Verdidebatt

Fritenker? Skeptiker? Forsøk på en statusoppdatering

Hva er jeg egentlig? Har jeg noe livssyn? I så fall hvilket? Agnostiker? Ateist? Human-etiker? Religiøs? Fritenker? Et personlig, uvitenskapelig "essay".

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette er en slags frittstående fortsettelse av et innlegg jeg postet her på verdidebatt.no 2. januar 2012 (

Å miste troen (forsøk på en "selvangivelse"

).

Lenke: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread228243/

Den eneste måten jeg har funnet ut at jeg kan forstå meg selv, min egen utvikling og mine årelange eksistensielle grublerier på, er gjennom det personlige narrativet - ved rett å slett å prøve å ”gjenfortelle” meg selv.

I den lille bygda der jeg vokste opp, var det bare to felleslokaler: Skolen og bedehuset.  Da skolen ble nedlagt i 1962, året før jeg skulle begynne, var det bare bedehuset igjen.  Det var satt opp i 1907 av noen av bygdas beboere, som et såkalt utpostlokale for ”Guds menighet på Vegårshei”.  Flere av dem var mine slektninger.  Dit ble jeg sendt på søndagsskole, hvor også flere av mine slektninger var blant lederne.  Nærmeste større sentrum, som lå 3 km unna, var et industristed preget av industriarbeiderkultur og lavkirkeliget – som til en viss grad fungerte i symbiose med hverandre.  På et svært avgrenset geografisk område fantes det hele tre bedehus på industristedet: Et for Indremisjonen, et for pinsebevegelsen og et for De frie evangeliske forsamlinger.  Flere av lederne i industristedets fagforeninger og i det lokale Arbeiderpartiet var også ledere på et av bedehusene.

Det fantes selvsagt også en kirke i nærheten, men den var (slik jeg lærte å kjenne den) først og fremst for de ”høykirkelige” og ”borgerlige”.  Farmor pleide å presisere hvilke idealer som gjaldt: Klassestolthet og gudsfrykt med nøysomhet.  Hun leste den lokale Arbeiderparti-avisa, ”For fattig og rik” og ”Evangelisten” – og trodde på Gud og Einar Gerhardsen.  Mest på Gud, selvsagt – og Guds ord leste hun bokstavelig.  Hun hadde en streng kristendomsforståelse, og det meste var synd – men hun mente det nok godt.  Farfar hadde visstnok hatt en noe ”muntrere” kristentro, men han døde et par år før jeg ble født.

Morfars og mormors indremisjons-kristendom var lysere, selv om mormor hadde hatt hele oppveksten sin i ”Guds menighet på Vegårshei”.  Morfar sto for noe av det beste, slik jeg oppfatter det, ved norsk lavkirkelighet: Omsorg, forståelse og inkludering.  Men grensene var likevel klare.  Kino og kortspill skulle en holde seg unna, og alle større måltider når familien var samlet, startet med skriftlesning og bønn.

Mine foreldre har aldri vært aktivt religiøse, men de fikk begge en tydelig og markant kristen oppdragelse.  Det var nok grunnen til at de sendte meg på søndagsskolen – og en del regler var klare og entydige.  Banning var for eksempel ”bannlyst”, og oppførselskarakteren var viktigere enn karakterene i skolefag.  De moralske idealene samsvarte stort sett ganske godt med dem de selv var oppdradd etter, selv om jeg både fikk lov til å spille kort og gå på kino – bare jeg ellers skikket meg vel.

”Storslekta” var ellers sterkt preget av kristendom.  Den inkluderte en overveldende mengde ”bedehusfolk” av ulik konfesjonell art – blant dem også noen emissærer, enkelte sangevangelister, samt en og annen menighetsforstander eller misjonær.  I det hele tatt: Gud var en selvfølgelig del av tilværelsen.  En skikkelig ateist møtte jeg knapt før i studietiden.  ”Ufrelste” var det selvsagt en del av i nærmiljøet, men de var enten som mine foreldre – hardtarbeidende og nokså ”lojale” i forhold til den tillærte tradisjonen – eller så levde de i ”åpenbar synd” (gjerne med status som ”bønnebarn”).

Refleksjonsspørsmål: Hvor lett er det å tenke "fritt" når sinn og personlighet har vært utsatt for en så tydelig preging så å si fra fødselen av?  Er det i det hele tatt mulig å kvitte seg helt og holdent med en slik mental bagasje?  Ja – nei – vet ikke?  Alle tre svarmulighetene kan på sett og vis være riktige – og slik kan "statusrapporten" pr. 4. april 2014 kanskje se ut:

1. Ja.  Jeg har greid å kvitte meg med denne bagasjen, i den forstand at jeg ikke lenger er religiøst aktiv eller har noen religiøs tro.  Som jeg har beskrevet tidligere (jf. lenken til den gamle tråden), så "forsvant" troen gradvis.  Det var imidlertid her snakk om en relativt omstendelig og vanskelig prosess.  Jeg brukte lang tid på "avprogrammeringen".  Mitt prinsipielle syn i dag er at alle religioner og gudsbilder representerer menneskets behov for å gi det uforklarlige en forklaring – og at den konkrete utformingen av disse forsøkene er kulturelt betinget.

2. Nei. Jeg kan fremdeles føle et uspesifisert savn av noe.  Det kan kanskje helst beskrives som en tapsfølelse, muligens en slags parallell til noe av det man kan kjenne på etter at en av ens nærmeste er død, eller etter en skilsmisse.

3. Vet ikke.  Jeg kan ikke helt forklare hvorfor – men jeg liker f.eks. kirkemusikk og salmesang, og jeg kan også føle et slags mentalt velvære i en vakker kirke.  Om jeg skal forsøke å sammenlikne det med noe, faller det meg inn å tenke på en utfordrende kunstutstilling.  Jeg vet ikke om slike tilbøyeligheter kvalifiserer til betegnelsen "religiøse".  Jeg tviler på det, for jeg kan nemlig også få liknende fornemmelser i et museum, en middelalderborg eller ved å fordype meg i et litterært verk.  Jeg tror det handler om en form for undring stilt overfor ens egen intellektuelle begrensing, overfor noe man ikke helt kan begripe eller sette ord på.  Kanskje overfor menneskets tilsynelatende uforanderlige trang, gjennom alle tider, til å se seg selv i en sammenheng som er større enn en selv.

Det har til tider vært interessant – og innimellom ganske forunderlig – å være en aktør i diskusjonstrådene her på verdidebatt.no.  Man blir raskt satt i bås – eller man sørger selv for å sette seg i bås.  Jeg blir av en del kristne oppfattet som steil ateist – og av enkelte ”steile” ateister antakelig som intellektuelt inkonsistent.  Det er da naturlig at jeg spør meg selv: Hva er jeg egentlig?  Har jeg noe livssyn?  I så fall hvilket?  Agnostiker?  Ateist?  Human-etiker? Religiøs?  Fritenker?

Jeg har mest lyst til å kalle meg fritenker.  Det er et ord jeg liker.  Problemet med slike merkelapper er imidlertid at de blir forstått forskjellig.  Derfor er jeg kommet til at jeg ikke trives så godt med å sette noen merkelapp på livssynet mitt.  Det mest dekkende ville kanskje være om jeg kalte meg skeptiker – men det er vel ikke noe livssyn?

---------------

PS!  Jeg får som regel svært lite ut av debatter mellom religiøse apologeter og ateister om Guds eksistens, selv om jeg av og til lar meg friste til å delta.  Jeg finner religiøs apologetikk nokså uinteressant.  Hvis religiøs tro i det hele tatt skal bety noe, har jeg problemer med å se at den kan frikobles fra det emosjonelle og subjektive.  Guds eksistens kan aldri bevises, og de fleste forsøk på logisk pro-argumentasjon fortoner seg ofte som en intellektuell selskapslek.  Den gangen jeg selv var troende, var det først og fremst et dypt alvorlig eksistensielt og emosjonelt anliggende.

Skråsikkerheten og arrogansen både hos en del religiøse apologeter og hos en del ateister vekker ofte ubehag.  Det betyr ikke at jeg er motstander av skarpe meninger – og også skarpe karakteristikker når det er påkrevet – men skyttergravskriger, der de samme argumentene repeteres og repeteres, tilsynelatende nokså rituelt, anser jeg som nokså formålsløs.

For mitt eget vedkommende vil mine religionskritiske innlegg og kommentarer også i fortsettelsen i første rekke være rettet mot fordummende og/eller direkte skadelig religiøs virksomhet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt