Verdidebatt

Verden av i dag

I NRK, som generelt er et humanistisk og godt miljø, opplevde jeg en kollega som skjelte ut jøder, muslimer og homofile og kalte meg en skitten jøde uten at kollegene reagerte.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har opp gjennom årene mange ganger lest Stefan Zweigs «Verden av i går» og har også fordypet meg i hans venn Joseph Roths bøker. Når jeg nå passerer de åtti, som ikke lenger er noe høy alder i vårt medisinerte velferdssamfunn, blir jeg skremt av hvor tidsaktuelle deres observasjoner er, særlig når det gjelder antisemittisme og fremmedhat generelt. Verden av i dag er minst like farlig som verden av i går.

Stefan Zweig orket ikke lenger det påtvungne liv i utlendighet og tok livet av seg selv sammen med sin unge kone. Selv om han litterært ikke raget så høyt som en annen eksil-dikter, Thomas Mann, som mente selvmordet var feigt, så har Zweigs observasjoner og refleksjoner påny fått en uhyggelig aktualitet.

Stefan Zweig var en jøde som tilpasset seg sine omgivelser, enten det var i Wien eller i utlendighet. Han ville ikke provosere og var minst av alt sionist. Han giftet seg katolsk og ble av troende jøder betraktet som en konvertitt. Kanskje trodde han at omgivelsene ville glemme at han var jøde.

Stefan Zweig kom seg ut av nazistenes grep tidligere enn de fleste og han fikk med seg store verdier som gjorde at han i utlendighet kunne ha et godt materielt liv. Heller ikke ville han provosere. Ikke engang Hitler-Tyskland ville han lenge kritisere, mens Thomas Mann og mange andre gikk til frontalangrep på nazistene.                                                                                                               Stefan Zweig var en venn av komponisten Richard Strauss som mange den gang betraktet om Hitler-venn. Nyere dokumentasjon har vist at det slett ikke var tilfelle. Richard Straus reddet mange jødiske musikere og ville ha jøden Zweig til å skrive librettoen til en ny opera.

Som vi vet lurte Stefan Zweig seg selv ved ikke å gå til frontalangrep på nazismen, og på slutten av sitt liv kom han nok til denne erkjennelse. I hvert fall forstod han det problemet jøden, den vandrende jøde, stod overfor da han da han en dag i Tyskland kom inn på en utstilling av gamle møbler sammen med skuespillforfatteren Otto Zarek. Zweig spurte sin venn om han kunne si hvilke av disse møblene som hadde tilhørt jøder. Zweig pekte på et par og sa: «Disse har hjul!»                                                                                                             Jødene Jødene kunne aldri være sikker på når det kom en ny pogrom og måtte rast bryte opp. Derfor har de satset så mye på kunst og kultur, og de har utmerket seg som pianister, fiolinister, forskere, medisinere, tannleger og jurister - egenskaper de kunne ta med seg på sin flukt.

Det samme gjelder i dag. Når så mange jøder har fått nobelpris og så mange av dem tilhører vedens fremste musikere, har det intet med jødisk konspirasjon og kameraderi å gjøre. Likevel opplever jeg at mange, også nordmenn, som bedyrer de slett ikke er antisemitter, antyder at jødenes fremgang skyldes sluhet og smartness. Ofte støter jeg på mennesker, også mediekolleger, som mener at jødene rotter seg sammen.

Likeledes kan vi se også i vårt eget land hvordan gamle spøkelser hentes frem når det gjelder omskjæring og rituell slakt. Det er påfallende at unge senterpartister i dag har glemt den stygge tradisjonen fra Bondepartiets dager. Hvorfor rydder de ikke opp i den grusomme behandling som norsk kveg får, ikke minst når de transporteres til slaktehuset?

Det er også skremmende hvordan mange i kristelige kretser, nå sist KFUM og KFUK, vil ha en boikott av Israel som utvilsomt fører en lite human politikk i Gaza og på Vestbredden. Jeg opplever stadig hvordan gode nordmenn konfronterer norske jøder for å avtvinge dem en reaksjon på israelsk koloniseringspolitikk. Mange av dem er kritisk til Nethanjahu-regjeringen og særlig til de enda mer ytterliggående israelske politikere.

Vi krever da ikke av enhver amerikaner vi møter at han eller hun skal fortelle hva de egentlig mener om sin president. Og vi gjør da, eller bør i hvert fall ikke gjøre alle egyptere ansvarlige for hva Det muslimske broderskap står for. Vi avkrever ikke hver eneste iraner vi treffer deres syn på ayatollahene. Og heller ikke forlanger vi eller bør i hvert fall ikke forlange at hver eneste russer vi komme bort i, skal tone flagg om Putin, eller at absolutt alle kinesere skal ta avstand fra Bejings menneskerettighetspolitikk.

Vi kan i dag registrere hvordan antisemittismen kommer snikende tilbake over hele Europa. I Ukraina ulmer antisemittismen på begge sider. Også i vårt eget land opplever jeg dette stadig mer. Det er ille nok med nynazister som skiller meg ut som «jødef…», quisling, landsforræder osv. og på liv og død skal vite om jeg er jøde fordi jeg en gang skrev «Min jiddishe mamma». De vet ikke engang at det er en metafor for den omsorgsfulle jødiske mamma som passer på å gi deg varm hønsesuppe og te med honning når du er forkjølt eller pakker deg inn med ullskjerf og votter for at du ikke skal fryse.

Jeg opplever nå mer av dette enn noen gang, og gode norske borgere skjemmes ikke engang over å si slikt. Trusler har jeg for lengst lært meg å leve med; jeg er jo tross alt så gammel at jeg snart skal dø likevel. Men jeg føler for jødiske venner som må skjule sin jødiskhet og ikke tør la barna gå med det religiøse hodeplagget kippa eller davidstjerne. I NRK, som generelt er et humanistisk og godt miljø, opplevde jeg en kollega som skjelte ut jøder, muslimer og homofile og kalte meg en skitten jøde uten at kollegene reagerte.

Skyld ikke på muslimer, selv om det er en farlig form for antisemittisme i islamistiske miljøer også i vårt land, og arabiske stater sprer den mest primitive antisemittiske propaganda som «Sions vises protokoller». Undersøkelser viser at «norske nordmenn fra Norge» har like store fordommer om jødene som muslimer. Forøvrig er det min erfaring fra Midt-Østen at muslimer flest er fredelige, snille og gjestfrie mennesker, og de er like mye ofre for islamismen som jøder og vi andre er.

Hvorfor er ikke radikale norske kvinner mer solidariske med muslimske jenter som trues på livet fordi de våger å stå frem? Og hvorfor romantiserer og dyrker de en type som Tariq Ramadan som hele tiden taler med to tunger? Hvorfor støtter de ikke jødiske mødre som opplever at deres barn blir mobbet fordi de er jøder? Hvorfor er de ikke solidariske med unge jødiske jenter som slett ikke er ortodokse, men ønsker å leve et normalt liv i vårt samfunn?

En åtti-åring som trodde vi var ferdig med antisemittisme og rasisme i 1945-46 da gasskamrene og krematoriene ble vist på Filmavisen, bare spør.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt