Kommentar

Håpets båter

Vi er i ferd med å glemme at Norge var et fattig land. Det kan gjøre oss hjerteløse.

Påsken minner meg alltid om en hendelse fra barndommen, på min mors hjemsted Sørarnøy i Nordland:

Jeg var vitne til en konvoi med fire fiskebåter som stevnet mot havna. Min mor var tydelig rørt. Jeg spurte og gravde til jeg fikk en forklaring.

Flagget til topps. Dette året falt inngangen til påsken sammen med tilbakekomsten fra Lofotfisket. Tross kulden var alle mann på dekk da båtene ankom den hjemlige havnen. Samtlige båter hadde heist flagget til topps. Min mor forklarte at de vaiende flaggene var et tegn på at ingen liv hadde gått tapt under Lofotfiske det året.

Det var et vakkert syn. Jeg forsto at jeg var vitne til en seierskonvoi, men også en gammel tradisjon. Etter uker med hardt arbeid, skulle fiskerne endelig hjem til koner, barn og kanskje gamle foreldre. Hjemme ventet familier, som kunne pustet lettet ut: Også i år skulle de få feire påske med sine kjære.

Det var slett ikke hvert år øya hadde vært vitne til vaiende flagg da fiskerne kom tilbake fra Lofoten. Gjennom sine barneår hadde min mor sett langt større konvoier enn den jeg var vitne til. Noen av disse kom tilbake med nakne master etter Lofotfiske eller Finnmarksfiske. Et syn som bar bud om vonde nyheter både for enkeltfamilier og for hele det lille øysamfunnet.

Skikken gikk tilbake til tiden før telefon og telegram var en selvfølge. Derfor ble mange familier først varslet ved hjemkomst.

Brutalt. Som datter, kone og mor, tenker jeg på hvor hardt det må ha vært å se båtkonvoiens strippede master vende hjem. Noen år var det åpenbart hvem som ville få den vonde beskjeden: Konvoien manglet en båt. Det må ha vært brutalt.

Kvinnene som gikk og ventet langs kysten i gamle dager, visste at risikoen var stor. Mange av fiskerne kunne ikke svømme, og varslingsutstyret var dårlig. En sulten familie der hjemme gjorde at mange dro ut på havet, selv om været var usikkert.

I min egen slekt finnes flere historier om de som fikk en «våt grav». Om enker som satt alene igjen med store ungeflokker. Om harde kår. Om mindreårige sønner som måtte ut på havet så altfor tidlig.

Synet av den flaggende konvoien fikk meg til å stille min mor et spørsmål, som mest av alt vitnet om barnlige uforstand: «Hvorfor dro de på Lofotfiske i gamle dager når det var så farlig?» Min mors svar var enkelt: «Fordi de måtte. De gjorde det av plikt, sult og nød».

Slet for føden. Jeg har ofte tenkt på at denne hendelsen peker tilbake på Norges nære fortid. Det er ikke lenge siden Norge var et fattig land i Europas utkant. Flertallet var fiskerbønder, småbønder, eller rett og slett småkårsfolk. De slet hardt for føden. Mange tok store sjanser for å brødfø familien sin.

Norge er blitt en rik nasjon. Det har skjedd på få generasjoner. Men kanskje har vi glemt hvordan livet artet seg da sult og nød var et kjent fenomen også her. Så hardt var livet, at mange av våre egne landsmenn dro som fattigdomsemigranter til Amerika.

De senere årene har fortidens hjemlige båtkonvoier fått meg også til å tenke på båttragedier i vår egen tid. Vårt tids båtfarere er fattigdomsflyktninger fra sør. Til Europas havner kommer de med livet som innsats. Mange av dem for å redde sin sultende eller forfulgte familie.

Her hos oss blir de ofte omtalt som «lykkejegere». Men mest av alt likner de på vårt eget båtfolk som trosset farene på havet for å bøte på nøden, eller ble amerikafarere. De solgte sine fattigslige eiendeler for å betale for en plass på håpets båt til det forgjettede land i Vest.

Mange av vårt tids båtfarere kommer i skrøpelige farkoster. De kan bli drept av menneskesmuglere. Noen blir torpedert og senket allerede på vei ut av den afrikanske kyst, eller andre steder de flykter fra. Andre forliser under seilasen. I oktober tok en båt med fem hundre flyktninger fyr rett utenfor Italias kyst. Tre hundre flyktninger døde. Dessverre er disse tre hundre bare en liten del av alle de likene som skyller i land på søreuropeiske strender. Det går heller ikke så godt med dem som kommer levende i land. Mange blir returnert.

Hjerteløse. Vi lever i en folkevandringstid, slik vi også gjorde den gangen Norge var et fattig land, og mange emigrerte til Amerika.

Ikke alle dagens båtflyktinger kan komme hit. Men det er verdt å reflektere over vår kollektive fortid når vi omtaler våre egne immigranter som «lykkejegere» og «snyltere».

En gammel slektning pleiede å si at «Du skal ikke glemme hvor du kommer fra». Men vi er i ferd med å glemme. Kanskje gjør det oss hjerteløse?

Derfor har jeg bestemt meg for dette: Neste gang jeg ser en flyktningbåt på TV skal jeg huske: På små nordnorske sjarker på vei til havn. Noen ganger med stippede master.

Jeg skal tenke på kvinner som ventet forgjeves på sine menn. Barneflokker uten far. Alle de som fikk en våt grav langs kysten. Jeg skal tenke på alle nordmenn som dro til Amerika.

Om vi ikke makter å mane frem vår humanitet på annen måte, får vi tenke på vår egen historie.

Denne kommentaren sto på trykk onsdag 16 april, i Vårt Lands påskeavis.

Berit Aalborg er samfunnsredaktør i Vårt Land.

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar