Forherdede hjerter.

Hei

XIII. Om åndelig søvn og sikkerhet1. Vokt deg for den åndelige søvnen!I Mat 25:5 sier Kristus om både de kloke og de uforstandige jomfruene, at da det drog ut før brudgommen kom, ble de alle søvnige, og sovnet.

Dette ser vi daglig stadfestet foran øynene våre i den ubegripelige søvn og lunkenhet som kristenheten i sin alminnelighet preges av. Verden er død, selvsikker og forherdet. Hykleren bedrar seg selv år etter år med en falsk kristendom og et falskt håp. De som er vekket opp, men ennå ikke gjenfødt, og de levende kristne blir glemsomme, søvnige, tar usikre skritt, stopper opp på halvveien, eller går helt tilbake til åndelig død. 
Årsaken var at det drog ut før brudgommen kom. Tiden blir lang og ensformig, det skjer ikke noe som helst spesielt eller uvanlig. Den ene dagen er som den andre, og det viser seg ingen synlige tegn på Herrens gjenkomst. De ugudelige trives og fryder seg i stor medgang, og synes lykkelige, trygge og glade. Men den som frykter Herren og søker det usynlige, blir ledd av som en dåre, og opplever ofte ulykker og motgang. Tusen fristende saker møter stadig hans øyne og ører, og hjertet påvirkes av alt jordisk. Alt og alle taler for denne verden. Men få eller ingen har omsorg for oss med noe advarselens, vekkelsens eller trøstens ord. 
Guds ord forsømmes, bønnen, bekjennelsen - og forfølgelsen stopper opp. Nå er det den onde dag og mørkets makt, når selv en kristen blir søvnig, kald og sovner inn. Og sover han lenge, kan vel også den oljen han en gang hadde, tørke ut. Så blir han selvsikker, forherdet - og åndelig død. 
Den søvn og kaldhet som kan ramme en levende kristen, viser seg i at det åndelige og himmelske nå ikke lenger er så viktig. Mens derimot alt jordisk blir stort og betydningsfullt. Vi kan se kristne til visse tider bli ganske fornøyde og trygge på seg selv. De kjenner ingen problem med synden, ingen kamp mellom Ånden og kjødet, ingen frykt for vår store fiende, ingen mistanke mot seg selv. Som Peter da han sa: «Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt!» - som ble sagt bare noen timer før han fornektet sin Herre. Eller som David, da han gikk opp på taket og kastet lettsindige blikk på kvinnen, uten å frykte for noen fare. Eller når vi ikke lenger har noen trang etter å vokse i nåden, når nåden i Kristus ikke lenger gleder hjertet, når Ordet og bønnen ikke lenger smaker o.s.v. 
Men det som midt i alt dette kjennetegner den oppriktige ånden, og skiller en levende kristen fra en død, er at den førstnevnte ganske snart blir uroet over seg selv, får et vekkende blikk fra sin Herre, og går ut og gråter bittert. 
Eller det går så langt med selvsikkerheten at Gud må benytte ytre midler, som refs og tukt, eller sender en Natan som tukter. Så tar den levende kristne denne advarselen til hjertet, bekjenner sin synd og søvnaktighet, og vil bli bedre. 
Derimot er det et tegn på at søvnen og selvsikkerheten er gått over til død og forherdelse, altså et tegn på en falsk kristen, når en fremdeles er tilfreds og trygg og ikke lar seg advare. Men enten, som Judas Iskariot, bevisst fortsetter i synd, nekter for, skjuler og forsvarer den. Eller som de uforstandige jomfruene; i alt utvortes lik de kloke, men i hjertets dyp savner nådens liv. I stillhet lar de det være med det inntil videre - til døren er stengt. 
Å, for en forferdelig tilstand når et menneske ikke lenger er i stand til å besinne seg, stoppe opp, frykte for og mistenke seg selv! Men slik er den menneskelige natur - en forferdelig markering av den dødensom ble syndefallets følger - «da skal du visselig dø», 1Mos 2:17. Og en kraftig bekreftelse på Rom 3:18: Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. 
De hører, leser og tror at tusener andre er blitt bedratt, men er ikke i stand til å frykte for at dette kanskje også kan gjelde dem selv. De hører og leser om de mest gjenkjennelige tegn på sin egen tilstand, men skyver det fra seg og blir igjen fort opptatt med småting. 
Vi nevner noen eksempler: Der var en gudfryktig hustru som en dag sa til sin mann: «Kjære deg, nå hører jeg aldri mer du taler om Kristus og troens liv, som du gjorde den første tiden du var frelst! Jeg merker heller ikke at du sukker over fall eller synden i deg, eller at du behøver å lese Guds ord. Si meg nå ærlig: Hvordan har du det egentlig med Gud? Har du i det hele tatt samfunn med ham?» Mannen rødmet litt, men ba henne bare pent om ikke å bekymre seg med hans tilstand. Så småsang han litt og slo det hele fra seg. 
Her har du et klart eksempel på selvsikkerhet og åndelig død. Han begynner ikke å uroes over sin tilstand, og undersøke hvordan det står til med den. Selv om han nå hadde hatt svært god anledning til det. Nei, han slår det bare fra seg. Dette viser at Herrens frykts Ånd har veket fra hjertet - Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. 
Et annet eksempel: Mens han over lengre tid oppholdt seg borte fra hjemmet, hadde en ung mann blitt vekket opp, og etter hvert blitt en sann kristen. Så reiste han hjem til sine søsken og talte med dem i kjærlig omsorg om det å bli frelst. 
Søsteren hans var et svært godt menneske, men ikke født på ny. Nå talte han til henne om hvor nødvendig det var å bli født på ny. Han spurte om hun ikke selv hadde lest Jesu ord: Uten at en blir født på ny, kan en ikke se Guds rike, og tilføyde: Vet du med deg selv at du virkelig er født på ny? På alt sammen svarte hun vennlig at det var svært viktig og sant alt det han sa. Men hun benyttet første anledning som bød seg til å komme vekk fra ham, og unngikk siden bevisst sin brors forsøk på samtaler. 
En eldre bror hadde noen år tidligere blitt vakt, og var nå en religiøs mann og ansett som en sann kristen. Av og til var han sammen med de gjenfødte Guds barn. Da var han alvorlig og andektig, så han liknet på dem. Men så igjen var han sammen med helt markerte verdens mennesker, og særlig de finere selskaps kretser. Da opptrådte han som dem, og ble elsket og aktet av dem. 
Så talte den yngre broren med ham, og sa: «Kjære bror! Jeg er redd for at du villeder mange sjeler, når du som er ansett for en kristen, opptrer i verdslige selskap like ukristelig som dem du er sammen med der. Da vil jeg gi deg det råd at du heller slutter å bekjenne deg som en kristen, og stiller deg i klar kontrast til dem som har liv i Gud. Så forfører du i alle fall ingen. 
Eller også må du for alvor bryte med verdens selskap. Det står jo tydelig og klart i Bibelen: «Skill dere fra dem, og gå ut fra dem. Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro?» Og videre: «Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende». 
Dette ble denne religiøse broren litt støtt over. Han bortforklarte det hele med en masse ord, og sa han oppfattet disse skriftordene annerledes. Blant annet forstod han det som at det bare var i sitt indre en skulle skille seg ut fra verden. Mens en ved å skille seg ut fysisk fra verden, ikke ville være i stand til å påvirke dem positivt. 
Den yngre broren spurte så hva godt han da egentlig kunne ha påvirket dem med i sin verdslige holdning. Om ikke det heller hadde styrket deres selvsikkerhet, og virket uro og forargelse blant oppriktige kristne. Han spurte ham også om han trodde han ville blitt akseptert og elsket av disse hvis han hadde forsøkt å likne sin Herre Kristus, som aldri kunne leve i noe godt forhold til denne verden. 
Men den eldre broren ville, som han sa, alltid respektere Guds ord, men kunne bare ikke forstå dem på samme måte som den yngre broren. 
Så gikk den yngste med et tungt sukk fra samtalen, og tenkte: Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.Han innså at det var nok ikke så mye mangel på forstand, men heller manglende lyst til å lyde Guds kall, som gjorde at de ikke forstod Guds ord. 
Slik finnes det utallige eksempler på forherdede hjerter. Kanskje vi ikke har noe klarere og sterkere eksempel enn Judas Iskariot. Han var en Jesu disippel, en av de tolv utvalgte. Vi ser Herren gjennom David skildrer ham slik: «den mann som jeg levde i fred med, som jeg stolte på, han som åt mitt brød, har løftet opp sin hæl imot meg». 
Forherdelsen av hjertet hans begynte med at han gradvis, litt etter litt, vendte seg til å synde. For «...han var en tyv. Det var han som hadde kassen». Av forskjellige forhold kan vi slutte at tyveriet hans foregikk helt forsiktig, men tiltok etter hvert. Slik foregår det med syndere i alminnelighet, og slik måtte det ikke minst foregå med en som var Kristi disippel; det måtte begynne med mindre synder, inntil han var sterk nok til å begå grovere lovbrudd. 
Til sist ser vi hvor forskrekkelig forherdet Judas er blitt. Daglig hadde han kunnet se hvordan alt som Jesus forkynte, bestandig til den minste detalj ble oppfylt. Og nå, denne siste kvelden, hører han disse forferdelige ordene uttalt om seg selv: «Ve det menneske som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født». 
Vi undrer oss over at Judas ikke stivnet til og segnet om. Men nå kunne han høre dette uten å forskrekkes. Nå kunne han fortsette i sin blodige beslutning, og kunne til og med hilse Herren sin med et kyss i det øyeblikk bødlene grep tak i hans hellige legeme. 
Her kan vi tydelig se at når hjertet er forherdet, hjelper forstand og opplysning ingen ting. Med all den kunnskap han hadde om Kristus, med alle de mulighetene han hadde til omvendelse og oppgjør, og med åpne øyne gikk han stadig bare nye skritt mot den evige død, - han «gikk til sitt eget sted», Apg 1:25. 
Det han manglet var et våkent og gudfryktig hjerte. Det står et ord som er talt av Den Hellige Ånd; tenk grundig over det ordet: Ve dem når jeg forlater dem!, Hos 9:12. 
Også her kan vi lære av det Luther sier, at «den som ikke frykter, han har virkelig grunn til å frykte». Når en ikke frykter eller kan mistenke seg selv, kanskje lever i en hemmelig synd og ikke anser det for så farlig, eller i all sin kristelighet er fornøyd med seg selv, - dette er alt sammen grufulle tegn på en åndelig død og et forspill til den evige pine. 
Det er nettopp et karakteristisk kjennetegn på de rette og våkne kristne, at de frykter for seg selv. Ja, de frykter ofte til og med når det ikke er noen fare på ferde. De mistenker seg selv, er redde for å bedra seg selv, er misfornøyde med seg selv. Og når de kjenner seg søvnige og sløve, gjør det dem mest bekymret. 
Denne fryktens ånd holder oss våkne. Den gjør at fårene holder seg tett inn til Herren, at kyllingene alltid holder seg under hønas vinger, at Guds barn daglig søker å ikle seg Kristi rettferdighet. Slik at de hvert øyeblikk blir bevart mot vreden og alt som skal komme. Da er de også beredt til å stå fram for Menneskesønnen. 
For hva sier apostelen?: «Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn. Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt. Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden», 1Kor 11:30-32. 
Og hva sier Jesus? «Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam». «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!», Åp 16:15, Mark 13:37. 
 Kilde Roseneius veiledning i det kristne livet.

Hvorfor er det så viktig for den Kristne å vokte seg for den åndelige søvnen? Hvem er det som advarer oss mest om dette, jo Jesus Det i den åndelige søvnen vi er mest utsatt til å skli inn i en annen tilstand, en det å være født på nytt,man tilater synden å vokse i våre liv, man tar ikke oppgjør med synden. Da blir det til en åndelig søvn. Rosenius, beskriver den åndelige søvnen veldig bra. tenk litt igjennom livet og på hva man gjør i det dagelige, og på hva man egentlig er opptat av, kansje man finner ut at man er på vei inn i en slik tilstand, og det er en alvårlig tilstand. Ser man egentlig hvor alvårlig denne tilstanden er blant kristne i dag? eller bryr man seg ikke om dette? Det å bry se om andres tilstander er viktig, for det eneste vi skal skylde hverandre er å elske hverandre. Ser man alvårligheten i dette blant våre søsken i dag, og gjør man noe med det? La ikke hjertet bli forherdet

mvh

Rune