Helge Simonnes

928

Bispemakt i ny drakt

Flertallet av biskopene vil frimodig bruke den økte makten som Kirkemøtet har gitt dem gjennom manglende avklaring i ekteskapsforståelsen.

Publisert: 10. apr 2014

Reaksjonene etter at Kirkemøtet stemte ned alle forslag om vigsling og velsignelse av likekjønnede par, er en interessant studie i hvor overflatisk mange tolker resultatet. Motstanderne av homofile ekteskap tar voteringen som en stor seier, men realiteten er antagelig det motsatte.

Kirkemøtet maktet ikke å samle seg om noe. Innsikt i organisasjonsteori trenger ikke være høy for å skjønne hva det uavklarte fører til: Makten overføres til andre organer.

Denne muligheten var det noen som straks så rett etter avstemningen i Kristiansand. 25 av delegatene samlet seg om en protokolltilførsel der de ba biskopene ta tak i situasjonen.

25 av 116 er et forholdsvis lite mindretall. Likevel vil denne tilførselen i protokollen kunne få betydning for hvordan Bispemøtet griper saken an. Preses Helga Haugland Byfuglien sa på NRK Aktuelt i går at biskopene skal drøfte dette på sitt møte i mai. Når vi vet hvilke posisjoner flertallet i bispekollegiet har landet på i denne saken, er det god grunn til å tro at mange av landets prester ikke vil møte mye motbør fra sin biskop når de legger til rette for vigselslignende handlinger av homofile og lesbiske.

Denne utviklingen har vi sett i Oslo bispedømme i flere år. I går gikk biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, ut og sa følgende: «Homofile og lesbiske er velkomne til forbønn i Kirken i Borg».

Borg-biskopen og de øvrige syv som går inn for likekjønnede ekteskap, kan hevde at de ved denne praksisen holder seg til det som er beskrevet i vedtaket i 2008. Men med alt som er skjedd i de siste seks årene, Kirkemøtet i 2014 inkludert, vil frimodigheten være langt større for å utvide praksisen. Om det øverste organet i Den norske kirke noen gang vil makte å fatte et tydelig vedtak om ekteskapsinngåelse, gjenstår å se. Men i nær fremtid vil det skje mye i menigheter og bispedømmer.

Verken Kirkemøtet eller Kirkerådet kan sette foten ned. Biskopene har ansvaret for veiledning av prestene. Når det allerede er åpnet for bruk av skjønn, er det vanskelig å kritisere de valgene som en prest eller biskop gjør.

Strid mellom de geistlige og det såkalte lekfolket er ingen ny utvikling. Dette har preget norsk kirkelandskap i godt over 100 år. Homofilistriden har bidratt til at konfliktene mellom embetslinjen og de kirkelige folkevalgte, har eskalert. Det legges grunnlag for bispemakt i ny drakt.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Demokratisk vekkelse ?

Publisert over 6 år siden
Helge Simonnes. Gå til den siterte teksten.
Borg-biskopen og de øvrige syv som går inn for likekjønnede ekteskap, kan hevde at de ved denne praksisen holder seg til det som er beskrevet i vedtaket i 2008. Men med alt som er skjedd i de siste seks årene, Kirkemøtet i 2014 inkludert, vil frimodigheten være langt større for å utvide praksisen. Om det øverste organet i Den norske kirke noen gang vil makte å fatte et tydelig vedtak om ekteskapsinngåelse, gjenstår å se. Men i nær fremtid vil det skje mye i menigheter og bispedømmer.

Helge Simonnes har pekt på de første sporene etter Kirkemøtet for den evangelisk lutherske folkekirken i Kristiansand i 2014, og den frihet en fraksjon tar seg, til å forsterke egne "posisjoner" når det gjelder ekteskapet og det som nylig kom inn i norsk lov som likekjønnet samliv med den samme betegnelsen - ekteskap.

Denne saken vil neppe føre til større likegyldighet. I beste fall vil Den Norske Kirke i langt sterkere grad som "folkekirke" eller demokratisk kirkesamfunn ta på alvor den berikelse demokratisk styring bør være  i ethvert kirkesamfunn. Dette har vært helt vesentlig for en rekke av de øvrige kirkesamfunn i Norge. For samtlige er det vesentlig å fastholde hva ekteskap er, og ikke la  legaliseringen av likekjønnet samliv skape forvirring, selv om Borg-biskopen og andre (syv) biskoper fronter påstanden om at det dreier seg om forskjellsbehandling og er i konflikt med selveste kjærlighetsbudet. Den type aktivitet kan vise seg å stå i konflikt med det allmenne prestedømmet som forbindes med Kirkemøtet, og som selvsagt har krav på å bli hørt. Om dette vekker en demokratisk vekkelse i Den norske kirke, gjenstår det å se.

Kommentar #2

Gunnar Winther

10 innlegg  80 kommentarer

Kirkemøtets protokolltilførsel

Publisert over 6 år siden

Bare en liten presisering rundt protokolltilførselen til KM-sak 14/14: "25 av 116 er et forholdsvis lite mindretall. Likevel vil denne tilførselen i protokollen kunne få betydning for hvordan Bispemøtet griper saken an". Til Simonnes opplysning har antallet underskrivere ingen betydning i denne saken - det kunne like gjerne vært 2 eller 70 for å ta noen tall. Det som betyr noe er at Kirkemøtet ga sin aksept til at protokolltilførselen ble lagt ved. Antallet underskrivere var tilfeldig, siden arket den ble skrevet på lå ute et kort tidsrom i lunsjpausen. Undertegnede skrev meg f.eks. på en tidlig versjon, men hadde gått til lunsj da en oppdatert tekst ble lagt ut. Altså: Antall underskrivere på arket betyr ingenting og protokolltilførselen ble akseptert av et samlet Kirkemøte.

Når det gjelder biskopene, ville nok de tatt ansvaret her også uten denne protokolltilførselen. Det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om. Vi i Kirkemøtet har - dessverre - foreløpig frasagt oss vår kompetanse i dette spørsmålet, og da er det tvingende nødvendig at noen viser ansvarlighet. La oss derfor håpe at det kommer signaler om en enhetlig praktisering av forbønn for borgerlig inngåtte likekjønnede ekteskap fra Bispemøtet neste måned.

Kommentar #3

Jan Harsem

89 innlegg  214 kommentarer

Manglende avklaring?

Publisert over 6 år siden

Det skapes en fortelling og gis en profilering av kirkemøtet som hevder at det ikke foreligger noen avklaring - at det ikke er fattet noe vedtak om ekteskapsforståelsen.

Atle Sommerfeldt formulerer seg i sitt innlegg som om manglende vedtak om ny liturgi for vigsel og forbønn er likestilt med manglende vedtak om at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne.

Slik forsøkes det å svekke betydningen av krystallklare vedtak i Kirkemøtet 2014.

Kirken sa nei til å implementere den politiske reformen Felles ekteskapslov til ny kirkelig liturgi for vigsel.

Kirken sa nei til forbønnsliturgi, som også ville ha forutsatt borgerlig inngått vigsel etter felles ekteskapslov.

Så forsøker noen å hevde at kirken også sa nei til å bekrefte at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne. Det aktuelle forslaget til vedtak var imidlertid koblet til forbønn for likekjønnede par, med referanse til Bispemøtet premiss om at paret må ha inngått likekjønnet ekteskap.

Såvidt jeg kan forstå sakspapirene og referatene, så hadde altså samtlige forslag til vedtak i en eller annen grad en referanse som forutsatte inngåelse av likekjønnet ekteskap. Ethvert forslag til vedtak ville altså innebære en bevegelse av kirkens forståelse av ekteskap og vigsel.

Når ingen av forslagene til vedtak fikk flertall, så betyr det selvsagt ikke annet enn at Kirkemøtet har satt en klar grense mot reformen Felles ekteskapslov som ny kirkelig lære og praksis.

Det står respekt av Kirkemøtet som har vist integritet tross massiv og ensidig mediadekning, som vi kjenner igjen fra vedtaket om felles ekteskapslov i 2008. Det var pinlig å registrere at ikke en eneste av de store riksdekkende redaksjonene i et eneste oppslag, presenterte reformens omfang før vedtaket i Stortinget.

Mens politikerne hetset reformens kritikere, kunne man lese i høringsnotatet og utredningen at det ikke var diskriminerende å ha separate ordninger for likekjønnert og ulikekjønnet samliv.

Reformens kjernesetning og slogan: - Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor, var ikke referert i et eneste oppslag fra TV2, VG, Aftenposten, Dagbladet, NRK eller de store regionmediene. De kristne nisjeavisene var demokratiets sikkerhetsventiler i 2008.

Kirkemøtet 2014 kan forstås som en videreføring av den røde tråden fra andre hendelser i vårt samfunn, der en felles story fra majoriteten og ledelsen i media, organisasjoner og politikk, nærmest forutsetter at fotfolket ikke tenker selv. Kirkemøtet viser at vanlige folks dømmekraft ikke kan undervurderes, på tross av massiv og ensidig påvirkning.

Kommentar #4

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Folk flest forstår ikke at den norske kirke er et trossamfunn

Publisert over 6 år siden

Begynner du å snakke med folk flest, synes de kirkens budskap om frelse fra synd og fortapelse er helt forkastelig. Gud er bare god og ettergivende, i den grad de tror det finnes noen gud i det hele tatt.

Folk flest er utrolig uvitende om at kirken har et misjonsoppdrag, og at vi alle skal stå til regnskap for Gud med våre liv en dag.

At det finnes noe poeng i å feire påske, er det svært få som tenker på.

Slik er situasjonen. Men alle har stemmerett, og flertallet "vinner".

Kommentar #5

Helge Simonnes

928 innlegg  59 kommentarer

Om protokolltilførselen

Publisert over 6 år siden
Gunnar Winther. Gå til den siterte teksten.
Bare en liten presisering rundt protokolltilførselen til KM-sak 14/14: "25 av 116 er et forholdsvis lite mindretall. Likevel vil denne tilførselen i protokollen kunne få betydning for hvordan Bispemøtet griper saken an". Til Simonnes opplysning har antallet underskrivere ingen betydning i denne saken - det kunne like gjerne vært 2 eller 70 for å ta noen tall

Jeg har nå fått informasjon om at 37 underskrev protokolltilførselen. Det må karakteriseres som et ikke ubetydelig mindretall.

For øvrig: Her er protokolltilførselen:

«Protokolltilførsel: Kirkemøtet har avvist vigselsliturgi og forbønn for borgerlig inngåtte ekteskap for likekjønnede. Forslagene ble avvist med et knapt flertall, der 44 % gikk inn for vigsel, og 46,6 % gikk inn for forbønn. Avstemmingen synliggjør tydelig de to ulike synene, og vi som skriver under her, håper biskopene kan ta grep for å finne løsninger som muliggjør praktisering av to syn i kirken.»

Kommentar #6

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Protokoll-ordre fra et mindretall

Publisert over 6 år siden
Helge Simonnes. Gå til den siterte teksten.
vi som skriver under her, håper biskopene kan ta grep for å finne løsninger som muliggjør praktisering av to syn i kirken.»

Bispemakt kledd i politikerdrakt får her en viss ordre, som klart bryter med dette Kirkemøtets demokratiske vedtak eller positive utsagn om ekteskapet.

Kommentar #7

Torry Unsgaard

8 innlegg  496 kommentarer

Lojalitet til kirken

Publisert over 6 år siden
Helge Simonnes. Gå til den siterte teksten.
Når vi vet hvilke posisjoner flertallet i bispekollegiet har landet på i denne saken, er det god grunn til å tro at mange av landets prester ikke vil møte mye motbør fra sin biskop når de legger til rette for vigselslignende handlinger av homofile og lesbiske.

Kirkemøtet er kirkens øverste organ, i en nå etter hvert mer selvstendig kirke. De fleste av medlemmene på kirkemøtet er valgt ved direkte valg. Det var lagt stor vekt på å gjøre kirkevalget kjent, for at oppslutningen om valget skulle bli størst mulig, og kirkedemokratiet bli bredest mulig.

Kirkemøtet har i år valgt å bruke mye av sin dyrebare tid på å diskutere vigsel for likekjønnede par. Dette var også et viktig tema i forbindelse med kirkevalget. 

Resultatet av kirkemøtets behandling av saken ble at verken vigsel eller forbønnsliturgi for likekjønnede par ble vedtatt. Situasjonen er status quo. Den praksis som har vært i kirken tidligere, skal fortsette. Det vi si at det ikke skal være verken vigsel eller vigselslignende handlinger i den norske kirke for likekjønnede par.

Kirkemøtet gjorde imidlertid et omtrent enstemmig vedtak i denne saken: Resultatet av avstemmingen om ekteskapet var ikke av "en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes". Saken skulle med andre ord ikke splitte kirken.

Når Vårt Lands sjefredaktør her antyder at prester vil legge til rette for handlinger som kirkemøtet har sagt nei til, og at biskopene ikke vil gi dem motbør, vil ikke dette i så fall være illojalitet mot kirkemøtet, og dermed også mot kirken? Utfordrer man ikke det vedtaket som var omtrent enstemmig, nemlig å unngå splittelse?

Vi er mange på kirkens grasrot som mener at kirken nå har brukt nok tid og krefter på denne saken. Kirken bør prioritere andre, langt større og viktigere oppgaver, og la denne saken bero i status quo.

Kommentar #8

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Helge Simonnes. Gå til den siterte teksten.
Denne utviklingen har vi sett i Oslo bispedømme i flere år. I går gikk biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, ut og sa følgende: «Homofile og lesbiske er velkomne til forbønn i Kirken i Borg». Borg-biskopen og de øvrige syv som går inn for likekjønnede ekteskap, kan hevde at de ved denne praksisen holder seg til det som er beskrevet i vedtaket i 2008. Men med alt som er skjedd i de siste seks årene, Kirkemøtet i 2014 inkludert, vil frimodigheten være langt større for å utvide praksisen. Om det øverste organet i Den norske kirke noen gang vil makte å fatte et tydelig vedtak om ekteskapsinngåelse, gjenstår å se. Men i nær fremtid vil det skje mye i menigheter og bispedømmer.

Her viderefører DNK det som har vært offisiell politikk i veldig mange år. Tosporspolitikken fortsetter som om intet har skjedd. 

Ute i samfunnet ble homofile først akseptert i borgerskapet. Det var alltid lettere å komme ut i borgerlige hjem enn hos en far som jobbet på gølvet på Akers Mek. Innen borgerskapet kunne man diskrét snakke om Pers "venner" av ulik karakter, mens det var slitsomt for far på gølvet å fortelle at sønnen ville bli ballettdanser.

Foran Kirkemøtet bestemte et flertall av biskopene seg for å forsøke en nyfortolkning av Skriften. Det er ingen tvil om at disse har de brede lag av folket bak seg. Hvis man skulle definere en folkekirke ut fra denne saken, ville det være med bispekollegiets flertall på kjøpet. Jeg drister meg derfor til sammenligningen med borgerskapet/eliten og den jevne mann og kvinne som har møtt virkelighetens sexuelle variasjoner på nært hold. Man kommer i en posisjon hvor ord blir tomme, hvor Ordet blir tomt, fordi man må se en virkelighet som er anderledes og uforanderlig i sin bunn, i ansiktet. 

Mindretallet representeres også ved noen biskoper, men må antas å ha et mindretall av folket bak seg. De kan derfor i mindre grad påberope seg å være en folkekirke.

Saken døde ikke, og kunne aldri dø under Kirkemøtet. Den vil bestå like lenge som alle andre uløselige stridsspørsmål som td kvinnelige prester og biskoper. Over tid kan uttrykket og heftigheten skifte, men løst blir det aldri. Det er ingen fare for at DNK splittes hverken nå eller senere så lenge toporspolitikken består. Bispekollegiet og Kirkemøtet blir bare rådgivende overfor tjenesteutøvelsen i hverdagen i kirkene.  

