Verdidebatt

Vi kan ikke gi opp vern om fosteret

Fordi dagens lov representerer et overgrep mot fosteret, vil loven før eller senere bli endret.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Abortkampen i 1970-årene dreide seg ikke først og fremst om kvinnen eller en legenemnd skulle bestemme i abortspørsmålet. Det dreide seg om samfunnet skulle sette et vern eller ikke for fosteret.

Berit Aalborg tar derfor feil når hun i sin kommentar i Vårt Land 5. april skriver om effekten av loven om selvbestemt abort fra 1978 var at «I det praktiske liv ble forskjellen at avgjørelsen ble flyttet fra nemndene til kvinnen selv. Abortene var likevel de samme».

Det ser ut til at også KrFs Olaug Bollestad mener noe av det samme når hun hevder at i valget mellom at kvinnen eller legene skal bestemme, bør avgjørelsen ligge hos kvinnen. Nå har vel aldri legene bestemt, men de forvaltet et mandat på vegne av samfunnet. Likevel er nok de fleste av oss enige i at legenemndene fungerte svært dårlig fordi de etablerte svært forskjellig praksis rundt omkring i landet, med store ulikheter i innvilgelsen. Nemndene var uten tvil svært uheldige for kvinner som var i en vanskelig situasjon.

«Celleklump». Nettopp dette ble da også brukt som et hovedargument mot den daværende abortloven. Abortforkjemperne på 1970-tallet argumenterte videre for at fosteret er en celleklump, og at «strikkepinnepraksis» og «bakgårdsaborter» førte til sykdom og død hos kvinner. Begge deler var usakelige argumenter, selv 40 år tilbake. Det er derfor interessant at Aalborg bruker det siste argumentet når hun henviser til at 5.000 kvinner dør i Brasil på grunn av ulovlige aborter. Som om det skulle være relevant for den norske situasjonen.

Abortdebatten på 1970-tallet dreide seg, slik jeg ser det, primært om fosteret skal ha vern fra samfunnet eller ikke. Og det er det abortdebatten i dag bør dreie seg om. Det som først og fremst er galt med dagens abortlov er lovens mangel på vern og mangel på forståelse av at abort dreier seg om en nødvergesituasjon mellom kvinnen og fosteret. Det fundamentale skillet i 1970-årenes abortdebatt var uenighet i dette spørsmålet. En bedre lov med en avveining mellom kvinnens og fosterets rettigheter, ville gjort det lettere å sette grenser for det svært mange ser på som en uheldig praksis, for eksempel at det skal være lov til å fjerne en av to friske tvillingfostre, eller muligheten til å fjerne et foster som har et kjønn som ikke er ønsket.

Etisk debatt. Aalborg og andre argumenterer med at aborttallene i Norge har holdt seg rimelig konstante i de siste 30-40 årene. Dette er stikk i strid med spådommen til noen av de mest kjente abortforkjemperne på den tiden som mente at aborttallene ville stige markant ved innføring av selvbestemt abort.

En grunn til at aborttallene ikke steg i Norge er kanskje at vi fortsatte å ha en offentlig debatt om abort og biomedisinsk etikk i Norge. Dermed ble problemstillingene om fosterets rettigheter holdt mer levende enn i mange andre land. Til tross for abortlovens manglende presisering av fosterets verdi og rettigheter, er det et høyt refleksjonsnivå blant de fleste norske kvinner i dette spørsmålet. Det er viktig, for det er selvfølgelig kvinnen selv som er fosterets sterkeste vern.

Rettigheter. Ut fra det perspektivet er det kanskje ikke urimelig at kvinnen i stedet for en legenemnd får ansvaret for å forvalte fosterets rettigheter, men da rettigheter som bør nedfelles i en ny abortlov. Loven bør understreke at fosteret har rett til liv, men at det kan oppstå en konflikt (nødverge)situasjon i forhold til morens liv.

Det er ikke riktig som Aalborg og andre hevder at det er politisk umulig å endre dagens abortlov selv om et nemndsystem ikke bør og ikke vil bli innført på nytt. Fordi dagens lov representerer et overgrep mot fosteret, vil loven før eller senere bli endret. Som i kampen mot slaveriet i England, som i starten ble ført bare av noen få kristne mot det etablerte samfunnet og de etablertes privilegier, kan kampen ta tid og strekke seg over flere generasjoner. Derfor er det viktig at Kirken, KrF og Vårt Land ikke bøyer seg for dagens strømninger.

Verne fosteret. Ettertiden vil dømme Kirken sterkt hvis den oppgir kampen for å verne fosteret. Men hvordan dette vernet skal bli mest mulig effektivt, bør det være rom for å diskutere, slik Bollestad nå tar initiativ til. Samtidig med dette er det viktig å ta vare på kvinner som er i en vanskelig livssituasjon. I dette spørsmålet var det mange som sviktet. Det er i spenningen mellom kvinnens og fosterets rettigheter abortsaken må diskuteres og det er det som bør være ufordringen til våre politikere og alle oss andre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8. APRIL 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt