Ingen grunn til panikk

«Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje.»

Slik lyder grunnlovsformuleringen som ble endelig vedtatt 21. mai 2012, etter mange tiår med debatt om Den norske kirkes forhold til staten. Enigheten ble i realiteten spikret våren 2008, da alle partiene på Stortinget stilte seg bak det såkalte kirkeforliket.

I utvalget som fikk i oppdrag fra daværende kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) å utrede «en helhetlig tros- og livssynspolitikk», Stålsett-utvalget, støttet 13 av 15 medlemmer denne linjen. Rapporten fra januar 2013 viser at bare to av utvalgsmedlemmene mener at tros- og livssynsaktivitet bør være finansiert helt uten at offentlig støtte.

«De troende bør styre Kirken. Da må de også betale for den», skrev Minervas Jan Arild Snoen i sin spalte i Aftenposten onsdag. Snoen argumenterer som vanlig prinsipielt og ryddig, men hopper bukk over at det han kritiserer i bunn og grunn er grunnpilaren i den norske samfunnsmodellen: Alle er – etter evne – med på å finansiere en hel masse tiltak som de ikke har den minste interesse eller nytte av selv – ja, til og med tiltak de er direkte imot.

De som verken har barn eller bryr seg om fotball, er med på å betale for kunstgressbaner. Friske mennesker finansierer både Nav og sykehus. De som synes at fattige land kan seile sin egen sjø, kan ikke reservere seg mot at skattepenger går til bistand. Og de som bor 100 mil fra Bjørvika må pent finne seg i å bidra til subsidieringen av operabilletter.

Det er vanskelig å se noen god begrunnelse for at dette prinsippet ikke skal gjelde også for tros- og livssynsfeltet. Grunnloven er i hvert fall klar og tydelig.