikke at du kan lese meg som du gjør. Saken er at jeg nettopp ikke desavouerer Opplysningstiens idealer, som jeg fullt ut anerkjenner den historiske betydning av. Men jeg er ikke svart-hvit i hodet, sikkert vanskelig for deg å forstå, men dog, slik er det nå. Jeg har sans for de mer kompliserte sammenhenger. Opplysningstiden har aldri vært antisemittens råstoff - i og for seg - og så har heller ikke religion - i og for seg vært det. Antisemittismens råstoff ligger ALLTID i politikk og sosiologi, og utenpå dette kommer så den ideologiske overbygning man måtte finne passende for å legitimere og rettferdiggjøre det politisk og sosiologisk betingede hatet. Marx' tese om basis og overbygning lar seg fullt ut bruke også her. Jeg er derfor uenig i at det er religionen som er antisemittismens historiske konstans. Jeg vil på samme vis være fullstendig uenig i en påstand om at Opplysningstidens toleranseidealer er skyld i Holocaust. Selvsagt ikke. Derimot er det fullt mulig å trekke ut idéhistoriske linjer fra Opplysningstidens virkningshistorie til Holocaust. Det betyr ikke at Holocaust kan forklares ut fra Opllysningstidens idealer. Men Opplysningstiden avfødte også nasjonalismen og den moderne rasismen, og i kjølvannet av den en antisemittisme som bygget på ren naturalistisk og sekulær argumentasjon. Dette er hevet over tvil, det finnes en omfattende litteratur på området, bl.a. av vår egen Berg Eriksen, og det er tåpelig å bestride det.  

Det første sted jødene fikk sivile rettigheter på linje med andre, var for øvrig i katolske Polen og Litauen så tidlig som i 1264, land som ikke akkurat er kjent for jødevennlighet, snarere tvert imot. Charteret fra 1264 - det såkalte Kaliszcharteret - garanterte jødene fulle personlige friheter, full rettslig autonomi, rett til å dømme i interne saker og rettslig beskyttelse mot blodhevn og tvangskristning. Charteret ble ratifisert på nytt og på nytt i 1334, 1453 og 1539 og stod ved makt til langt ut på 1800-tallet.

Eksemplet med Polen understreker mitt poeng: Polens offisielt jødevennlige politikk "boostret" i motsatt ende av skalaen den folkelige antisemittisme som dette landet mer enn de fleste har vært assosiert med. Polen ble ett av de landene som pga sin tolerante politikk tok imot flest jøder i hele Europa, og særlige etter de store forfølgelsene som begynte i Spania i 1492 (for øvrig det eneste land ved siden av de skandinaviske som har håndhevd fullt adgangsforbud for jøder). Vi snakker altså om en sosiologisk betinget pendelvirkning der idealene i den offisielle politikken krasjlandet i sosiologiens virkelighet. Dette er i store trekk også hva jeg hevder om den jødiske emansipasjonen i kjølvannet av Opplysningstiden. Ved at jødene kom ut av ghettoene og for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i samfunnet, ble de opplevd som en ny form for trussel, og siden man ikke lenger kunne definere denne trusselen religiøst, ble den nå definert sekulært og naturalistisk. Dermed er ikke sagt at det er en direkte sammenheng mellom opplysningstidens idealer og antisemittismen, men tidens naturalisme var i samme grad som religion brukbar som overbygning for å legitimere og rettferdiggjøre det underliggende hatet. At det fra denne sekulært begrunnede anisemittisme går linjer gjennom 1800-tallets antisemittisme og dens kulminasjon i Holocaust, er ugjendrivelig dokumentert av flere, bl.a. Berg Eriksen. 

Hva gjelder Voltaire, så trenger jeg ikke gjøre Google-arbeidet for deg, det ligger nok av sitater som dette ute på nettet: "De er de største kjeltringer som noen gang har skitnet til jordens overflate. [...] De vil bli en dødelig fare for den menneskelige rase. [...] De fortjener å bli straffet. Det er deres skjebne." (I det minste var Voltaire sannspådd i det siste utsagnet). Mer interessant er hvilken virkning Voltaire hadde på antisemittiske holdninger i samtid og ettertid. Den er nemlig betydelig. mer enn andre ble han sitert og brukt for å rettferdiggjøre antisemittisme. Under den franske revolusjon støttet jakobinerne seg til Voltaire i deres bestrebelser på å unnta jødene fra sivile rettigheter, tidlige og førmarxistiske sosialister som Proudhon var en av mange som rettferdiggjorde sitt jødehat nettopp med sitater av Voltaire. Listen kunne gjøres lang.  

Og når det gjelder Buffon bør du lese deg opp. Han var selvsagt ikke evolusjonist i dagens naturvitenskapelige betydning. Men han var den første som behandlet temaet evolusjon med et naturvitenskapelig utgangspunkt, og til støtte for dette foreligger Darwins eget utsagn om ham: "The first author who in modern times has treated it [evolution] in scientific spirit was Buffon". 

Kommentar #69

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.
Forøvrig er det kanskje ikke så merkelig at de brave menn på Eidsvoll unngikk Luther-sitater i sin argumentasjon for å hindre jøder adgang til lande

Henrik Wergelands brev til stortinget mot jødeparagrafen er oversiktlig. Han argumenterte for å vinne stortingsrepresentantene for dette synet, og dermed er hans argumentasjon målrettet og favner de syn som hadde betydning . Dette kan leses i sin helhet her.

Henrik Wergelands brev til stortinget om jødeparagrafen
Kommentar #70

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

En viktig distinksjon

Publisert over 6 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
Jeg skjønner ikke at du kan lese meg som du gjør. Saken er at jeg nettopp ikke desavouerer Opplysningstiens idealer, som jeg fullt ut anerkjenner den historiske betydning av. Men jeg er ikke svart-hvit i hodet, sikkert vanskelig for deg å forstå, men dog, slik er det nå. Jeg har sans for de mer kompliserte sammenhenger. Opplysningstiden har aldri vært antisemittens råstoff - i og for seg - og så har heller ikke religion - i og for seg vært det.

Godt. Da er vi enige om at Opplysningstiden var av avgjørende historisk betydning for Europas positive utvikling.

Og nei, jeg anser deg ikke for å være "svart-hvit i hodet"; jeg leser deg tvert imot ofte med stor interesse.

Men likevel, i denne saken mener jeg du gjør en kategorifeil, samtidig som du nettopp gjør det litt for enkelt for deg selv ved å hoppe over noen klare distinksjoner når det gjelder hva som drev antisemitismen i ulike perioder.

Du skriver altså at:

"Opplysningstiden har aldri vært antisemittens råstoff - i og for seg - og så har heller ikke religion - i og for seg vært det."

Det første er korrekt; det andre kan umulig være det, og forklaringen er følgende:

Å bruke anekdoter, i form av negative uttalelser om jøder gitt til kjenne av enkeltindivider - Voltaire, Buffon og andre - som levde i Opplysningstiden, når disse uttalelsene beviselig står i dyp kontrast til de idealer som Opplysningstiden bragte inn i samfunn og institusjoner, kan aldri gi fornuft. Og det blir ikke mer logisk av at slike holdninger muligens kan ha vært ansporet av at Opplysningstiden nettopp ga jødene større innflytelse i de samfunn de levde, til irritasjon fra folk som så dette som en trussel.

Slik resonnering blir analogt med å hevde at Arbeiderpartiets liberale og humane (hvis den da kan regnes som det) innvandringspolitikk fremmer høyreekstremisme og var årsaken til 22/7-massakren.

Når det gjelder kristen antisemmitisme forholder det seg ganske annerledes, rett og slett fordi den, i motsetning til Opplysningstiden, fant sin begrunnelse i religionen; det finnes endeløse uttalelser fra kristne autoriteter som f.eks. Origen, Eusebius, John Chrysostom, Augustin, Aquinas, Luther og mange andre som bekrefter dette. Det er her Opplysningstiden - i det minste dens idealer - utgjør et vannskille. 

Luther skrev f.eks. dette:

“En kristen bør holde seg for god til å argumentere med jøder. Men hvis du må eller vil snakke med dem, si ikke mer enn dette: “Hør her jøde, er du klar over at Jerusalem og Israel som suverén stat, sammen med templer og hele sitt presteskap ble ødelagt allerede for over 1460 år siden? I dette året, som vi kristne skriver som år 1542 etter Jesu´ fødsel, er det 1468 år, snart femtenhundre år, siden keiser Vespasian og Titus ødela Jerusalem og fordrev jødene fra byen”. 
“La jødene tygge på den nøtten og diskutere det spørsmålet seg imellom så lenge de måtte ønske. For slik nådeløs vrede utøvd av Gud er i seg selv et bevis for at jødene har sviktet og er forvillet. Selv et barn kan forstå det."

Han bruker altså her jødenes lidelser som bevis for at lidelsene også er fortjent, og begrunnelsen ligger nettopp i det kristne narrativet om at jødene drepte Gud.

Når det gjelder Voltaire: Jeg har altså ikke hevdet at det ikke finnes eksempler på at han kom med negative uttalelser om jødene. Det jeg responderte på var din påstand om at Voltaire "førte et språk som overgår Luthers mange ganger", og jeg utfordret deg derfor til å finne sitater fra Voltaire som er verre enn de Luther kunne komme med.

Det har du ikke svart på, og slike tror jeg heller ikke finnes. Om det overhodet er viktig.


 

Kommentar #71

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Voltaire m.m.

Publisert over 6 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.
Når det gjelder Voltaire: Jeg har altså ikke hevdet at det ikke finnes eksempler på at han kom med negative uttalelser om jødene. Det jeg responderte på var din påstand om at Voltaire

Det er vel litt formålsløst å krangle om hvem som kom med de mest antisemittiske uttalelsene om jødene - Luther eller Voltaire.

Om vi går tilbake til trådens utgangspunkt - Håkon Harkets bok - så er det heller ikke et poeng der.  Det som imidlertid er et av hans sentrale poenger, om jeg har forstått det rett (har ikke lest boka ferdig ennå),  er hvilke tanker og tenkere de ledende eidsvollsmennene henviste til i sin argumentasjon for jødeparagrafen i Grunnloven.  Og der blir hans konklusjon at de viktigste kildene i så måte er å finne blant en del av opplysningstidens (og romantikkens) viktigste talsmenn.  Christian Magnus Falsen, "Grunnlovens far", var ikke religiøst engasjert.  Og i hans skrifter (publiserte og upubliserte) er Voltaire et vesentlig referansepunkt.

I det hele tatt:  De ledende eidsvollsmennene som argumenterte sterkest mot at jøder skulle få adgang til riket, gjorde det at politiske og rent rasistiske (ikke religiøse/teologiske) grunner.  Jødene var et degenerert utskudd i verden, som skapte problemer overalt hvor de var i stand til å utgjøre en gruppe.  De ville da danne en "stat i staten", og slik sett utgjøre en fare for rikets sikkerhet.  Dessuten var de svikefulle og løgnaktige.

Henrik Wergeland, som i 1840-årene gjorde en heroisk innsats for å reversere den famøse paragrafen hans far, Nicolai, hadde vært en av de ivrigste til å få innført i 1814, blir for øvrig også (til en viss grad) kritisk evaluert i Håkon Harkets bok.  I sitt forsøk på å forklare hvordan paragrafen i det hele tatt kunne ha kommet inn i grunnloven, går Henrik Wergeland relativt langt i å gi den konservative bondestanden, med sitt lave opplysningsnivå, skylden.  Eidsvollsmennene reflekterte med andre ord "folket" - og på sett og vis burde jødeparagrafen betraktes som en "glipp".  Harket mistenker Wergeland junior her for å være i overkant "snill" med Wergeland senior, som jo på dette tidspunktet (1842) hadde revidert sitt syn.

Kommentar #72

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Lett vranglesning?

Publisert over 6 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Det er vel litt formålsløst å krangle om hvem som kom med de mest antisemittiske uttalelsene om jødene - Luther eller Voltaire.

Det var, som du ser av min kommentar, heller ikke mitt hovedpoeng. Mitt poeng er at Opplysningstidens idealer ikke i seg selv ga grunnlag for det jødehatet som idealene - nærmest selvsagt - ikke var i stand til å sette en total stopper for.

Med den kristne antisemittismen forholdt det seg derimot fundamentalt annerledes; den var fundert i religionen.

I et slikt lys blir det som nevnt tidligere noe merkelig å si som Bastrup at det "Fra Opplysningstiden til Holocaust går en idéhistorisk linje som ikke kan overses uten å risikere intellektuell uhederlighet."

Det som er sannheten er at denne idéhistoriske linjen går fra trehundretallet (senest) og frem til Holocaust (hvis den da kan sies å ha stoppet der) og at Opplysningstiden, til tross for sine idealer, ikke fullt ut evnet å bryte denne tradisjonen.

Kommentar #73

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Lite er endret

Publisert over 6 år siden

Men uansett om bakgrunnen  var  religiøs eller verdslig motvilje fra Eidsvollsmennene, så kan vi vel ikke klandre dem for å være dårlige mennesker før vi har ryddet opp i eget hus ?  I nåtidens hus  ? Ved å google litt så finner vi fort ut at jøder rømmer enkelte byer i Skandinavia, og folk av jødisk herkomst blir advart mot å bære davidssjerne eller kalott med tanke på egen sikkerhet.  Dette er Skandinavia av i dag.  Vi leser også at situasjonen er eskalerende. 

Da er det kanskje en trøst at at de forhatte kristne har skaffet  jødene et eget land som de kan rømme til før forholdene blir uholdbare. Men så er det galt det også ...........

Kommentar #74

Eivind Sletner

8 innlegg  3052 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.
Det som er sannheten er at denne idéhistoriske linjen går fra trehundretallet (senest) og frem til Holocaust (hvis den da kan sies å ha stoppet der) og at Opplysningstiden, til tross for sine idealer, ikke fullt ut evnet å bryte denne tradisjonen.

Jeg syntes faktisk det er unødvendig kompliserende, og kanskje i siste instans uriktig, å mystifisere dette som en særegen tradisjon. Hvis det er en tradisjon, så stiller den seg i en lang rekke av andre tilsvarende "tradisjoner". Alle et utslag for en, i det moderne samfunn, menneskelig svakhet; at vi er svært følsomme for appell til annerledeshet/oss-dem/yttre fiende retorikk. 

Dette er således noe man kan gjøre 1 av 3 ting med:

1) ikke benytte seg av 

2) benyttes seg av 

3) motarbeide aktivt

Spørsmålet man derfor burde stille er i hvilken grad maktpersonene benytter seg av denne svakheten for å nå sine egne mål, og også hvordan svakheten er integrert i verdisystemet. Slik jeg leser de ulike deltagerne, så er det to hovedretninger:

A) Opplysningstidens fremste pådrivere er påvirket av en innstilling til jøder fra tidligere tider, men benytter seg i liten grad av dette som et formålstjenelig maktmiddel for å fremme sine visjoner(1). Videre, at jødehat i liten grad kan ansees som en vektig del av opplysningstidens tankegods.

B) Opplysningstidens fremste pådrivere benytter seg av jødehat aktivt for å fremme sin ideologi (2), og dette er videre en sentral del av opplysningstidens tankegods.

Kommentar #75

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Eivind Sletner. Gå til den siterte teksten.
Hvis det er en tradisjon, så stiller den seg i en lang rekke av andre tilsvarende "tradisjoner". Alle et utslag for en, i det moderne samfunn, menneskelig svakhet; at vi er svært følsomme for appell til annerledeshet/oss-dem/yttre fiende retorikk.

Dette er således noe man kan gjøre 1 av 3 ting med:

1) ikke benytte seg av

2) benyttes seg av

3) motarbeide aktivt

@Eivind

Dine betraktninger/ problemstillinger appellerer til nettopp noe jeg har fundert mye på «(…) vi er svært følsomme for appell til annerledeshet/oss-dem/yttre fiende retorikk

Hvorfor trenger mennesker ytre fiender? Er det i det moderne samfunn en menneskelig svakhet? Gjelder det religionskamp? Gjelder politisk kamp, eller er det rett og slett angst for utslettelse av egen eksistens og må motarbeides i eget selv og i samfunnet? For faktum er jo at vi er nødt til leve sammen.

Kommentar #76

Eivind Sletner

8 innlegg  3052 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Solveig A. Wahl. Gå til den siterte teksten.
Hvorfor trenger mennesker ytre fiender? Er det i det moderne samfunn en menneskelig svakhet? Gjelder det religionskamp? Gjelder politisk kamp, eller er det rett og slett angst for utslettelse av egen eksistens og må motarbeides i eget selv og i samfunnet? For faktum er jo at vi er nødt til leve sammen.

Min mening er at det som oftest er en svakhet i verden slik den ser ut idag. De eneste jeg kan se som positivt, er at det også kan benyttes når man samler motstand mot undertrykkelse og overgrep. 

Årsaken til at det bør aktivt motarbeides er jo som du sier; vi må leve sammen. Noe de fleste av oss forøvrig også ønsker, all den tid vi er sosiale dyr. 

En statistikk som jeg ofte trekker frem, og som du muligens har sett meg poste før, er jo arealbehovet en jeger/samler gruppe trenger; i snitt 25-100 kvadratkilometer per individ (!). Andre beregninger konkluderer med at en naturlig grense, gitt at vi alle levde som jeger/samlere, var rundt 10 millioner globalt. Altså at naturens frukter ikke kunne opprettholde mer enn dette før jordbruksrevolusjonene drøyt 10 000 år tilbake. Med dette i bakhodet skal det ikke så mye fantasi til for å forstå hvorfor "de andre" blir så truende. Dessverre, i dette tilfellet, så har vi en hjerne som simpelthen bare elsker å abstrahere, så denne mentale "formen" lar seg lett overføre fra jeger/samler grupper til folkegrupper/religioner/nasjoner osv.osv.

Edit: Eller musikksjangre for den saks skyld :)

Kommentar #77

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Med dette i bakhodet skal det ikke så mye fantasi til for å forstå hvorfor "de andre" blir så truende

Publisert over 6 år siden
Eivind Sletner. Gå til den siterte teksten.
Årsaken til at det bør aktivt motarbeides er jo som du sier; vi må leve sammen. Noe de fleste av oss forøvrig også ønsker, all den tid vi er sosiale dyr.

En statistikk som jeg ofte trekker frem, og som du muligens har sett meg poste før, er jo arealbehovet en jeger/samler gruppe trenger; i snitt 25-100 kvadratkilometer per individ (!). Andre beregninger konkluderer med at en naturlig grense, gitt at vi alle levde som jeger/samlere, var rundt 10 millioner globalt. Altså at naturens frukter ikke kunne opprettholde mer enn dette før jordbruksrevolusjonene drøyt 10 000 år tilbake. Med dette i bakhodet skal det ikke så mye fantasi til for å forstå hvorfor "de andre" blir så truende. Dessverre, i dette tilfellet, så har vi en hjerne som simpelthen bare elsker å abstrahere, så denne mentale "formen" lar seg lett overføre fra jeger/samler grupper til folkegrupper/religioner/nasjoner osv.osv.

Edit: Eller musikksjangre for den saks skyld :)

Takk, Eivind. Diskuterte dette med en nær slektning for to dager siden. Du utvider her min forståelsesrämme som jeg har vært innom men ikke klarte helt å tenke til ende.  Nei, det skal ikke så mye fantasi til for å forstå hvorfor "de andre" blir så truende

Vi mennesker har mye å bale med for å omstille oss - men vi er tross alt sosiale dyr!

Kommentar #78

André Rohde Garder

51 innlegg  1336 kommentarer

Årsaken

Publisert over 6 år siden

Årsaken til jødenes utsatte posisjon finnes selvfølgelig tilbake ved utgangspunktet, altså ved jødenes korsfestelse av Gud. Bibelen har senere blitt lest og tolket av de kristne slik at det var jødene som sto bak dette, samtidig som den er helt klar på at en jøde i følge bibelen ikke har noe med rasetilhørighet å gjøre, men derimot har det ene og alene med de indre kvaliteter å gjøre.

Slik sett kan vi i følge bibelen alle være jøder, ja om vi er "omskåret i hjertet" da, slik bibelen sier. Religionenes evige problem er utøverne, og deres enestående evne til å tolke religionen i egoistisk favør. Og siden alle vil være på "vinnerlaget", ja så må det jo også finnes en taper.

 

Kommentar #79

Robin Tande

27 innlegg  3738 kommentarer

Som rottene

Publisert over 6 år siden
Solveig A. Wahl. Gå til den siterte teksten.
Vi mennesker har mye å bale med for å omstille oss - men vi er tross alt sosiale dyr!

Rotter er typiske sosiale dyr som lever i så store flokker at individene ikke kjenner hverandre enkeltvis. Alle individer i samme flokk har imidlertid et luktestoff felles. Rottene viser ikke aggresjon overfor andre individer fra samme flokk. Tvert imot er de svært hjelpsomme mot hverandre. Rottene advarer f.eks. hverandre mot dårlig mat, og hunnene passer hverandres unger.. Svake og syke individer blir forsvart og beskyttet. Overfor individer fra andre flokker er holdningen en helt annen. Fremmede rotter som kommer innenfor territoriegrensene, blir angrepet og drept. Under jakten er hele kolonien med., og alle rottene er sterkt opphisset. (Fra et foredrag av Lars Walløe, gjengitt i boken Ikke-kristen etikk, Gyldendal Norsk Forlag 1981.)

Kommentar #80

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Sosiale dyr

Publisert over 6 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.
Rotter er typiske sosiale dyr som lever i så store flokker at individene ikke kjenner hverandre enkeltvis. Alle individer i samme flokk har imidlertid et luktestoff felles. Rottene viser ikke aggresjon overfor andre individer fra samme flokk. Tvert imot er de svært hjelpsomme mot hverandre. Rottene advarer f.eks. hverandre mot dårlig mat, og hunnene passer hverandres unger.. Svake og syke individer blir forsvart og beskyttet. Overfor individer fra andre flokker er holdningen en helt annen. Fremmede rotter som kommer innenfor territoriegrensene, blir angrepet og drept. Under jakten er hele kolonien med., og alle rottene er sterkt opphisset. (Fra et foredrag av Lars Walløe, gjengitt i boken Ikke-kristen etikk, Gyldendal Norsk Forlag 1981.)

Og med sitatet fra foredraget av Lars Walløe bekrefter RobinT egentlig det Eivind skrev om arealbehovet i #83. Rotteeksempelet dreier seg om resursene som hvert enkelt individ er avhengig av. Kommer det individer som ikke tilhører i det «tilmålte» territoriet, må det bort.

Jeg kan tenke meg dette er særlig påkrevet i resursfattige perioder. For øvrig lever disse rottene side om side med andre arter som livnærer seg på andre måte – eller som tom hører med på matfatet (her rottene)

Menneskene har så utviklet jordbruket og andre måter å livnære seg på, som i sin tur ikke krever det enorme territoriet som våre formødre og forfedre trengte. Det er nok ressurser til alles behov (dog ikke til alles begjær). Vi kan lære oss nå til å klare å leve fredelig sammen på div. territorier. Vår hjerne er nødt til å ta en omdreining og tilpasse seg nye forhold.

Kommentar #81

Hans-Petter Halvorsen

43 innlegg  11644 kommentarer

Samtidig...

Publisert over 6 år siden
...viser denne fascinerende animasjonen hvor liten plass menneskeheten i realiteten opptar av jordens totale areal. http://www.dailymail.co.uk/sciencetech/article-2617559/Fascinating-image-depicts-look-like-7-2-billion-population-dumped-Grand-Canyon.html
Kommentar #82

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Kjernepunkt!

Publisert over 6 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
Antisemittismens råstoff ligger ALLTID i politikk og sosiologi, og utenpå dette kommer så den ideologiske overbygning man måtte finne passende for å legitimere og rettferdiggjøre det politisk og sosiologisk betingede hatet.

Dette er det viktig å merke seg! I våre samtaler blander vi ofte dette.

Det er også samme vanlige misforståelse å snakke om religioner som om de utelukkende befatter seg med det  "åndelige".

Vil nevne at i GT er både loven og profetene jordisk konkrete. Når Moses, GT-lovens far, legger frem "velsignelsen og forbannelsen" som følger Guds lov, er det ikke ett "åndelig" aspekt ved disse velsignelser og forbannelser. De er rent konkrete, jordiske og politiske i sitt innhold, direkte knyttet til deres sjebne på jorden.

Kommentar #83

Eivind Sletner

8 innlegg  3052 kommentarer

Mengde og tall

Publisert over 6 år siden
Hans-Petter Halvorsen. Gå til den siterte teksten.
...viser denne fascinerende animasjonen hvor liten plass menneskeheten i realiteten opptar av jordens totale areal. http://www.dailymail.co.uk/sciencetech/article-2617559/Fascinating-image-depic ts-look-like-7-2-billion-population-dumped-Grand-Canyon.html

Ja, det er fascinerende! Det stiller seg i rekken av eksempler på menneskets begrensede tall og mengde forståelse. Som f.eks at jordens årlige nettotap av masse på 50 000 tonn, over en periode på 4 500 000 000 år allikevel kun tilsvarer ca 1/1 000 000 av jordens opprinnelige masse... Mindbogling!

Allikevel, så er det altså slik at 1/700 av den haugen er nok til å utarme hele jordens naturlige forekomst av byttedyr og vekster hadde vi levd som jeger/samlere...

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere