Vrient kirkedemokrati

Vi gleder oss over at kirkemøtet i Den norske kirke avviste forslag om å vie homofile par. Men ro blir det ikke. Det må særlig de som ønsker endring ta ansvaret for.

Flere varslet øyeblikkelig omkamp. Biskopene Laila Riksaasen Dahl og Atle Sommerfeldt har nå gitt sin støtte til prester som ønsker å arrangere forbønn for homofile par.
 
Hele åtte biskoper støtter nå, i hvert fall langt på vei, en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse.
Det er underlig å se hvordan skanse etter skanse faller. For noen få år siden hevdet mange at det var stor forskjell på å akseptere homofilt samliv og å endre hele kirkens ekteskapsforståelse. I dag er det få som opprettholder en slik skjelning.
Når Bibelen mister sin autoritet, er det intet annet som styrer utviklingen enn samfunnsflertallet.
 
Pest eller kolera
Allerede nå tar mange til orde for mobilisering foran neste kirkevalg. Parolen lyder: «Er du misfornøyd med kirkemøtets flertall? Stem inn de som sier ja til homofil vielse ved neste valg».
For noen handler dette om demokrati.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK, mener det et stort problem at kirken ikke gjør som medlemmene sier: «Kirken er rett og slett i utakt med sine medlemmer. Spørsmålet om vigsel av likekjønnede par viser dette med den største tydelighet. Det viser oss at folkekirken ikke er godt nok folkestyrt, fordi de som styrer trolig ikke styrer i takt med dem som blir styrt.»
Tankegangen er dypt problematisk. Noe er helt galt når en kirke lar helt passive kirkemedlemmer – som kan tro på hva som helst – ha nøyaktig samme innflytelse over kirkens profil som bekjennende kristne.
 
Skal vi snakke om Den norske kirke som folkekirke bør det vektlegges at kirken skal være til for folket. Langt verre blir det at kirken skal styres av folket. Da betyr det lite at kirken er delvis løsrevet fra staten. Om det er politikerne eller folket som styrer er som å velge mellom pest eller kolera hvis ikke Jesu ord om ekteskapet blir vektlagt.
Det er også underlig at kirkens lære – i dette tilfelle kirkens ekteskapsforståelse – faktisk kan endres fra den ene dagen til den andre gjennom simpelt flertall.
  
Det koster
Vi vil gjerne takke alle dem som har våget å kjempe for en klassisk kristen forståelse av ekteskapet. Når vi ser hvordan mange medier har dekket kirkemøtets vedtak, forstår vi at dette koster.

En særlig takk vil vi rette til Øivind Benestad og hans innsats gjennom stiftelsen «MorFarBarn». Benestad har stor kunnskap og en meget gjennomtenkt språkbruk. Nettopp derfor var det skremmende å se hvilket bakholdsangrep han ble utsatt for av MF-professor Jan-Olav Henriksen rett før kirkemøtet.

Uten å vise til et eneste eksempel, påsto Henriksen at Benestad «brukte en del argumenter som var så nedvurderende og nedverdigende for homofile, at jeg tenkte at dette kan jeg i hvert fall ikke stå bak.» (VL 31/3).
  
Urettferdige.

Anklagene er dypt urettferdige. Da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen i 2009, var det flere som hevdet at Benestad burde blitt hedret i stedet. Også støttespillere for en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse hevder at Benestad argumenterte for sin sak på en mer respektfull måte.
Slik sett sier anklagene fra Henriksen langt mer om hans eget bibelkritiske ståsted enn om Benestads kamp for en klassisk kristen ekteskapsforståelse.

FØRST PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN