Intolerant toleranse

Den norske kirke har i mange år vært under et voldsomt press for ikke bare å akseptere homofili, men til å velsigne og anerkjenne en homofil livsstil. Og helt spesielt forlanges det at Dnk skal forlate sin tradisjonelle forståelse av ekteskap som å være en pakt mellom mann og kvinne, og i stedet redefinere ekteskapet til å være en samlivspakt mellom hvem som helst. Presset i retning av å forkaste den klassiske, kristne forståelse av ekteskapet, har kommet såvel utenfra som innenfra. Se f.eks. Dnks egen redegjørelse for nevnte prosess.

For ordens skyld bør det allerede innledningsvis gjøres oppmerksom på at jeg selv ikke er medlem av Dnk. Dessuten bør det understrekes at dette innlegget ikke handler om hvorvidt samfunnet bør legge til rette for at homofile kan ha trygge og gode rammer rundt sine samliv (noe jeg tror samfunnet gjør klokt i). Dette innlegget handler i stedet om den liberale ideologiens intolerante og totalitære tendenser.

Merk ellers at jeg bruker begrepet den liberale ideologien som en samlebetegnelse på den generelle tendensen som i USA kalles liberalism, og altså ikke om det som i Norge gjerne går under betegnelsen liberalisme (jf f.eks. partiprogrammene til Venstre og Fremskrittspartiet).

Først litt bakgrunnsstoff. Den verdensvide Kristne Kirke har i snart 2000 år ment at ekteskapet er en pakt mellom mann og kvinne (ikke helt ulikt hva også jøder og muslimer stort sett har ment). Oppfatningen at menn og kvinner er ulike (og derfor i det minste vil tendere til å ha ulike roller i familie, menighet og samfunn) ligger implisitt i den klassiske forståelsen av ekteskapet. Dette er imidlertid fullstendig uspiselig for feminismen, her forstått som en ideologi som arbeider for likestilling (bokstavelig talt); altså en ideologi som påstår at det ikke finnes andre kjønnsforskjeller enn de som har med reproduksjon og amming å gjøre, og som derfor mener at det er en uting at andre kjønnsforskjeller enn de nevnte opprettholdes. Dette er selvsagt en viktig grunn til at Dagbladet i alle år har vært «mot Kirken, men for kvinnelige prester». Kvinneprestspørsmålet har altså vært spesielt viktig for dem som har hatt en feministisk agenda, og det samme kan sies om homofilispørsmålet. Begge disse sakene har en enorm symbolkraft, fordi de er (blitt gjort til) viktige brekkstenger i den liberale ideologis tjeneste.

La oss sette den siste tids hendelser i perspektiv. Når Dnk gjennom Kirkemøtet stemmer Nei til enkelte radikale endringsforslag (se f.eks. her og her), og altså velger å fortsette omtrent som før, da reagerer ikke de 'tolerante' bare med skuffelse. Nei, de reager med harme og raseri, med forbitrelse og bestyrtelse; «dette går ikke an», «nå er begeret fullt», «jeg melder meg ut av Kirken i protest», og så videre. Når ble det kritikkverdig, skandaløst eller oppsiktsvekkende at et trossamfunn fastholder sine egne tradisjoner?

Det liberalerne egentlig sier, er omtrent følgende: «Vi har vært tålmodige og gitt Kirken mange år på å tilpasse seg den sekulære ideologien som samfunnet forøvrig styres etter. Kirkens vilje til å forkaste sine klassiske dogmer til fordel for den nye tids liberale ideologi er imidlertid utilfredsstillende, så her må det tydeligvis skarpere lut til.» Forøvrig blir det stadig tyderligere at alt snakk om at «Kirken må kunne leve med ulike syn i kvinneprest- eller homofilispørsmål», stort sett har vært tomme ord hele veien siden 1961; all praktisk erfaring tilsier jo at toleransen innen Dnk for klassiske, kristne standpunkter blir mindre og mindre for hvert år som går.

Dette er et speilbilde av hva som skjer i vestlige samfunn mer generelt. En grei illustrasjon på hvor intolerant den 'tolerante' ideologien egentlig er, fikk vi for noen dager siden i USA, der Brendan Eich, som i 2008 ga $1000 i privat støtte til et lovforslag i California om ikke å likestille homofile samliv med heterofile ekteskap, ble presset til å fratre sin stilling som toppsjef i Mozilla (IT-selskapet som lager bl.a. nettleseren Firefox).

En av dem som reagerer på den ekstreme intoleransen som her legges for dagen, er den homofile journalisten Andrew Sullivan; se hans artikkel The Hounding of a Heretic. Han har etter hva jeg forstår fått en flom av indignerte brev fra lesere som mener at, jo, det var helt på sin plass at den nytilsatte Mozilla-sjefen ble skviset ut av stillingen sin; folk som mener at homofile bør ordne sine samliv uten å påberope seg at de har inngått ekteskap, kan ikke tolereres. Om noen er i tvil om dette siste er en grei gjengivelse, så les her og her (se dessuten her og her). Som Sullivan skriver (mine uthevelser): «The whole episode disgusts me – as it should disgust anyone interested in a tolerant and diverse society. If this is the gay rights movement today – hounding our opponents with a fanaticism more like the religious right than anyone else – then count me out. If we are about intimidating the free speech of others, we are no better than the anti-gay bullies who came before us.»

I et innlegg her på VD spør Stian Lavik, med utgangspunkt i Mozilla-saken: Står vi foran et meningstyranni i Vesten?. Og svaret er, så vidt jeg kan forstå, at Ja, det gjør vi.

Vi befinner oss i en epoke der tendensene i retning av meningstyranni blir tydeligere for hvert år som går. Grunnen til dette er ikke minst at den liberale ideologien har en lei tendens til å fornekte menneskets natur, og at man derfor tvinges til å bruke anti-liberale metoder for å undertrykke kritiske røster. Enhver utopisk ideologi vil med tid og stunder gå i totalitær retning, siden virkelighetsfornektelse er en sentral del av ideologien, noe som i sin tur tvinger en til å bringe til taushet dem som påpeker at virkeligheten er annerledes enn slik utopistene har vedtatt at den skal være.

En forfatter som er spesielt opptatt av denne problemstillingen, er den katolske tenkeren James Kalb. I sin meget interessante bok Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It (for ordens skyld: jeg er ikke enig med Kalb i alt han skriver, men mye av stoffet hans er både treffende og tankevekkende).

Kalb bruker begrepet inclusiveness (jf bokens tittel) som en fellesbetegnelse på hele samlingen av ideologier som særlig vektlegger toleranse, mangfold, likestilling, antirasisme, homokamp, og litt til i samme gate (kort sagt det vi uformelt kan kalle 1968'er-ideologien). Om dette skriver han blant annet (mine uthevelser):

A basic feature of inclusiveness that explains a great deal of its power is its religious quality. Inclusiveness presents a vision of unity in a world without outsiders and without borders, one in which there is no "they," but only "we." That vision is seen as an overriding goal, always to be striven for, though never quite achieved. Inclusiveness thus functions as a religion, and indeed as the established religion that determines how things must be discussed and what can be treated as real. Every view must align with it to be legitimate, and those who express doubts— the Watsons and Summerses—are treated as heretics. Other religions that want to remain socially acceptable must assimilate to inclusiveness and become something other than they were. Respectable Western Christianity has largely done so. In mainline churches, the Gospel is now said to be "radically inclusive" above all else. In that setting, as in society at large, inclusiveness has become a principle of justification that covers a multitude of sins.

[...]

The hard totalitarians of the last century adopted the most activist measures imaginable to bring about unity, up to and including extermination of those who did not fit in. Inclusiveness is much more subtle, but no less thorough. It allows people to be different, or so it says, but does not allow their differences to matter. Differences like purple hair are acceptable , because they have no functional significance. Differences like masculinity and femininity are not.

Kalb, James (2013). Against Inclusiveness: How the Diversity Regime is Flattening America and the West and What to Do About It (pp. 5 - 6). Angelico Press.

Med utgangspunkt i Mozilla-saken skriver den verdenskjente journalisten Melanie Phillips bl.a. følgende i The Times:

This intolerance, however, extends far more widely. In the 1990s, when I started writing about the breakdown of the nuclear family, I quickly found certain things had become unsayable. Researchers who produced evidence of the harm often done to children by divorce or elective fatherlessness were not only vilified as “senile”, “sloppy” or — again — “Christian”, their grant funding dried up. At government level, statistics revealing that unmarried cohabitants abused women and children some 33 times more frequently than married couples simply vanished after the different categories of relationship were excised from official scrutiny.

[...]

Here's the really striking thing. Although such issues arise from secular ideologies, their proponents resemble the medieval Church which, believing in the imminent perfection of the world, had to get rid of heretics who might get in the way. Today's heretics, global warming sceptics, defenders of traditional marriage, opponents of elective fatherlessness and others, stand in the way of secular ideas aimed at purging human nature and the world of all bad things.

Medieval Christianity stamped out dissent by killing or conversion. Western liberals do it by social, professional and legal ostracism. So conscientious objectors to gay rights are the equivalent of racists; global warming sceptics are likened to Holocaust deniers.

With both communism and fascism defeated, the West has succumbed to yet another variant of a world view that brooks no dissent. Back in 1952, J. L. Talmon identified it as "totalitarian democracy", which he characterised as "a dictatorship based on ideology and the enthusiasm of the masses".

We now have a culture of ideological intolerance, stamping out not just dissent but free inquiry, all under the guise of creating a kinder, more inclusive and progressive world. Which all goes to show there's no one more illiberal than those who wear liberalism on their sleeve.

Rebulisert av Document.no.

Helt til slutt tar jeg med referanser til noen tidligere VD-artikler med relevans til denne trådens tematikk:

• Sannhetens pris - meninger og mediemakt. 68'er-generasjonen mener om seg selv at de står for frihet. For eksempel fri sex, kvinnefrigjøring, (forholdsvis) fri innvandring, og litt til i samme gate. En sak er at disse tingene ikke nødvendigvis fører til frihet. En annen sak er at 68'erne (her brukes dette begrepet som en forenklet samlebetegnelse på alle som støtter det rådende regimet) utviser stadig sterkere, totalitære tendenser når de møter motstand. Det er ikke bare det at 68'ere ikke liker/spiser seipanetter, de liker ikke å bli motsagt heller. Den som stiller spørsmålstegn ved 68'ernes dogmer, er selvsagt rasist, fascist eller nazist; alternativt er vedkommende syk (han eller hun lider da gjerne av en eller annen fobi). En strålende illustrasjon på at 68'er-kulturen generelt er moralsk og intellektuelt korrupt (jeg gjør gjerne unntak for ærlige og oppriktige enkelt-68'ere som helhjertet støtter demokrati og ytringsfrihet; disse gjør bare så sørgelig lite ut av seg), gis av Eva Herman i Tyskland. Hun forsvarte seg lenge og godt og skrev flere bøker, men under en pressekonferanse kom en kvinnelig journalist til å skrive i Hamburger Abendblatt at hun hadde rost nazistenes familiepolitikk. Det motsatte var tilfellet. Men det hjalp ikke. Hun fikk sparken.
• Totalitarisme og sentimentalitet. Den engelske filosofen Roger Scruton er en forfatter jeg vil anbefale at flere gjør seg kjent med. En av hans siste artikler, Den totalitære sentimentaliteten, er blitt oversatt til norsk av Christian Skaug.
• Totalitær anti-diskriminering. Det er vanskelig å komme utenom ord som «totalitært» i møte med en lov som dette. Proposisjonen til den nye loven bekrefter at hensikten med loven er å bidra til holdningsendringer i samfunnet. Av Kjell Skartveit.