Verdidebatt

Tvang til tro er dårers tale

Tvilen må være Kirkens bærende element.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Søndag 6. april 2014. Klokken er åtte. Jakobmesse i Jakobkirken. Vi er omlag 30 i kirken. De fleste av oss er unge. Musikken er mektig, men sårbar. Vi har sunget. Vi har lyttet. Vi har sett lysene. Vi har roet oss ned og er klare for å ta i mot Gud. De to prestene ser mot oss.

Jakobmesse er min sterkeste opplevelse hver uke. Messen rører meg. Jeg kjenner på håpløsheten, maktesløsheten, det umulige i mitt liv og i vår verden. Samtidig kjenner jeg på styrken, tilhørigheten, stoltheten av å tro på og høre til Gud. Dette lyset famlet på søndag.

I Jakobmessen er bønneleddet noe av det sterkeste. Det er ingen preken. Ingen belærer oss, men vi vender oss sammen i bønn. Denne gangen for flyktninger i og fra Syria. Denne gangen for klimaet vårt. Denne gangen mot "de vonde ordene om homofile og lesbiske" på Kirkemøtet. Gudstjenesten åpnet med at prestene minnet om at Gud møter andre enn "hvite heterofile middelklassemenn".

For noen handler troen om å finne sannheten.

For meg handler troen om å tvile.

For meg er Kirken et rom for å tvile i fellesskap.

Det rommet gir Jakobmessen meg.

Det rommet vil noen på Kirkemøtet ta fra meg.

Debatten, samtalen, opprøret mellom ulike syn om samliv mellom personer som vil forplikte seg til hverandre og Gud, men har samme kjønn, har vart i mange år. Mellomløsningen på Kirkemøtet med egen forbønn kan være riktig løsning. De fordømmende ordene fra motstanderne for forandring gjør kirkens rom mindre for de av oss som tviler.

De færreste i Den Norske Kirke går til Jakobmesse. De fleste i Den Norske Kirke går ikke i noen annen messe heller. Vi som tar i mot nattverden er i et stort mindretall av de som føler en tilhørighet til Kirken.

Dåpen. Konfirmasjonen. Bryllupet. Begravelsen. Disse overgangsritene vil fortsatt være Kirkens møte med folk og folkets møte med kirken. Kirken ønsker å ha flere møteplasser mellom folk og kirke. Kirken vil skape rom for å tro. Rom for å tvile. Rom for å være nær Gud i hverdagen og på søndagene.

Kirken et et fremmed rom.

Ikke fordi arkitekturen er ukjent.

Ikke fordi ritualene er ukjente.

Ikke fordi ordene er ukjente.

Men fordi Kirken er i utakt med den tid i det land Kirken eksisterer i. Nå.

Jeg føler meg hjemme i Jakobkirken. Det er mitt hjem. Det er mitt møte med min tvil og andres tro. Det er mitt møte med Gud.

Jeg føler meg ikke hjemme på Kirkemøtet. Det er fremmed. Det er kaldt. Det mangler respekt for de andres tro og folkets tvil.

Den Norske Kirke kan godt fortsette som en kirke der kjærlighet vektes ulikt etter hvem du ble forelsket i. Men da er det ikke lenger noen Folkekirke. Da er Den Norske Kirke for de som søker sannheten, ikke for de som aksepterer tvilen som en del av menneskets natur.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt