Respektens logikk

Nils Åge Aune og Sabine Kjøls­vik framstår rystet i sitt innlegg i Vårt Land 14. april. De viser til at biskopene – i homo­filisaken – har «brukt to år av sine liv til å komme frem til to forslag», men at Kirkemøtet­ «stemmer rett og slett ned begge­ to». De utlegger dette som at «vektfordelingen ­mellom demokrati­ og embete kom ut av balanse»­ og avslutter med å «håpe at årets kirkemøte var et vendepunkt, og at biskopenes læreansvar møtes med større ­respekt i fremtiden».

Her kunne man la seg friste til å bruke lite ærbare karakteri­stikker, men det skal jeg avstå fra. De to innsenderne hevder også at det er biskopene som har «den faglige kompetansen i ­saken», og at de skal «presisere­ hva kristen tro er og bør være i vår tid».

Skremmende. Det siste er, slik jeg ser det, et skremmende synspunkt som man vil ha problemer­ med å finne dekning­ for i den kilden som faktisk ­definerer kristen tro, nemlig Bibelen. I Matteus kapittel 23, vers 8-10, sier Jesus «til folket­ og til ­sine disipler»: «Dere skal ikke la ­dere kalle rabbi; for én er deres ­mester, men dere­ er alle brødre. Og dere skal ikke kalle noen på jorden deres far, for én er ­deres far, han som er i himmelen.­ ­Heller ikke skal dere­ la dere­ kalle­ lærere, for én er deres­ ­lærer, Kristus».

Det er altså Jesus som er de troendes lærer, og kunnskapen­ om hans lære får man fra Bibelen.­ Derfor må også alle i kristenheten som står fram med et budskap, prøves på Bibelen. Ingen mennesker er unntatt fra dette, aldeles uavhengig av hvilken tittel de har. Det er ­også verdt å minne om at Bibelen­ fastsetter et alminnelig prestedømme (1. Peter 2,5 og 9).

Misforstått. Det er videre svært interessant at innsenderne­ blant annet siterer følgende­ fra biskopenes ordinasjons­løfte: De «skal ta vare på den apostoliske­ lære etter vår kirkes bekjennelse».­ I den delen av den norske kristenheten jeg representerer, er det ganske mange,­ for å si det forsiktig, som vil mene at flertallsbiskopenes syn i denne saken er i strid med den apostoliske læren, og dermed også med kirkens bekjennelse.­ Skal man altså da, ut fra en misforstått­ respektfølelse, bøye seg for mennesker som er under samme vilkår som en selv?

Den samme bekjennelsen som innsenderne viser til, har et svar på dette. I artikkel 28 i bekjennelses­skriftet Confessio­ Augustana står det slik om bispe­embetet: «Når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene Guds befaling som forbyr­ dem lydighet.» Bekjennelses­skriftene har ingen bibelsk ­autoritet, men heller ikke her er det noen som kan sette seg over Bibelen og kreve respekt for det, snarere tvert imot. Jeg hører svært sjelden denne delen av bekjennelsesskriftene sitert.

Vrang lære. Snarere enn å være­ bekymret for at flertallet­ på Kirke­møtet stemte ned flertallsbiskopene, burde Aune og Kjølsvik være opptatt av det som står i strofe 6 i det gamle Litaniet,­ som bes i Den norske kirke hver søndag i fastetiden: «Gi kirken tjenere som holder fast på ditt ord. Bevar oss fra vrang lære og død tro».

Det er Guds ord i Bibelen som er autoriteten i spørsmål som angår kristen tro. Dette valgte «kjøttvekta», for å bruke Aunes og Kjølsviks uttrykk, på Kirkemøtet denne gangen å forholde seg til. Det står det respekt av.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.4.2014