Tosporspolitikken har vært praktisert til alle tider. Det var disse prestene i Stavangerområdet som nektet å samarbeide med sin homovennlige biskop, og det har ikke manglet på andre frontavsnitt. Hvor denne biskop Sommerfeldt lander vet vel bare Vårherre. Biskopen ser ut til å forsøke og kjempe alle kamper på en gang og kan ikke brukes som mal å lage sko etter. DNK er mest bekvem med at det får lov å sprike, at det får lov å være plass til alle retninger, mens det tidvis topper seg under seanser som ukens Kirkemøte. På denne bakgrunn er det lett å forstå hvorfor man ikke ønsker ett samlende læreembede, for det ville gjøre slutt på praksisen med å forsøke å dekke hele folkets behov, å gjøre alle til lags. I andre kirker med en fasttømret dogmatikk er praksisen fra DNK utenkelig. På godt og vondt ser vi skillet klart i nettopp denne saken. 

Kommentar #9

Jakob Furuseth og Rune Skjefstad

1 innlegg  17 kommentarer

Liturgisk frihet

Publisert over 6 år siden

Det er jo artig for oss prester å kunne få benytte oss av pastoralt skjønn i stedet for å måtte forholde oss til alle vedtak i øst og vest. Dette kan bli gøy...

Kommentar #10

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Prestelig selvtekt ?

Publisert over 6 år siden

At såkalte "prester" opptrer på dette viset (se innlegget i sin helhet) med den rene selvtekt (det kalles eget skjønn) når det gjelder liturgi, virker absurd.

Det er å vente at enhver  kristen uansett prestevigsel, er seg bevisst å stå ansvarlig overfor høyere myndighet enn bare sin egen fryd over frihet til å velge, som om den såkalte bispemakt eller bispeAVMAKT frigjør fra personlig ansvar for å handle i samsvar med den kristne forståelse av ekteskapet.

Den kristne kirke uansett kirkesamfunn (Den norske kirke hevder seg vel fortsatt å være et kirkesamfunn, ikke et statens religionsvesen) bør være spart for denslags disrespekt fra ansatte, som med slike utsagn i første omgang bare vekker ren avsky.

Kommentar #11

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Peder M.I. Liland. Gå til den siterte teksten.
At såkalte "prester" opptrer på dette viset (se innlegget i sin helhet) med den rene selvtekt (det kalles eget skjønn) når det gjelder liturgi, virker absurd.

Hvis du ser på historien ser du at Furuseth bare peker på det opplagte fordi det er slik det har vært. Dette er et av stridens kjernepunkter. DNK har aldri klart å stå samlet om spørsmålet, og jeg har inntrykk av at de heller ikke har noe ønske om det. Om så var måtte man ty til reaksjoner mot ulydige, ja kanskje gå så langt som å frata noen kappe og krave, men det er i så fall ikke den DNK vi kjenner i dag som gjør det. Og i tillegg kommer den tiltagende prestemangelen inn som et praktisk element. 

Kommentar #12

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Respekten forsvant ?

Publisert over 6 år siden

Min avsky  gjelder den friheten enkelte prester og biskoper tror de med god samvittighet bare kan ta, i lys av et vedtak i Kirkemøtet, der ekteskapet er selve saken.

Omsorg og respekt for homofile og lesbiske og deres klare behov for legale ordninger for samliv er en helt annen sak. De ulydighetsreaksjoner som allerede er annonsert blant annet i protokolltilførselen til Kirkemøtet og i dette eksemplet fra Jakob Furuseths hånd, tjener neppe deres interesser eller den interesse Den norske folkekirke har for enhet, for ikke å gå bort fra gårdagens og dagens forståelse av ekteskapet. En felles ekteskapslov med tilhørende liturgi og forbønnsliturgier for samkjønnede ble etetr mitt skjønn AVVIST av Kirkemøtet.

Men dette faktum møtes på flere hold med en disrespekt for demokratiske vedtak, som er avskyelig.

Njål Kristiansen vender tydeligvis ryggen til noe så fundamentalt som det allmenne prestedømmet eller det myndige kirkefolket, og gjør DETTE avhengig av "et praktisk element". Han ser visst på den kristne kirke som et liturgisk rom, som er en tumleplass for klerikale ved visse anledninger, som da fyller rommet med deltakende aktører. Heller ikke han har sans for at Kirkemøtets klare tale virker forpliktende.

Kommentar #13

marit elisebet totland

21 innlegg  67 kommentarer

Protokolltilførsel er ikke et vedtak.

Publisert over 6 år siden

Uansett hva som var sagt og ment, og hvor mange som skrev under: Et mindretall kan kreve protokolltilførsel for at det de vurderer som viktig skal komme med i protokollen. Men det er å anse som "historiske opplysninger", noe det er viktig å vite var en del av debatten. Vanligvis vil et mindretall som vet at flertallet ikke er innen rekkevidde, formulere et motforslag som blir stemt ned og dermed kommer i protokollen. Det er ved overraskende tap det vanligvis blir bedt om protokolltilførsel. 

I etterkant av kirkemøtet kan det synes som om tilførselen blir tolket som et vedtak, noe som skal styre realitetene. Det er i tilfelle en helt ny bruk av protokolltilførsel, og vil kunne oppleves å være om ikke en omkamp, så i alle fall en ekstrarunde.

Kommentar #14

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Peder M.I. Liland. Gå til den siterte teksten.
Min avsky gjelder den friheten enkelte prester og biskoper tror de med god samvittighet bare kan ta, i lys av et vedtak i Kirkemøtet, der ekteskapet er selve saken.

Jeg peker på et åpenlyst faktum. DNK har historie for å være delt i alle syn. På punkt etter punkt det har stått strid om har DNK i mangel av et fast læreembede levet med minst to syn og praktisert deretter.

Én sentral grunn til at jeg er katolikk er nettopp det faste læreembedet. Jeg foretrekker ett mål på hva som ansees for sant og rett, og selv om jeg tidvis er uenig med læreembedet, er dette lettere å forholde seg til enn de tusenvis av læreembeder som utgjør DNK. Da jeg i sin tid forlot DNK var derfor også ett av argumentene at det var umulig å vite hva DNK står for fordi man ikke har disiplin innad. Bare tanken på at DNK skulle etablere en tilsvarende praksis er noe jeg ser på med et bredt flir. Jeg ser ikke hvordan man skulle klare å samle seg rundt en enhetlig teologi. Til det har praksisen gått for langt, og det folk DNK skal betjene har beveget seg for langt bort fra en slik standard til at det vil tjene til annet enn en dypere splittelse. Eller sagt på en annen måte er splittelsen for dyp til at den kan leges av ett embede.

Vi ser det også i de nordeuropeiske katolske kirkene at vi anser oss som mindre bundet av læreembedet enn tx filipinere. I vår kulturkrets er monolittisk lære noe for mer spesielt interesserte. Reiser man lenger ut i diasporaen vil man oppleve en mer svermerisk karismatisk holdning til katolsk dogmatikk også. Denne utviklingen skiller velstående land fra mindre velstående land, eller om man vil, peker i retning de holdninger man hadde til kirke også i Norge for kanskje 100 år siden. 

I dag er visst prestene i DNK frustrerte over at liturgien igjen er endret. En del av frustrasjonen er at avgjørelsene er overlatt til den enkelte menighet mht hvordan liturgien skal innrettes. Jeg tror at til hverdags er det Den Katolske Kirkes styrke at liturgien alltid ligger fast og at den viser rammer man skal holde seg innenfor. Når katolikker snakker om DNK er det gjerne med skrekk og beven over at det ikke er en mer fasttømret liturgi og lære. Vi rister på oss og er uforstående til at folk holder ut. Når de likevel gjør det regner jeg med at engasjementsnivået er det som skiller. Siden det er rom for alt kan alle gjøre som det passer seg. I noen grad gjør vi alle som det passer oss, men det er likevel innen rammer. Kanskje vi deler mer enn du later til å tro. 

Kommentar #15

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

IKKE som det passer oss.

Publisert over 6 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
I noen grad gjør vi alle som det passer oss, men det er likevel innen rammer. Kanskje vi deler mer enn du later til å tro.

Njål Kristensen har tidligere gitt oss inntrykk av en "fasttømret" troslære innen romersk-katolske sirkler, mens han her ender sin gjennomgang av det omtalte lutherske folkekirkeproblemet med et "kanskje"...

Selvfølgelig går det godt an å se dette konkrete folkekirkeproblemet i lys av de ikke-lutherske kirketradisjoner, og det gjør vi nødvendigvis, når vi begge tillater oss å kommentere det ingen av oss hører hjemme i, nemlig DNK. Men vi bor altså i samme land og har en økumenisk bevissthet.

I spørsmålet om ekteskapet, er vi dessuten inne på et felt av stor grad av samstemt aversjon mot den uklarhet norsk lovgivende myndighet har skapt, ved å bryte opp ekteskapsbegrepet og fjerne det fra den klare begrepsbestemnmelse vi har innen Bibelen og innen den kristne tradisjon, uansett hvilken tradisjon vi henviser til.

Vi kunne vel med C.S. Lewis oppfatte det kristne troslærearbeid - som selvsagt alle kirkesamfunn driver - som et forsøk på å kartlegge og uttrykke troens erfaring og innhold. Det dreier seg derfor ikke om å "gjøre det som passer oss".  All lære trenger å klargjøres og testes og bli bekreftet av det skriftlige eller bibelske vitnesbyrd. Dessuten trenger den å få klargjort sin relevans for vårt liv eller altså den kristne kirkes liv og vitnesbyrd og oppdrag i denne verden. Det er temmelig sikkert grunnleggende ikke bare for min sammenheng som såkalt baptistisk kristen, men også for andre kristne, inkludert såkalte romersk-katolske.

Kommentar #16

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Peder M.I. Liland. Gå til den siterte teksten.
kirkesamfunn driver - som et forsøk på å kartlegge og uttrykke troens erfaring og innhold. Det dreier seg derfor ikke om å "gjøre det som passer oss". All lære trenger å klargjøres og testes og bli bekreftet av det skriftlige eller bibelske vitnesbyrd. Dessuten trenger den å få klargjort sin relevans for vårt liv eller altså den kristne kirkes liv og vitnesbyrd og oppdrag i denne verden. Det er temmelig sikkert grunnleggende ikke bare for min sammenheng som såkalt baptistisk kristen, men også for andre kristne, inkludert såkalte romersk-katolske.

Den ideale fordring. Alt ender opp der når man diskuterer religion. Kunne vi klart mer? Var det nok? Jesus var kompromissløs, men den treenige Gud har alltid visst at vi er mennesker. Han vet nok at vi trenger et slingringsmonn. Noen ganger ser alle hva som er å strekke det for langt, andre ganger er det mer i det grå. Manneviljens qantum satis, begrepet er hentet fra reseptlæren hvor Ibsen peker på fyllstoffene rundt medisinens virkestoff, er pekepinnen på at mennesket finner det største levelige mål, eller en minste multiplum for hva det evner. Skal vi dømme? De som er rene kan vel det. Eller gjøre en øvelse i å tilgi som sitt bidrag til quantum satis. 

Kommentar #17

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Så klart

Publisert over 6 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Jesus var kompromissløs, men den treenige Gud har alltid visst at vi er mennesker.

Njål Kristiansen setter ved første øyekast Jesus og den treenige Gud opp som en motsetning. Troen dreier seg avgjørende om Jesus Kristus, som forklarer det vi allerede ser konturene av i GT, slik det eksempelvis kommer til uttrykk i Salme 51:19b om Gud som ikke forakter et knust og nedbrutt hjerte.

Det oppdager vi ved den hjelp Gud gir oss ved sin Ånd. Mennesker trenger visst både å møte krav og nederlag for å finne den levende Gud som i Jesus Kristus møter oss og vårt behov for frelse. Uansett kirkesamfunnstilhørighet har vi fått rett til et direkte forhold til Gud, slik det eksempelvis uttrykkes i vers 12 i den samme salmen: "Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd." 

Det å leve troens liv er en sak som ikke bare bestemmes av våre personlige begrensninger. Selvsagt finnes de, og selvsagt kjenner ingen til dette bedre enn Gud selv.

Men troens liv går også ut over ideale eller mindre ideale fordringer til det rike samspill som ligger i begrepet "etterfølgelse" og fellesskap, der vi ikke går alene, og der Jesus Kristus ikke bare bekjennes og settes opp som en kompromissløs og fjern Herre, som vi ikke kan forholde oss til. Det må være klart at den tidlige kristne bekjennelse "Jesus er Herre" gjelder fortsatt, for den markerer også den kristne kirkes frihet og selvstendighet.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere